25 februar, 2016
Å heie på en grei gutt og ha tro på det man gjør!
Jeg har lenge tenkt at jeg skal skrive dette innlegget: Jeg har hatt lyst til å skrive positivt om bevisste valg og om mammarollen -men jeg har kviet fordi man kan bli arrestert som en av eller av mammapolitiet. Jeg vet ikke hva mammapolitiet er, heldigvis, men jeg har hatt et ønske om å skrive et innlegg om å lage rammer for barna sine. Jeg har faktisk tro på både kompetanse og kunnskap, samtidig som jeg har tro på at man skal slappe av, ikke sikte mot stjernene, ha en ro på at man er gode nok som foreldre og absolutt ikke kritisere eller å være bedreviter. Dessuten bør man ikke være på vakt all the time om man har noen få holdepunkter som man synes er viktige. Og med det som utgangspunkt kommer innlegget her og nå.
Petrus er en flott fyr
Jeg har en grei gutt. En som legger seg klokken 1900 og sover til ca 0800, om ikke vekkerklokker og arbeidsdager drar han ut av drømmeverden. Han vasker hendene etter dobesøk, pusser tennene tre minutter hver eneste kveld og spiser litt til hvert måltid. Gutten vår blir hyper om han ikke får lagt seg, – og når han er på steder han er ukjent eller sammen folk han er usikker på. Ellers så kan han holde seg gående i lek i timevis, – i alle fall om det innbefatter lim, papp, tau, saks, maling, planker, spiker eller sag.
Jeg er mamma til en flott gutt. Før han ble født så var jeg redd for tre ting, – at jeg ikke likte han, at han ikke utviklet seg til å være sosial og at han ikke var nysgjerrig.
Heldigvis så likte jeg han godt. Jeg liker humoren han, smilet hans og farten gjennom dagen. Han er en liten utforsker og forholder seg ikke alltid til skrevene eller uskrevne regler, – men alt i alt så vet han hvor det er normalt å stoppe der han jublende fyker gjennom dagen og livet.
Petrus er også glad i mennesker og han planter seg selv sammen med de han liker å være med, de han har lyst til å bli kjent med eller der hvor andre barn leker. Han liker å være der det skjer, – og han oppsøker stedene. Alikevel så tror jeg han har litt koll på hvor mye som er nok, selv om jeg ser mine grenser går før Petrus sine. Men, han er sosial , noe jeg liker fordi jeg tror at det er lurt å være en del av en gjeng. Det fordi man sammen andre så står sterkere.
Petrus er en planlegger, han er en liten forsker og han har en driv som får han til å være i farta, – til å prøve og feile, til å finne på løsninger og til å la kreativiteten virke. Han er heldigvis nysgjerrig, – og derfor vil han finne ut av ting, viktige eller uviktige. Han vil tøye mine og egne grenser, noe som vil gi både han og meg nye erfaringer og ny kompetanse som vi kanskje kan bruke til noe senere i livet.
Han er en flott gutt, han Petrus!! – og jeg hadde ingen ting å engste meg for.
Ja, også jeg vil ha fri
Nå sier jeg ikke at jeg ikke blir sliten av han, – det blir jeg!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke kan blir frustrert over å ikke få lukke dodøra en gang før jeg skal være tilgjenglig, jeg vil også være i fred!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke trenger egentid, – det er faktisk ved å være helt alene jeg henter meg inn.
Nå sier jeg ikke at jeg aldri blir sint eller maser, du skulle bare vite. Jeg fyller alle punktene på listen over å hva som kan gå galt når man lever tett innpå andre mennesker, – voksne eller barn. Jeg er ikke en optimal mamma i enhver situasjon, men jeg er den beste jeg kan være og en gang i blant så tenker jeg at jeg er helt utenfor det som er greit til og med. Men, jeg gjør så godt jeg kan, jeg er god til å snakke i ettertid og jeg sier gjerne unnskyld og mener det om jeg har bommet. Jeg har en forening om hva som er riktig for meg og har tenkt gjennom forventingene før jeg ble mamma, – og de var nok langt ut på siden enn mange andre.
Mine forventninger til mammarollen
La meg forklare:
Da jeg var student så begynte jeg å arbeide som støttekontakt, – og har gjort det i over tyve år. Det vil si at jeg har stått i stormen lenge før jeg ble mamma selv,
– jeg har brukt kløkt for å få en som spretter utover Oslofjorden på isflak tilbake,
– jeg har våket over barn som har blitt holdt våken av lopper i blodet eller store epileptiske anfall,
– jeg har håpet at barnet har vett på å holde seg fast når det har hengt i toppen av det høyeste treet
– eller at det har lært noe når vi har gått tilbake med ting og tang som er stjålet.
Dette er et mikrolite knippe av hva jeg hadde prøvd før jeg ble mamma ,- i tillegg så har jeg arbeidet over 20 år som pedagog. Det gjorde at jeg tenkte at det å bli mamma kunne bli skikkelig krevende, – en 24/7 jobb. Jeg hadde også en formening om at jeg kunne bli trigget på det mest utenkelige. Jeg så ikke for meg blondesengetøy og trilleturer, jeg så for meg livet i våken tilstand! I full fart! Jeg så for meg at jeg kunne få ansvar for et barn som kunne være langt utenfor min normal.
Mine mål som mamma
Jeg hadde derfor noen få ønsker og mål for Petrus:
1) Han skulle få tid og ro til å være hjemme. Jeg har møtt mange slitne barn i jobben min i barnehagen, – og mange av de var lite glade. Jeg ønsket at barnet mitt skulle være fornøyd.
2) Han skulle sove hjemme og helst til samme tid hver eneste kveld. Ja, folk opplevde oss som sære da vi hadde som mål å få pjokken i seng hjemme før syv, selv i bursdager og andre sammenhenger. Men, vi visste at tempoet økte og at han ville våkne mye tidligere om han ikke fikk søvnen sin.
3) Han skulle ha en viss oversikt over dagen vår, – vi har en nogenlunde fast rutine på dagene våre.
4) Han skulle vite at jeg holder ord, – og det gjør jeg oftest.
5) Av faste rutiner ønsket jeg at han sov nok, vasket hender, pusset tenner og helst spise mat. Nå var jeg en musespiser som barn, uten at jeg var spesielt mye syk eller sliten av den grunn, så jeg er rimelig avlappet til matinntaket bare det er litt næring i det som puttes inn i kroppen. Jeg er streng på sukker, godteri og kaker.
Hvordan tidligere erfaringer har påvirket valgene og forventningene mine
Det jeg lærte meg i arbeidet med mengder meg barn gjennom mange, mange år er at forandring ikke alltid fryder. Jeg har sett at uoversiktlige situasjoner, at overganger fra en aktivitet til en annen, fra en sesong til en annen og at alt som krevde små eller store forandringer kunne skape frustrasjon: Den kunne komme til uttrykk i sinne, gråt eller i et tempo som slår en verdensmester i sprint ned i støvlene.
Min forventning til mammarollen var at jeg kunne møte det uventede og min erfaring tilsa at med en struktur på dagen så kunne alt gå mye lettere. Det er noe av årsaken til at jeg vasket hendene til gutten etter hvert bleieskift fra han var en 8 – 9 mnd og at vi puttet en tannbørste i munnen hans før han i det hele tatt fikk tenner. Kanskje det er derfor jeg aldri har mast om verken tannpuss eller håndvask. Valgene han har hatt er hvilken såpe, hvilken tannbørste eller tannpasta han skal bruke. ( Ja, vi har en haug tannbørster og en variasjon i tannpastaer) . Hva som er årsaken til at vi gutten vår gjør som vi forventer er jeg ikke sikker på, men at det handler om både personlighet og rammer,- det har jeg tro på.
Hvordan vi har det
Så på en måte har vi en gutt som passer inn i A4 livet, han gjør som det forventes og er en grei gutt. Han har sovet hele natten siden han var en drøy måned, han sov til og med tre timer midt på dagen, så mor kunne velge å gå lange turer med han i vognen, lese eller sove. Han kommer når vi spiser, men det kan være at han må avslutte det han holder på med først. Han spiser fisk, grønnsaker og det som blir servert. Nesten, – han spiser nemlig ikke en eneste bit kjøtt!! Sånn var han,- og sånn har vi det..
..og i tillegg har vi putekriger, hopping i sofaen, trening på stuegulvet og leker overalt. Det er helt greit, – for jeg liker bevegelse, jeg liker driv og jeg har tro på lek. Derfor bruker jeg ikke mye energi på å bli sliten av det. Alt til sin tid, heter det. Og jeg tror ikke han hopper i sofaen, i alle fall ikke borte, når han er 25 år. Jeg tror det går over lenge før det.
…vi har også meningsytringer og en gutt som ikke alltid har de samme mål og ønsker som oss. Han kan bli sint og lei seg, – også det synes jeg er greit. Som sagt jeg var redd for at han ikke kom til å bli sosial eller mangle nysgjerrighet, – og derfor er jeg glad for hans planer, hans tæl og hans driv, selv om det gjør at vi ikke alltid er enige og heller ikke kommer til en løsning som vi begge kan trives med. Noen ganger er det Petrus og andre ganger er det jeg som trekker det lengste strået.
Jeg er en av de som tror at vi kan hjelpe barn og unge ved å kunne noe om oppdragelse, – pedagogikk er nemlig læren om oppdragelse. Jeg har tro på at om jeg vet hvor veien går så er jeg en bedre veiviser for gutten min. Jeg har tro på at om jeg har variasjon i måter å møte andre på og løse situasjoner på, så kan de store kampene utebli og jeg har en grunnleggende tro på at de rutinene, rammene eller grensene som er stabile er til hjelp, – uten at jeg vil arrestere de som mener det motsatte av den grunn. Jeg bygger min tro på fulltreffere og skivbom gjennom mange års samspill med barn og unge, – og ja, jeg tar på meg noe av æren for at Petrus er så fin som han er. Enten fordi han er utstyrt med mine gode gener ( eller Petrinemannens?) eller fordi de bevisste valgene vi har tatt har blitt sådd i god jord. Kanskje det til og med har sammenheng med at forventningene jeg hadde ikke var rosenrøde og at vi har fått en gutt som sover mye? Kanskje, – det og kanskje andre ting…
Vi har i alle fall en fin gutt her. Det synes jeg selv om vi ikke alltid er enige, selv om vi har støv i krokene og selv om jeg kan røske meg i håret eller ønske meg til en annen planet. Jeg hadde store og brutale forventninger til foreldrerollen, – og jeg er faktisk glad for at de ikke ble innfridd. Jeg har fått et levende menneske å være med, et som tenker og løser ting ulikt fra meg, men han er mer enn helt ok likevel.
Takk for du leste <3
Petrine
24 februar, 2016
Å se på konstruksjonslek
Har du tenkt på at det å bygge, konstruere og sette ting sammen handler om det å beregne, det å finne tyngdepunktet, det å få klossene til å sitte sammen og til å stå. Det er masse matematikk og fysikk som praktiseres mens barnet nyter prosessen, De er heldigvis nok mer opptatt av å lage enn hva de lager. De hamrer, stabler, skrur, limer, klipper og setter i sammen.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, – at Petrus mest av alt er glad i papp, skoesker, lim, tau, saks, tape, verktøy, skrutrekker. Med det som leketøy så kan han holde på i timevis, – resultatet er at rommet hans ( og huset forøvrig) ser ut som en depot for papirsortering, en oppfinnelse og er preget av en mega fornøyd gutt som har vært aktiv med hele seg. Kanskje han også ubevisst har lært noe om beregning, om materialer og om verktøy også, men det er bare bonusen . Leken er det som er viktig, – for han og for meg.
Takk for du leste <3
Petrine
Husk at jeg tror leken har en verdi i seg selv, at den er meningsfull for barnet og at hva de tilegner seg av kompetanse er en bonus.
Om du vil følge med på mer eller mindre lekende utspill så følg bloggen gjerne på facebook, instagram eller snapchat @petrusogpetrine
23 februar, 2016
Å være på en liten og kortreist ferie
I dag har vi dratt med oss en gråtende Petrus hjem fra nabokommunen. Han var så lei seg nettopp fordi vi skulle hjem igjen. Vi hadde nemlig vært på en miniferie i Rygge, – der har vi kost oss et døgn på Støtvig hotell.
Helt nede ved stranden i Larkollen ligger hotellet, som så absolutt har steget i gradene siden jeg var der for første gang for mange år siden. Det er faktisk et gammelt hotell som begynte å ta i mot gjester på 1900 tallet. I 2011 så restartet driften, denne gang som et badehotell i utvidet forstand. Nå kan man nemlig bade ute og inne, – sommer som vinter. Det på stranden eller i basseng.
Årsaken til at Petrus var lei seg for at ferien var over, var at det så mange ting å finne på for de som er små og fordi han måtte si ha det til de han hadde blitt kjent med.
Da vi kom i går så var han ganske skuffet over at han måtte vente til i dag med å bade, for det er bare åpent for barn mellom 0900 – 12.00, men etter at han hadde bowlet, lekt på lekerommet, vært på kino og spist hamburger så var det en meget fornøyd gutt som krabbet under dyna. Der oppsummerte han dagen og fikk et kapittel av høytlesningsboken før han sovnet i løpet av et knips.
Og i dag har vi badet, badet, badet og badet, – før det på ny var lekerom og kinofilm. Og da vi spurte om han hadde hatt det fint på miniferie, så nektet han for at oppholdet var av miniformat, for dette var ordentlig ferie. Det kan jeg skrive under på, – for etter at Petrus hadde sovnet så tok jeg meg en lengre svømmetur og en runde i spaavdelingen. Den tiden for seg selv er verdt hele ferien alene. Det og den utrolige utsikten fra rommet.
Om noen lurer; – oppholdet er ikke sponset altså! Men, jeg kan gjerne anbefale stedet likevel. Det fordi rommene er flotte, beliggenheten ypperlig, Larkollen er fint og alle som arbeidet på hotellet er kjempekoselige. Dessuten var det nok å finne på, – også for minstemann.
Ha gode dager, med eller uten ferie !
Petrine
17 februar, 2016
Å ha knep i foten
– «Mamma, Jeg har knep i foten!»
– «Knep i foten?»
– «Ja, husker du jeg hadde mageknep? Nå har jeg knep i foten!!»
– «Har du vondt i føttene?»
– «Ja, det har jeg. Husker du at jeg hadde det da jeg var på biblioteket også?»
– «Ja, vet du når du fikk det?»
– «Nei!»
Petrus fortsetter med sitt og jeg med mitt helt til vi finner ut at vi skal ut en tur.
Petrus tar på seg ytterklær og vinterstøvler.
«Mamma, – nå vet jeg når jeg får knep i foten!»
– «ja, vel?»
-«Ja, når jeg tar på meg disse støvlene!»
Jeg tok ut sålen, satt Petrus sin fot oppe på den og tærne gikk på utsiden !!!
Og jeg, som har vært svært opptatt av skotøy skal være ordentlig og passe, – jeg fant ut at vi har et par Viking goretex støvler som kan gå til gjenbruk. Jeg har sett at buksene har blitt i shortslengde, men det at føttene kunne ha vokst i takt med resten av kroppen, det hadde ikke på noen måte falt meg inn. Noen ganger altså, så glipper det litt og jeg blir takknemlig for noen små knep, – som å ha et par større støvler på lur og som de i foten.
Dagens tips fra meg, – mål foten opp mot sålen en gang i mellom, det er ikke alltid skoene holder en hel sesong.
Er det bare jeg som har drevet litt mishandling i form av for små sko?
Petrine
- og jeg hadde ikke lyst til å fotografere i dag, så sommerbilder er erstattere. Og Converse er ikke sko som brukes til daglig, altså.. men kule, det er de!
16 februar, 2016
Å ha et forbilde
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kjøpe en konsertbillett til Petrus i en alder av fem år. Eller det vil si at vi har kjøpt konsert -, teater – og kinobilletter tidligere, men da er det vi voksne som har tenkt ut forestillingen ut fra vår oversikt. På lørdag da Petrus løp rundt med telefonen min og digget musikken som strømmet ut så kom følgende spørsmål:
«Mamma, kan vi også gå på konsert med Markus og Martinius?»
Seriøst, pjokken er fem år.
Da jeg var fem år så var jeg med på å skaffe ei venninne tidenes 17. mai sveis, – med saks, kam og barnlig selvtilit så lekte vi frisør på ordentlig. Dukkevogna var en passende stol og hagen var egnet frisørsalong. Vi var så fornøyde med leken, helt til vi så resultatet. Og stakkars venninna mi, hun fikk gå uten storesøstera si på nasjonaldagen :)
Som femåring så var vi også å finne i skogen, som hyttebyggere og som lekende hele dagen. Vi hadde ballspill og rollelek, klatring, sandkasselek og alt annet som var spennende i øyebikket. En gang var leken så spennende at en av foreldrene trodde på at vi var skremt, – og tilkalte politiet. Nå var det nok ingen av oss som så utrykning som resultatet av leken i skogen og ordet rødt! Men, men..
Hadde vi noen pophelter tro? Jeg husker at Anita Hegeland var poppis, men tror ikke at jeg hadde pretenåringstakter. Jeg tror verken jeg tenkte på mote, på konserter eller hårsveis. Eller det med hårsveis var vi innom en gang, – og da fant vi jo ut at det ikke var noe for oss .
Petrus har alt dette innabords,
– klær, sko, mote og musikk har han litt oversikt over.
Han har også sine forbilder.
Han har planer om å starte band med ei av jentene i barnehagen og de skal bli like flinke som det allerede nevnte søskenparet. Det er derfor jenta skal få lov til å bli med, for gutten vår ser noen få av sine begrensninger. Jenta er nemlig bedre på sang enn Petrus selv. Han har forøvrig både piano og trommer så han kan ta andre oppgaver! Som for eksempel å være pianospiller og trommeslager. Det fordi målet er å fylle konsertlokaler og selge mye musikk. Og å komme på tv – en da!
Petrus har helter i barnehagen også, en ansatt med stort hull i øret, kul sveis og kule sko. Petrus har kjøpt seg sko i dag, – fordi nettopp en av de voksne guttene har slike. Av samme grunn har jeg flettet håret hans, – for også gutter kan ha fletter i følge Petrus. Han sa: «Det er moderne, faktisk». Jeg arbeider i den videregående skole og kunne ikke si at jeg hadde lagt merke til fletter på gutta.
Jeg måtte derfor google det, – og ja, fletter på menn er moderne. Du finner det på #manbraid og #powerbun. I skrivende stund så har jeg en femåring på skøyteisen med hockeyutstyr og fletter. Det er ikke første gang at jeg har flettet håret hans. Han har så tykt hår og jeg har flettet fordi han har spurt, fordi det har vært praktisk å få bort håret og bare fordi jeg har hatt lyst, men det er altså første gang jeg har flettet fordi det er moderne.
Men, tilbake til det å ha en å se opptil. Man påvirker nok barna mer enn vi tenker og i dette tilfellet så er jeg glad for at forbildet nettopp er den det er, – en som er blid, imøtekommende og hyggelige. Og som sagt i tillegg har på kule sko og innehar en kul sveis.
Det er jo faktisk slik at barn er geniale imitatorer, – de tar etter det vi gjør. De velger sine helter. Det er ikke bare de perfekt voksne som barna bryr seg om. Heltene er de som ser de, de som formidler noe som det er verdt å strekke seg etter og som har en atferd, en kompetanse eller noe annet som barnet liker. Forbildene har noe man ønsker å være eller å kunne.
Det er normalt med forbilder, å være midt i barnekulturen og få med seg noe av det som skjer i samfunnet, men er det bare jeg som synes det er tidlig med «ungdomstakter» på en femåring? Eller handler det rett og slett om at jeg har en selektiv og gammel hukommelse?
((Og Petrus skal få konsertbillett i bursdagsgave. De livlige gutta skal ha konsert i en by nær oss to dager etter Petrus sin fødselsdag. Han vet ikke om det, – og da står det igjen å se om Petrinemannen klarer å holde denne gaven hemmelig HELT til september,- han er nemlig den i huset som fjerner magien ved å røpe hva gaver er.))
Petrine :)
15 februar, 2016
Å la tårene strømme
På lørdag så fant jeg meg selv gråtende. Jeg satt med en kasse foran meg, – en kasse med små plagg, med leker og med klær som er laget av noen vi er glad i . Jeg satt med små skatter fra Petrus sitt liv foran meg, – og jeg gråt av vemod over tiden som ikke kommer tilbake, for alt som han har opplevd på godt og vondt og av ren takknemlighet. Jeg er heldig! Jeg fikk oppleve det utrolige da jeg hadde gitt opp håpet om å bli mamma. Jeg gråt fordi jeg har en frisk, fin og livsglad gutt som farger alle dagene mine glade.
Og, jeg lot nok tårene renne litt av glede fordi jeg vet om en person som også skal få lov til å oppleve mirakelet å bli forelder, – til tross for at troen hadde svunnet. Jeg er så takknemlig at flere enn meg skal få oppleve drømmen bli oppfylt.
Jeg har faktisk hatt et renn av tårer de siste dagene:
For noen år siden så traff jeg en fresk dame da jeg handlet noen Reimavotter på finn.no. Hun bodde i byen vår, var hyggelig, imøtekommende og lett å snakke med. Hun hadde en liten gutt og hadde nettopp flyttet til byen vår. Etter en tid så var jeg på besøk hos noen venner og der dukket hun opp igjen. Vi møttes på nytt og på nytt.
Årene går i et forrykende tempo, det gjør også svangerskapene hennes. For de siste tre årene så har hun fått tre gutter. Det siste lille nurket kom for noen dager siden, – en liten Markus. Han kommer hjem til gjengen sin, men det viser seg at han ikke legger på seg slik han skal. Det bærer tilbake til sykehuset, til utredning og til operasjon. Den lille gutten hadde en «krøll» på tarmen og de fant en kul. En kul som viste seg å være kreft. ( her er alt fritt fortalt, men om dere leser her så vil dere få mer riktig informasjon)
Jeg har grått og gråter over de tøffe takene familien har fått kastet over seg, for den styrken og det motet man må mobilisere når man er redd og nedpå og må ivareta andre enn seg selv og over alle følelsene som dukker opp når det handler om at et barn er sykt. Både når jeg tenker på lille Markus og når jeg tenker på foreldrene, søsken og andre rundt. Jeg har et ønske om at tidlig hjelp er et godt tegn og at kompetansen i Norge er så god at Markus og alle syke barn får den gode og riktige behandlingen. Den som er helbredende.
Jeg tenker videre på alle små som må kjempe og alle som heier på de. Da tenker jeg utover familien jeg kjenner til. På en dag som denne så tenker jeg på de som er berørt av et barn har kreft.
I dag er det nemlig DEN INTERNASJONALE KREFTDAGEN.
Den første gang den ble markert var i 2002 og målet var å øke bevisstheten rundt barnekreft og gi folk en dypere forståelse for utfordringer de rammede barna, deres familier og lokalsamfunnet står ovenfor.Dessuten så ville de rette fokus mot at alle barn med kreft fortjener best mulig behandling uavhengig av nasjonalitet, økonomisk bakgrunn og sosial status. Det er en dag for å markere solidaritet og mulighet til å gi økonomisk støtte. ( hentet her). Åtte av ti barn med kreft blir friske og i år er det fokus på senskader av behandlingen barn og unge kan få i ettertid. Barnekreftforeningen er en frivillig organisasjon som samler inn penger til forskning på barnekreft og ikke minst senvirkningene. Det er mulig å gå inn på deres sider å lese om foreningen og å evntuelt gi deres støtte.
Apropos økonomi, Linn, som er mammaen til lille Markus, skriver en blogg. Hun og Markus har sin egen lille innsamlig til barneavdelingen. Hun gir en tier for hver følger hun får her og i skrivende stund er hun 1200, – fatiigere. Jeg heier på hele gjengen og anbefaler dere å legge dere til som følger.
Kanskje jeg burde gjøre det samme, legge en tier i potten til de som legger seg til som følger på fjesboka mi resten av uka?
Uansett vi heier og sender gode, varme tanker til hele familien Jacobsen og alle andre som trenger det. <3
Petrine <3
11 februar, 2016
Å anbefale en barnebok
«Mamma, kan vi lese om den robotdragen med mannen inni. Den om pærene og Den Mystiske Øya?»Petrus kommer ned trappa med boka om «Den kjempe store pæra» under armen, Selvfølgelig takket jeg ja til å more meg over morsomme illustrasjoner og en tekst som fenger Petrus.
Boken starter i Solby hvor de to vennene Mitcho og Sebastian sitter og fisker. Rett som det er finner de en flaskepost som borgermesteren har sendt. Det er en flaske med en mindre flaske inni, – og de finner både et brev og et lite frø inni det. Frøet blir plantet, – og opp gror det en mesastor pære. Pæra blir til god hjelp når de skal lete etter borgermesteren, da det fungerer som både hus, campingvogn og båt. På sitt seilas for å finne borgermesteren og Den Magiske Øya så treffer de blant annet pirater og den allerede nevnte mekaniske havdragen. Hvordan hele historien forløper anbefaler jeg deg å lese selv og gjerne med en som lar seg fenge av morsomme tegninger og en artig historie.
Det er Jacob Martin Strid som har kreert boken, – og liker du han og historien hans, – så kan vi ogås anbefale historien om Lille Larsen og huset som blåste bort.
Har dere noen gode og artige bøker å lese for en femåring som er glad i historier? Vi er takknemlig for tips.
Petrine :)
10 februar, 2016
Å bli lattermild av et spørsmål
I dag har vi vært i svømmehallen og badet.
laget varme rundstykker og kakao til lunsj,
satt sammen og spilt «Gjett hvem»
lest «Den store Pæreboka»
og bakt havrekjeks
Da jeg skulle begynne med med middagen kom følgende spørsmål:
«Mamma, skal du ikke snart gjøre noe sammen med meg?»
He, he og i dag da !!
– som jeg faktisk ikke har gjort noe annet enn å være sammen med han siden jeg sto opp
Petrine :)
09 februar, 2016
Å følge til innskriving
Her er Petrus på vei inn i barnehagen for første gang. Snart skolestart
I dag var det selveste dagen!
Hovedpersonen selv våknet før fuglene. Han var umiddelbar klar til å skrive seg inn på skolen, selv om klokkeslettet av meg blir definert som natt. Forventningene var store. Petrus hadde et ønske om å være med ei venninne og dessuten så skulle han leke, treffe vennene sine og rett og slett møte alle han kjente som er før han i utdanningsløpet. De som allerede er elever.
Endelig var klokken slagen. Vi var samlet i et stort rom sammen de andre skolestarterne og foreldrene deres. Du ble ropt opp og gjorde som jeg hadde sagt: Hør etter og gjør det de sier, så skal det gå bra.
Fadderne kom inn, – og jeg ble glad for at vi kjente flere fjes. Skolestarterne og de litt mer drevne ble delt inn i grupper før de skulle på omvisning på skolen. Petrus ble med en gjeng med barn som var ukjente, han satt og hørte etter og alt gikk bra, – helt til vi kom utenfor skolen. Da kom tårene, da kom trassen og da ble verden vanskelig. Du hadde ikke lekt, du hadde ikke møtt de du kjenner og du fikk ikke være med hun du ønsket som støttespiller. Det var litt trist.
Vi ble enige om å gå på kafe, heldigvis!
For da vi kom på flotte Alby og kafeen der så traff vi en gutt som hadde vært på skolen samtidig som Petrus. Vi ble invitert til å sitte ved samme bord, gutta fant tonen og glemt var tårene og trassen fra i sta. Og, så ble de første møtet på skolen farget litt lysere.
Heldigvis noen uker igjen i barnehagen!
Petrine :)
( innlegget ble skrevet for en liten stund siden)
08 februar, 2016
Å alltid få være med
Da Petrus ble født så fikk han noen kosedyr. Jeg puttet de opp til han, men han verken la seg inntil de eller grep etter de. Jeg tenkte at han ikke ville være en av de barna som blir avhenging av kosedyret sitt. Så feil kan man ta, – for da han fikk en strikket bamse så var det gjort.
Fra da hadde han en favoritt. Bamse har fulgt han siden og har blitt pålagt å gå med klær. Den har nemlig blitt tynnslitt og jeg er så redd for at den skal gå i oppløsning.
Bamse er alltid med, – og er den beste trøsten, den beste vennen og den beste sengekamerat som finnes.
Denne strikkede lille karen har fått meg til å gå fra sted til sted i byen for å lete den opp igjen. Den hadde vært på ville veier, helt alene, – og her hjemme var det ikke ro hos minsten. Så facebook og rekontruksjon ble brukt for å få han tilbake
Jeg renger med at det ikke bare er min pode som sliter ut kosedyret sitt :) og flere enn meg som finner kosedyret på de underligste steder.
En ren hyllest til Banse, som bamsen faktisk heter <3
Ha en glad fortsettelse på dagen
Petrine :)