29 november, 2015
Ute i siste liten med adventskalender? Jeg har en enkel nedlastbar her
Hei, – og god dag!
Er dere feridg med adventskalenderen til barna deres?
Desember nærmer seg med stormskritt, – og jeg straks ferdig adventskalender til Petrus. Jeg synes kalender er hyggelig og Petrinemannen mener det er med på å skape utakknemlige barn. Han mener at vi ved å gi de en gave hver dag i desember er med på å skape behov og gjøre gaver så dagligdags at de ikke setter pris på det de får. Derfor har vi verdens fineste nissegutt som kalender her, – og som har forslag til aktiviteter, en bokstavkjeks, sangkort og en liten gave i ny og ne. Det har fungert godt for oss alle. Målet er jo å finne ut hvor mange dager det er igjen til jul.
I år så har jeg laget noen kort som sier noe om den aktuelle dagen. Jeg gjorde det enkelt, Jeg satt inn en tabell inn i world og lagde en rute for hver dag. Aktivitetene tar utgangspunkt i noe vi pleier å gjøre i desember, og derfor krever det ikke annet enn å sette det inn på kalenderen. Det kjekke med denne nisseguttten er at dehar gaver i lommene sine, og om planen skal skjære seg så er det bare å stokke om på kortene. Om du har lyst å laste den ned til eget bruk eller som tips så finner du aktivitetskalenderen her. Jeg har klippet de ut og laminert de.
Om du vil ha tips til andre kalendere du kan ha som ikke er så dyr så lister jeg opp her:
:) Et puslespill med minst 24 biter, – man får en eller flere brikker daglig. Den siste brikken blir lagt på julaften
:) Man finner en eller flere bokstaver eller en gåte er innenfor luken daglig. Man skal stokke om på de i helgen og finne frem til hvilken felles aktivitet man skal ha. Feks et kinobesøk etc
:) Man kan kjøpe et legosett/ byggesett hvor barnet får en eller flere brikker daglig, – ligner på puslespillkalenderen
:) Aktivitetskalender: Man gir bort et kort med en aktivitet daglig
:) Omvendt julekalender. Man gir daglig bort noe til andre
:) Pepperkaker
:) Et tre som man henger opp en ting på hver dag
:) Et vindu hvor man henger opp en pynt hver dag
:) Sjokoladekalender
:) Et bilde for hver dag, settes inn i ramme eller album
:) Et Sing Sang julekort daglig. Det er 24 stykk i boksen
Og, mange, mange andre ting kan gjøres.
Hvordan adventskalender har dere til barnea ders i år?
Minstemann har aktiviteter og et par gaver. 14. åringen har sjokoladekalender med Hvor er Willy motiv. Bildet er sikkert artigere enn smaken på sjokoladen :)
Petrine
28 november, 2015
Velkommen til julebarnehage
Jeg har mange ganger tidligere skrevet om at Petrus sin barnehage har julemarked. Og for siste gang så kan jeg tipse dere om at det på søndag er marked i barnehagen hans. Neste år er han jo dessverre ikke barnehagegutt lenger, – dessverre fordi jeg tenker at han og alle andre gjerne kunne fått et år til for å leke sammen gjengen i barnehagen han er glad i. På søndag skal vi dit, og jammen er også DU velkommen. Det er åpent mellom 12.00 og 14.00, Arrangementet er på Jeløya, – utenfor Moss
– og det er mulighet til:
- å få høre på eventyret om Skinnvotten,
- å kjøpe grøt eller lapskaus og ta de rundt bålet
- å bli med på en runde på ryggen til ponnyen Mille
- å hilse på griser og høner
- å delta på en av juleverkstedene
- å handle pittelitt
- å la barna leke på plassen
- å ta seg en pause ved bålet
Vi skal utover på søndag.
Det er nok plass til flere.
Velkommen den 29. november klokken 12.00 – 14.00
Petrine <3
Alle bildene er fra Julebarnehagen sin facebookside
Og om jeg skal innrømme en ting så har jeg tidligere irritert meg for at jeg ikke har hatt med julenisselue, for flere av miljøene passer til nissefotografering
27 november, 2015
Gamle ord om igjen: Julebarnehage
Da vi valgte barnehage til Petrus så ønsket vi en som hadde uteliv på timeplanen. Jeg har tro på at barn som er ofte ute og mye på tur i ulent terreng blir gode til å bruke kroppen sin. Dessuten så ønsket vi en barnehage som hadde egen 1 – 2 års avdeling i stedet for søskengruppe. Jeg har ikke fasiten, men jeg har tro på at det er godt for de små å være sammen, både fordi vennskap begynner tidlig og fordi barns ulike søvnrytme kan føre til bedre voksenkontakt for de våkne barna. Peronlig så likte jeg at de minste hadde et hus, Margitstua, for seg selv, noe som gir ro og oversikt for de aller minste og de voksne som skal ta vare på dem.
Nå er jeg ikke sikkert at de er mer på tur enn enkelte andre barnehager, men barnehagen er ofte på tur der den ligger idyllisk til på Jeløya, – midt i et vakkert landskapsvernområde. Mulighetene for å komme seg raskt ut i naturen er mange. Petrus er fornøyd med at avdelingene er aldersdelt fordi han dermed kan/kunne være med vennene sine, selv etter at han har byttet avdeling.
Det er som sagt bare å gå over veien for å komme til skogen, det er kort vei til strender og jordbruksdriften er rett utenfor gjerdet. Jeg synes det er kjekt at Petrus vokser opp landlig og med den nærheten til naturen som barnehagen kan tilby. Petrus elsker å være på tur, og han trives å ferdes i nærmiljøet med den vakre, lille turpartneren sin, – og selvfølgelig med resten av gjengen som han føler seg som en del av.
Barnehagens avdelinger er fordelt i små, hvite hus. De er plassert i en gammel hage, som nå er i ferd med å deles inn i ulike soner for barnas lek og som rommer en liten stall og et hønsehus. Og der bor det høner, kaniner, Yes og Trampoline, og to vakre en vakker ponnier; Anja og Mille
Petrus er stolt av dyrene som er i barnehagen og da han var mindre så var dyresttell og det å få ri som var blant favorittsyslene. Når vi først er inne på ponniene så har jeg en historie fra i fjor vinter:
Vi var de første som kom i barnehagen og hestene hadde vandret ute i løpet av natten. Petrus var tregere enn meg inn i barnehagen og jeg lot døren stå åpen til han. Etter meg kom ikke Petrus men Mille og jeg ble først overrasket og lattermild. Så ble jeg litt irritert for at telefonen lå i bilen, for det hadde vært et kult bilde. Milla blant ytterklær og skotøy på Rolfen, som Petrus sin avdeling heter. Petrus kom ikke inn før hesten var ute :)
Noen morgener så leverer vi barna i grillhytta, ferdig kledd for uteliv. Jeg har dessverre ikke bilde av det stemningsfulle møte med barnehagedagen. Mørke, bål og stearinlys. Det er så vakkert at jeg kunne tenke meg å sette meg ned med en kopp kakao før jeg raser avgårde til jobb. Men akkurat da så er det klokka som styrer valgene mine. Jobben venter!
Den 30. novemner er det åpen julebarnehage på Andersrød. Tar du turen så kan du spise grøt i grillhytta. du kan være med på førjulsaktiviter, barna kan få ri og dere kan slappe av på uteområdet. Jeg anbefaler alle å ta turen og om du bor i nærmiljøet og skal søke barnehageplass før 1. mars så synes jeg absolutt dere skal ta turen for å hilse på.
Det er besøket verdt.
Petrine
Dette er også et innlegg fra den gamle bloggen, – men det passer så godt sammen det innlegget som vi snakket med. Valger er tatt. Jeg gleder meg til jul <3
Ps, julemarkedet i år er den 29.11.
24 november, 2015
Er ros alltid av det gode?
I mitt forrige torsdagtema, så sto Idol i fokus,
Jeg har rablet noen setninger om hvordan barn kan få selvtillitt og et reelt selvbilde.
Derfor føler jeg at det er på sin plass å drodle litt over hvordan vi kan få barnet til å vokse opp med styrke og innsikt i hvem det er og hva det kan.
Jeg har skrevet litt om det tidligere her.
slik at vi løfter de til den kompetansen det trenger om seg selv for å møte verden og dens utfordringer. Det er for meg nærliggende å forsøke å sette ord på hva jeg observerer at barnet kan eller hva det strever med.
Lille Petrus er ganske ny på å ferdes på ski.
Han synes det er vanskelig, men han mestrer det etter forholdene bra.
Han klarer å snu, ta seg opp i det han forstår at han holder på å falle og han forsto helt på egenhånd at han kom seg lettere opp bakken om han gikk sidelengs.
Mammaen var imponert.
Det ga hun uttrykk for på følgende måte : «Du er jammen flink til å gå på ski, Petrus»,
hvorpå han svarte at han synes det var vanskelig.
«Ja, det er vanskelig, men jeg så at du holdt på å falle. Du klarte å løfte deg opp.
I den vanskelige bakken, så snudde du deg. Det er veldig lurt å gå sidelengs når det er vanskelig å komme opp. Du klarte å snu deg helt rundt, selv om du hadde på skiene. Jeg forstår du synes det er vanskelig. Du har jo ikke gått mye på ski, men du klarer deg bra».
Det svaret var Petrus fornøyd med.
Han avsluttet samtalen med:
«Jeg karer bla!»
Den konkrete tilbakemeldingen var han fornøyd med.
Han kjente igjen det jeg snakket om og han fikk bekreftet sin følelse av at det var vanskelig.
Det forannevnte er et reelt eksempel.
Det er lett å si at du er flink,
uten at vi poengterer hva barnet mestrer godt.
Da kan vi faktisk svekke, i stedet for at vi styrker, barnets selvtillitt.
Petrus korrigerte tilbakemeldingen min,
det til tross for at jeg mente at han mestret skiene godt.
Jeg kunne jo ha kommet med samme tilbakemelding uten å mene det,
og det kunne hende at jeg ikke hadde kommet på å gi en konkret tilbakemelding for å uttdype svaret.
En forsker sier at «tomt skryt er like skadelig som tankeløs kritikk. Det avslører at du er likegyldig til barnas tanker og følelser.» Han oppfordrer derfor foresatte til å rose sjeldnere, men å komme med konkrete tilbakemeldinger om hva du ser barnet gjør: Jeg ser at du synes det er vanskelig, men at du er god til å jobbe for å bli bedre. Denne typen tilbakemeldinger bygger opp barnets selvfølelse, mens tilbakemeldinger med ord som «flink, god, smart gir et lite midlertidig løft, men det virker ikke på sikt.
Hva vil det si å være smart, å være flink og å være god?
Ligger det samme i begrepet for alle ?
De bygger opp bilde av seg selv ut fra de tilbakemeldingene av voksne.
Det vil i hovedsak være nær familie og personalet i barnehagen.
Tilstedeværelse og anerkjennende tilbakemeldinger er barnet avhengig av.
De som er i relasjon med barnet må vise at det er engasjert i det, hva det holder på med og hva det snakker om. Ved å vise at du er tilstede med blikk, smil og andre former for tilbakemeldinger.
De tilbakemeldinger må være i samsvar med barnets egenskaper.
Jeg sier ikke til gutten min at det er god på å knyte skolisser, da han aldri i hele verden han tatt på seg sko med lisser. Derimot kan jeg finne på å si at det er kjekt at han tar på seg støvlene sine selv. Når han hjelper til blir vi raksere ferdig til å gå ut.
Forskning viser også at om vi skryter uhemmet av barnet, så kan det tilegne seg egenskaper det ikke har, eller det kan skape et sprik mellom foreldrenes forventninger og hva det barnet faktisk klarer å oppnå. Det skaper usikkerhet og styrker ikke barnets bilde av seg selv.
Alle fortjener å bli sett med gode øyne,
både barna våre og vi.
Ta noen på fersken i noe de er gode på!
Det er det man vokser på.
Det, Samt å øve seg på det man ikke mestrer så godt.
Petrine:)
Også dette er et gammelt innlegg om igjen. Det vil de neste dagene blir flyttet noen av de gamle innleggene over på denne bloggen, – fordi jeg vil ha med meg noe videre på veien…
23 november, 2015
På kirkegården
23 november, 2015
Tidlig en hverdagsmorgen
Det er mørkt!
Det er varmt!
Det er stille!
Helt til vekkeklokka skriker til som ei gammal kråke.
Den hyler ut at det er en ny morgen og at jobben kaller.
Jeg lister meg i dusjen, lar være å føne håret og prøver å ikke vekke minstemann.
Han liker å sove på morgenen og derfor vil jeg at han skal få sove så lenge som mulig.
I det jeg går inn på å vekke han
fordi han skal opp og ut,
fordi han skal i barnehagen så tenker jeg:
Hva er det vi driver med egentlig?
Er det riktig av meg å ikke la han sove til han våkner,
å la han spise frokosten i barnehagen
og være mye av dagen sammen andre voksne enn Petrinemannen og meg?
Jeg trives i jobben min,
jeg vet at Petrus møter vennene sine i barnehagen og at han liker seg med de.
Jeg klarer alikevel ikke kvitte meg med tanken:
Er det riktig av meg å dra han op og ut lenge før solen står opp?
Er det riktig det vi gjør?
Jeg bare spør!
Petrine :)
Enda et innlegg som har flyttet til ny adresse.
Har du lyst til å følge noe nytt, nye gammelt nytt og andre sprell så er det bare å bli med på facebook, dele eller kommentere. Jeg finnes på instagram og snap på som @petrusogpetrine :) Velkommen.
17 november, 2015
Plutselig hørte jeg hva han sa
13 november, 2015
Hverdagsbilder og barnehagepersonalet
Nå er jeg faktisk helt alene hjemme. Gutta er på isen og jeg prøver å lege en hodepine ved å sove, slappe av og løse opp på stive nakkemuskler.
Da jeg satt her tilbakelent så kom det en vakker mail i innboksen min. Innholdet fikk tårene til å sprette, mammahjertet til å svulme og via tankene dukket et akutt behov for å finne en stoppknapp opp. Jeg fikk lyst til å bremse tiden, – for bildene var fra Petrus sin hverdag. Den delen av dagen som inneholder vennskap, opplevelser og lek. Den delen av hverdagen som jeg ikke får lov til å ta del i. Jeg er jo på jobb når han er sammen med vennene sine, – og den beste heiagjengen i verden. Jeg tenker da på barnehagens personale.
Hver eneste morgen så ønsker de oss velkommen, uansett hvordan vi har det med humør og tid. De tar i mot en Supermann i farta eller en Per Pusling som har hatt en strevsom morgen eller natt. De tar i mot foreldrene som har mer eller mindre tid på vei videre ut i dagen.
De gjør det!, – hver dag!
De gjør det hyggelig, selv om vi har glemt matpakke, om vi har lyst på en prat eller om vi nesten ikke er tilstede i øyeblikket. De er imøtekommende uansett påkledning, livsyn, personlighet eller fremtoning. – Også om vi har glemt å vaske dressen som er stiv av møkk. Den dressen som personalet må ha på fanget når de skal trøste eller hjelpe barnet vårt,. De tar oss i mot med smil, hyggelige ord og gir oss tørkerull om hverdagens strev kommer ut av øynene.
De er der for barna vår og for oss.
Jeg er takknemlig!!
– også fordi jeg vet hvor krevende og allsidig en barnehagedag kan være.
Mailen fikk følelsene til å renne!
Jeg kjente på takknemligheten, på godhet og på vemod,
Midt i fanget kom det bilder fra situasjoner som for meg er fjerne, men som for Petrus er dagligdagse. Bilder fikk meg til å tenke på hvilken jobb barnehageansatt gjør og hvor heldige jeg synes de er. De får verdifulle timer med den flotteste gjengen jeg vet om,
– den gjengen som nesten har kjent hverandre hele livet,
– den gjengen som får Petrus til å ønske seg til barnehagen selv om jeg er hjemme,
– den gjengen som gir han liv og lære på godt og vondt.
Den gjengen som Petrus definerer som sine venner,
– og som han nektet å bli skilt fra da han var to år og skulle bytta avdeling. Han hadde planen klar, de skulle fortsette å være sammen. Akkurat slik ble det, heldigvis <3
Jeg kjenner på vemod fordi jeg gjerne skulle vært mer sammen med gjengen som Petrus er så glad i, jeg skulle gjerne vært med på turer og tankerekker og jeg skulle gjerne prioritert litt mer tid i barnehagen. Bildene minner meg nemlig om alt jeg går glipp av når han er i barnehagen og jeg er på jobb. Selv om jeg trives på jobben min og til tross for Petrus har gode dager sammen vennene og barnehagepersonalet, – så er det vondt å erkjenne at jeg går glipp av fine barndomsopplevelser som Petrus har.
Det er vel lov å kjenne på sårheten over hva man ikke er med på, men samtidig erkjenne at man er takknemlig for de som legger tilrette for gode dager for de under skolepliktig alder ?
Lysbildefremvisningen inneholdt også en sang av Lois Jacoby sin sang Hverdag. Den er obligatorisk på dager hvor foredrerollen vipper deg av pinnen: Hør den gjerne her
Petrine :)
05 november, 2015
Et bilde på lek #vennskap
04 november, 2015
Hockeymamma, amatørmamma,varm mamma og gjør så godt jeg kan mamma
«Det er lurt å ta av seg jakka, mens man holder på», var rådet jeg fikk.
Jeg tok den av og kjente at den andre mammaen hadde et poeng.
Jeg var varm.
Petrus satt på benken, jeg satt på gulvet og ved siden av meg var en bag full av utstyr.
Skøyter, bukse, hjelm, hansker og skulderbeskytter.
Petrus skulle på skøyteskolen og trengte assistanse.
Jeg jobbet på, – fortsatt takknemlig for forlaget om å kaste jakka.
Det koster sin kvinne å få skolissene stramme nok, passe mengde med klær under en polstret shorts og det andre utstyret på etter en diskusjon om å skippe knebesyttere,
– det er visstnok kne/leggbeskyttere som gjelder.
Men det har vi ikke.
Jeg var ved målstreken. Jeg skulle trekke den aller viktigste, gule, hockeyskjorta over hodet på Petrus. Den med 9 -tallet på. Jeg sto klar til å sette punktum ved å få den på og ved å sette hjelmen på toppen. Da kjente jeg et lite bank på skulderen, – jeg snudde meg og ble møtt med:
«Vi andre har skulderbeskyttelsen den andre veien!»
Jeg var i mål,
nesten!
Neste gang,
– kanskje!
Petrine :)