Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.

Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.

Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.

Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom.  Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…

Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…

Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!

Petrine :)

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.  Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
«Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det?»
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden, og de fleste med det….

Petrine

Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)