Bildet er hentet her.

Våger jeg å gripe inn? Tja, det gjør jeg.

På vei til jobb i dag, (samkjøring, lang pendlervei) så snakket vi om å sette grenser. Det for egne barn og for andres barn. Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. Det er nok en yrkesskade. Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. Forklare og holde hva jeg lover. Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger slik at de blir gangelige og dugelige voksene, en gang i verden. Det med bakgrunn i min tro på at barn som både kan gi og ta er ønsket som venner, lagspillere og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung går over mine grenser. Det til tross for at andre kan synes den samme handlingen er greit. Barn kan forskjell på borte og hjemme. De kan forskjell på mamma og pappa. DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre og de kan lære hvordan man skal oppføre seg på ulike steder. Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. Jeg mener at det er de som skal gi respons når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne de har god relasjon til, for å se hva vi mener. (Har du tenkt over det?)
Og blant annet da må vi sende de signalene vi mener er riktig.

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker så vil jeg stoppe han, for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ. Ser jeg at han gir rom for andre i leken, at han vil dele og er opptatt av de andre barna, så vil jeg nikke og smile. Kanskje til og med klappe. Petrus elsker nemlig aplaus. Små tegn, som er viktige og som bør sitte på rett plass.  Det fra de er små.  Det er jo da oppdragelsen starter.  Det er da de små ber om korrigering.

Men barna blir eldre, og de vil ikke ta med seg foreldrene i alle sammenhenger.  Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er tillatt hos oss. Og jeg vil bruke det som argument. Dette synes ikke jeg er greit… Dette er kanskje greit hos mange andre, men ikke hos oss.

Så svaret er JA! Jeg våger å gripe inn når det gjelder barna. Men når jeg synes at de voksne bør våkne opp, og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, finne alternative leker, roe det ned etc, ja, da er jeg for feig. Jeg er også for feig til å si fra til de voksne som ikke svarer når jeg ber barnet mitt hilse eller si ha det. Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, på besøk hos bekjente eller i andre sammenhenger. Det er mange voksne som ikke svarer. De kan snu ryggen til.

Da får jeg lyst til å spørre hvordan de tenker at mitt og deres barn skal lære høflighet når de som voksne ikke responderer på et barn Da har jeg lyst til å si at han er et viktig menneske selv om han bare er 85 cm høy. Da er jeg også for feig. For feig til å si: «Petrus sier Hei, kan du svare?» Det er jo ikke min oppgave å oppdra dem eller deres barn. Jeg famler nok med hensyn til de jeg har en oppdragende rolle til. Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. De man ikke har sterke følelser til. De man ikke kjenner nyansene i peronlighet  eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, veilede eller sette klare grenser. Holde avtaler og finne løsninger. Jeg treffer og bommer, og krysser fingrene for at resultatet blir godt nok :) Og at de barna som krysser min vei blir hyggelige og ønsket i vennskap som gleder.

Petrine :)

I innleggene mine kommer jeg stadig tilbake til at barn skal leke. Jeg synes det er viktig at det tilrettelegges for og gis tid til lek. Og det ikke uten grunn.

Med lang fartstid i barnehage så vet jeg noe om lekens verdi, jeg har tro på at den er med på å skape sosiale og kompetente barn. Jeg har en tro på at leken er viktig for at barnas sosiale, språklige, emosjonelle og intellektuelle utvikling.

Men hva er egentlig denne leken, den som er så viktig for barns utvikling ?

Jeg ønsker ikke å komme med en definisjon på hva lek er. Jeg mener det er en aktivitet der barna utforsker, undersøker, imiterer, gjentar det de har observer og hvor de har samspill med andre. Og om barn blir gitt tid og rom for dette, så blir stunden ofte gledesfylt og full av humor.

Da lille Petrus var i magen, så var Petrine redd for at han ikke ville bli sosial eller nysgjerrig. Det med bakgrunn i min tro på leken. På dens verdi for barns utvikling. Jeg tror nemlig at drivkraften barna i mellom nettopp er nysgjerrighet og det sosiale sampillet. I alle fall når de kommer opp i alder.

De minste barna er  mest opptatt av å undersøke lekene. Dette kalles sanselek. Når de blir eldre vil de bruker dem til det de er tiltenkt å være. Det er omtrent samtidig som barna forstår at ting er på «lissom» og de begynner å forstå at lek ikke er på ordentlig. Deretter vil flere barn leke det samme, men de er ofte ved siden av hverandre. I fagtermologien så kalles denne lekeformen for parallell lek.

Lille Petrus finner jeg ofte i sandkassen med flere andre, hvor han holder på med det samme som de andre barna. Men jeg finner han også trillende med et annet barn i vogna. Og det tror jeg er gryende rollelek.

Rollelek er den leken jeg husker best fra jeg var ei lite jente. Det er den leken hvor vi ga hverandre roller, det være seg når vi lekte familie, politi og røver eller butikk. Vi lekte og snakket sammen. Vi avtalte hva de ulike rollene skulle gjøre. Vi korrigerte, forklarte og motiverte hverandre. Vi justerte rollene og språket underveis. Var vi ikke enige, så var vi gode på å finne kompromisser. Vi fikk trene på konfliktløsning og vi trivdes i hverandres selskap. Husker en periode vi lekte: «Far til fire», da vi hadde sett den på kino. Og det man har opplevd er ofte en spire til lek.

Rolleleken er dermed den aktiviteten der barna er i samspill med andre og hvor de har satt rammer for dens innhold.

Med foreldrene mine hadde jeg oftes regellek. Det er den lekeformen hvor det er satt regler i forkant. For eksempel de leker som lever videre som en del av barnekulturen. Det kan være brettspill eller fysiske leker som Gjemsel, Boksen går, Kanonball og Sisten. Disse er gode på å lære seg regler og får trening på å livets opp og nedturer gjennom å tape og vinne :)

I hjemmet så bygde jeg også mye lego, og jeg elsket å være på besøk hos en god kamerat fordi han hadde Brio Mec. Der fikk jeg skru og konstruere på en annen måte enn med klosser av ulikt slag. Og jeg gleder meg til at Petrus blir gammel nok til å bedrive konsturksjonslek. Da skal han nemlig få Brio Mec, om det fortsatt finnes. Mammaen fikk nemlig ikke bygd ferdig :)

Dette var litt om hvorfor jeg til stadighet maser om lek. Fordi den ofte innebærer barns samspill med andre, og det igjen gir oss glade, sosiale og utforskende barn.

Gi barna opplevelser! Gi dem tid og rom til lek! Og hjelp dem når de står fast….

Om du tror på det samme som meg da :)

Petrine

Petrus er en liten pjokk som ikke liker å kjenne bukseben eller strikk under føttene. Han liker at sokkene sitter godt på uten noen form for bretter. Han liker at det er ryddig på plassen sin etter at han er ferdig med å spise. Da han fortsatt sitter i Tripp, trapp stol med bøyle, så får han ikke plassert det han har brukt i oppvaskmaskinen. Det til tross for at han elsker å være inne i den…

Resultatet er at han fordeler matrester, tallerken, bestikk og kopp rundt på kjøkkenet i en rasende fart. Med hjelp av tygdekraft og sin høye plassering, så skal jeg love deg at dette har et langt utslagsfelt. Og Petrus blir fornøyd, han har det ryddig rundt seg. Han avslutter heldigvis hele seansen med : Takk, mat ! Det samtidig som Petrine lurer på hvordan hun kan være i forkant og få en annen avslutning på maltidet.

Petrus kan ikke fordra det elleve – tallet som til tider kan dukke opp under nesen. Det kan ikke mammaen hans heller. Men der Petrine har tanker om å bruke papir, for å fjerne massen, så har Petrus en raskere verson: Han sier : » Æsj», og fordeler hele den rundt i ansiktet.  Spør du meg, så er ikke det mer lekkert! Men han har ikke spurt.

Bildet er fra packagingoftheworld.com

Som  ett-åringer flest så elsker han kjeleskapet og plastskapet vårt. Han rydder. Han fordeler rundt. Og resultatet er et han kan leve med. Skapene er ryddige og oversiktlige, les : tomme! Og kjøkkengulvet det bærer preg av ryddingen.

Så her i heimen er vi ikke helt enige om hvordan resultatet skal være, men vi rydder og rydder alle sammen :)

Petrine :)

Det var den praktiske siden av Petrine som overtok styringen da det handlet om å  velge vogn. Den skulle være stor. Petrus skulle sove ute hver dag. Og vi dro ut på vognjakt.

Vi fant store og fine sovevogner i Danmark. Jeg mener de het altanvogner og var fra Odder. De var gigantiske, og jeg forstår hvorfor den het altanvogn. Ikke noe å drasse rundt på. Men et tips til alle som trenger en stoooor sovevogn til barnehagen. Men du trenger en enda større bil for å få den hjem.

Her i Norge endte vi på Simo Duo. Det er den største som er til salgs her i landet. Vi skulle ha en god vogn som Petrus kan sove ute i, selv på vinteren godt plassert i en voksipose. Også om han tar en lur på dagen etter fylte tre. Om den holder til det, er nok tvilende. Men foreløbig holder den godt mål. Vogna er god å trille, den har kjempegode reflekser og jeg kan velge at Petrus ser på meg når vi er ute å går.

Samspill  med omsorgspersoner er noe av det viktigste i små barns liv. De blir korrigert og bekreftet gjennom foresattes relasjon til dem.  De leser blikk, de ser på oss når de gjør noe og de vil at vi skal se og oppleve det samme som dem.

I innlegget «en helt vanlig aktivitet», så handler det nettopp gjentakelse og bekreftelse fra mamma til lille Petrus. Han liker og trenger oppmerksomheten. Det han sier blir bekreftet ved at det man tror han vil formidle gjentas. Det fremmer språkferdighetene. Så det beste du kan gi ditt barn er å er å SE det. Jeg ser at det er fagpersonen Petrine som snakker. Og jeg vet at hun også glipper i aktiv tilstedeværelse. Men de valg som er tatt er nettopp for å ivareta den viktige kommunikasjonen mellom oss og Petrus best mulig. Vi har en liten trille til Petrus, og i den sitter han vendt fra meg. Hvordan kan jeg da se hva han er opptatt av, tolke hva han forsøker å si samt gi respons og forklaringer underveis. Jeg har faktisk ikke funnet en trille hvor barnet sitter vendt mot oss.

Vi har i det store og hele vært fornøyd med valg av vogn til Petrus. Men da han var ti uker så ble jeg stående over fire avganger på Sentralbanestasjonen, (les: over to timer) fordi det ikke var plass til en ordinær Simo – vogn på Nsb sine tog. Da ønsket jeg meg en liten moderne sak. For å gråte på perrongen fordi jeg ikke kom hjem med den lille gutten, for at vi ble gående å vente og fordi vi ble sendt fra perrong til perrong i elleve kalde, det skulle jeg være foruten. Jeg har ikke tatt tog med vogn etter det. Nå velger jeg mindre miljøvennligløsning: BIL

Og en annen del av historien er at vi valgte bil ut fra vogna. Vi måtte jo ha plass til både den, hundebur og eventuelt bagasje :) Det kan jeg eventuelt fortelle om en annen gang.

Petrine :)

Petrus er som barn flest. Han elsker vann. Ikke bare det han drikker. Men det vannet som kommer sildrende fra himmelen. Det som lager små flotte basseng bortover gårdsplassen. De små pyttene fungerer som magnet på den lille krabaten. Han må bort å kjenne på det, smake på det og helst sette seg oppe i det. Og da er det ikke alltid han er like tørr og god på føttene.

Så Petrine var glad da hun fikk et praktisk plagg i hus. Vi har fått barnevadere til den lille gutten. Jeg har snakket med personalet i barnehager. Hvor foreldre hadde gått til anskaffelse av slike plagg. Det er bukser og støvler i ett. Både barn og personalet hadde bedre dager. Det var faktisk tørre føtter på disse barna. Det selv om barna hadde svømmetrening i de vannfylte gropene på uteplassen.

Det selges slike bukser fra Tørre barn.

Dette var dagens reklame, av noe som er mer praktisk enn fashion. Fargene er greie nok da :)

Petrus elsker vann. Petrine er glad når gutten leker og trives, så da er det hennes jobb å holde han tørr og varm.

Ha en knallfin vår :)

Petrine