10 oktober, 2016
Du bør ikke skue hunden på hårene
Du bør ikke skue hunden på hårene.
I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.
Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg
Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,
Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .
Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.
Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»
Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»
Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.
Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.
By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…
Petrine :)
Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.
Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her
10 oktober, 2016
Klær, innpakning eller påkledning?
I dag har jeg hentet et gammelt innlegg på den gamle bloggandressen: Klær til innpakning eller påkledning? Det ligger her og kommer ut på nytt fordi jeg leser på KK.no at debatten fortsatt er levende. Der kan du lese om jeg mamma som overhørte en kommentar mellom barn: Bare fattige mennesker handler klær på Cubus. Resten av innlegget er skrevet av meg i 2013.
Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. God nok på jakt etter erfaringer
Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går.
Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.
Kaluza mente, som meg, at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.(«Kule gensre med Lynet McQueen», sitat Petrus.) Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak: Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.
Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker.
Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk,
også de passive og frosne.
Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min. På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende enn i klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve.
Og vi vil ha trygge og sosiale barn,
som kan omgåes andre,
vil vi ikke?
Uavhengig av hva de andre har på seg!
Eller?
I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.
Så jeg SKRIKER TIL
DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE
PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD:
SKJERP DERE!
Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!
Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter: Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket,
fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,
så styr unna.
Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær,
men det er ikke sant.
Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen:
Jeg er opptatt av at klærne skal puste,
de skal holde fuktighet ute,
de skal holde barnet riktig tempereret
og de skal være gode å bevege seg i.
Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig!
Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg. Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker!
Det liker jeg!
Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle.
Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper
og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i!
Der har du oss, med eller uten merkelapp!
06 oktober, 2016
Skal barnet mitt møte skolen som har færre lærere????
Kjære, deg som leser.
Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet, lager grimaser og deretter venter litt, så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.
Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen
Gjennom samspill og samtale med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse. Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse. På den andre side oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.
Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.
Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg. For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren. Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!! Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger, ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.
Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen
Av ren nysgjerrighet så har jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil. Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med. Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.
Hva er tanken bak?
– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.
Hva er tanken bak?
Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.
Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.
Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.
Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.
Jeg leser med stor interesse
Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.
Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.
Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?
Petrine
05 oktober, 2016
Å ha den gladeste gutten
Jeg er mamma til den gladeste gutten
Jeg er mamma til den gladeste gutten.
Han som digger å være i vinden, forsøke nye ting og er super glad om han får være sosial.
Jeg er mama til den gladeste gutten,
– som er fornøyd når han trives og som for vondt i magen når han mistrives.
Jeg er mamma til den gladeste gutten,
– og lurer på hvordan jeg skal holde på den postive innstillingen i en verden hvor folk tråkker på hverandre, klager på alt og alle og avviser de som ikke er lik en selv.
Jeg er mamma til den gladeste gutten
– til tross for han har en livserfaring som mange små ikke har
Jeg er mamma til den gladeste gutten
– og jeg håper jeg alltid vil høre latterkuler, se deg forske og opprettholde gleden.
Jeg er mamma til den gladeste gutten og er redd hver gang jeg tråkker feil. Jeg er redd for å dempe latteren, hvin og energi. Jeg er redd for å stoppe gutten som jeg vet har pågangsmot, i det uendelige, når han er motivert. Den gutten som er det viktigste i livet mitt, og som pleier å synge samtidig som han leker. Den gutten som har vist meg hva latter og glede er til gang. Jeg håper jeg kan opprettholde livet, leken og latteren.
Jeg er mamma til den gladeste gutten, og det vil jeg fortsette å være. Jeg vil se den gladeste gutten, også i han som voksen mann.
Jeg vil være mamma til den gladeste gutten!
Alltid!!
Petrine
02 oktober, 2016
Å finne frem på en søndagstur
Vi ville til tops på søndagstur
I dag har vi vært på ville veier, vi i den Petrinske famile.
Vi hadde et mål, – vi hadde en plan og vi skulle til topps.
Der hadde vi aldri vært tidligere, ingen av oss.
Personlig så synes jeg det er flaut at jeg har kokt egg i vulkanen på Bali, når jeg ikke har vært på en av de tre toppene her på øya. Eller det er ikka flaut å ha vært på den Indonesiske øya, men jeg blir litt mer rød i kinnene når jeg tenker på at jeg ikke har sett den flotte utsikten på nordenden av denne. Før i dag!
Vi tittet på et kart før vi dro avgårde. Om du vil ha et tips, så finner du turkart på hjemmesiden til fylkeskommunen. Petrinemannen brukte Google maps, – men det bar litt feil avsted.
Heldigvis så traff vi en mann og en gutt på sopptur. De kunne fortelle at vi kunne nå målet om vi fortsatte på den stien vi var på. Vi skulle bare svinge til høyre og gå oppover lia litt lengre borte. Vi hadde nemlig tenkt oss til Bjørnåsen, – for å nyte utsikten og ikke mins for å spise Mashmellows. Petrus mente det sistnevnte var hovedgrunnen til at vi lekte geiter oppover skråningene i dag.
Vi gikk bortover!
Vi gikk oppover!
Vi gikk rundt noen maurtuer!
Vi gikk forbi kantareller!
Plutselig var vi på toppen!
Der ble det grilling, klatring opp på den store steinen, gjemsel og avslapning.
Det var mange som kom til samme sted- og alle kom fra en annen kant.
Om du er kjent så kan jeg fortelle at de andre hadde gått opp Renneflottveien, mens vi gikk opp på samme side som Nes Camping. De andre stiene skal visstnok være slakkere og bedre enn den vi tok.
Etter noen timer på toppen, så gikk det superraskt nedover.
Det var en fin tur.
Petrine
28 september, 2016
Petrus fikk hjelp til Kiss Kidd – syndrom?
Har du hørt om Kiss Kidd syndrom? Det hadde ikke jeg.
Jeg satt å leste et innlegg på facebook som Maia som skriver bloggen Fabelaktig skrev i forbindelse med gutten deres ett års dag. Det fikk meg til å tenke på hvordan den første tiden med vår lille Petrus var.
Fødselen orker jeg faktisk ikke sette ord på. Den har jeg snakket med jordmor om og jeg har blitt anbefalt å komme med en klage til sykehuset om den. Det har jeg ikke maktet.
Det gikk jo bra med både Petrus og meg, men Petrus var illsint. Han skrek så ille at sykepleieren kom å fortalte meg at hun var grei med han, at hun ikke var hardhendt og at hun forsøkte å tilfredstille hans behov da det var legevisitt og vi ikke fikk være på spebarnsintensiven. Det står til og med i epikrisen hans. Svart på hvitt har vi en bekreftelse på at vi hadde en gutt som skrek, skrek og skrek.
Da Petrus skulle følges ekstra opp på helsestasjonen så var vi der litt oftere enn vanlig. Fordi han var litt ustabil i hoftene, han virket skjev i kroppen og hadde hodet stort sett vendt en vei, så var vi også hos fysioterapeut. Det da han var veldig liten. Og det ble redningen for han og oss.
Under et av de besøkene, da han var veldig ny, så ble vi anbefalt til å dra til en navngitt manuellterapeut.
Vi bestilte time, selv om jeg var skeptisk til at en enkel person skulle redde en liten gutt fra å måtte ha en solostemme i et skrikekor. Jeg har mer tro på at det finnes mer mellom himmel og jord enn jeg tror på alle de som mener de har løsningen.
Men, min skepsis var ubetinget.
Da vi kom til den manuelle terapeuten så var jeg like skeptisk. Mens vi satt og ventet så lurte jeg på hvordan dette besøket skulle gi oss en annen hverdag. Da jeg satt der med tankene mine, så kom det en stor og rolig mann inn gjennom døra. Han la vår lille gutt trygt inn i hendene sine.
Det var så rart å se på, – om jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Petrus var stiv i kroppen, han var lettere misfornøyd, men ikke illsint da den store mannen strøk fingrene nedover ryggraden han. Plutselig stopper han opp og sier: » Her er det noe, – jeg masserer litt ekstra her!». I det han gjorde det så datt armene til Petrus avslappet ned lang siden, hodet hans falt bakover og han sovnet. Gutten forandret seg i løpet av sekunder og etter den tid så var det kroniske sinnet borte.
Vi fikk en gutt som sov natten igjennom, som sov en god lur på dagen og som etter den tid kunne snu hodet sitt til begge sider. Dessuten så har han etter den tid vært glad og lattermild det meste av tiden.
Var det Kiss Kidd – syndrom? Spiller ingen rolle, det var hjelp å få
Da vi kom tilbake til fysioterapeuten så avsluttet hun de ukentlige besøkene. Vi var tilbake hos den manuelle terapeuten og hos fysioterapeuten en gang, etter at det hadde gått et stykke tid, men Petrus var da like fin. Da jeg spurte om hva det hele hadde handlet om, så fikk jeg en forklaring på at det var Kiss-kidd-syndrom. Selv om jeg er spesialpedagog så var begrepene ukjente for meg. Jeg måtte lese meg opp på hva det var.
Det handler om låsninger i nakken!
De øverste nakkeleddene er viktige for barnas motoriske utvikling, deres oppfattelse av egen kropp og for at balanseorganet som samarbeider med øynene. Det sies at barnet kan få psykomotoriske problemer eller andre utviklingsforstyrrelser om man ikke får gjort noe med låsningene. Årsaken til det er nok at barnet unngår å gjøre de tingene som det synes er vondt eller vanskelig. Det får derfor ikke trening i det man normalt skal kunne og normalt mestrer.
Jeg kjente lite til syndromet da jeg fikk Petrus, men jeg må si at jeg er glad for at vi ble tipset. Det ble sagt at hans låsninger kunne oppstå ved en vanskelig fødsel, noe som sikkert var riktig i Petrus sitt tilfelle. I ettertid har jeg hørt at morens anatomi også kan være en faktor for om barnet får det. Ikke vet jeg, men jeg vet at en stor manns trygge hender forvandlet vår lille gutt i løpet av noen små sekunder. Og for meg spiller det ingen rolle hva som gjorde at Petrus var sint og misfornøyd den første tiden, for det viktigste var den mirakelmannen (manuelle terapeuten) som ved et tryllelslag gjorde dagene til Petrus lettere
Moralen blir at man kan ta i mot tips, selv om man er skeptisk. Og heldigvis kan det være hjelp å få. I alle fall var det det for oss.
Petrine :)
27 september, 2016
Dårlig mammadag
I dag føler jeg meg som en dårlig mamma.
Altså, alle de primære oppgavene som innbefatter klær, mat, kos, søvn og tid til lek er i varetatt. Vi har til og med sett at han har gått til skolen, at han har gjort lekser og at han har fått tid til å fortelle om dagen sin. Sa jeg at han har hatt tid til lek?
Men, siden han har vært på hockeytrening og han må opp tidlig så rakk vi ikke å lese på sengen. Dessverre! Det ble sang og en liten samtale før vi sa god natt. Så helt ille er ikke mammadagen, men …
Det er kombinasjonen hockeytrening og pjokken som får meg til å kjenne på den dårlige samvittigheten.
Petrus har lyst til å trene med puck og kølle, – han har lyst til å spille hockey. Det innbefatter at han må bytte treningsgruppe mens han er på isen. Det synes han er skummelt og litt vanskelig. Selv om det er der de trener på de tingene han har lyst til å gjøre. Han forteller om kamper og om å spille, han drømmer og slår med kølle på plassen foran huset. Han vil lære det nye. Samtidig er han han en fyr som velger det trygge, som velger kjente voksne, kjente rammer og holder på rutiner. Og komfortsonen ligger langt utenfor det å bli kjent med nye øvelser, være på en ny banehalvdel og sammen med nye voksne. Han digger de gamle og gode, – og han er ukomfertable med forandringer. Han er også redd for at de andre er bedre enn han.
Derfor har jeg dårlig samvittighet fordi jeg presset han i dag. Jeg forklarte (maste) at han får med seg det grunnleggende av det han trenger å lære om han er på gruppa som øver på det han ønsker å mestre, – og jeg spurte han om hvilken løsning vi skulle velge. Vi ble enige om at han skulle være en liten stund på den nye gruppa og resten av tiden på den gamle. Det var han fornøyd med, helt til han kom i hallen og en kamerat kom. Da ville han slippe å forholde seg til avtalen. Men, der kom Petrinemannen meg til unnsetning, – og Petrus måtte holde avtalen med meg. En liten tid på den nye gruppa og resten av tiden på det som var kjent og kjært. Jeg så til at han fikk komme over til den gamle gruppa etter minutter på den nye. Da han kom hjem så var han superfornøyd med at han hadde lært noe nytt. Det viste han oss en trillion ganger da vi var på vei hjem. Han var fornøyd med dagens trening, – men jeg føler meg som en dårlig mamma. Kanskje fordi jeg mest av alt mener at det skal være lek og gøy å trene. Og at det ikke skal innbefatte noen form for press.
Men, så vet jeg at han velger det trygge til det uendelige, nettopp om han ikke blir presset litt.
Hva er riktig å gjøre, tro… er det noen som har erfaring?
Har noen tips?
21 september, 2016
Kjære, unge vakre deg!
Etter at jeg hadde lagt ut innlegget om min venninne så fikk jeg dette bildet av ei ung jente
Hei, frøken lattermild!
Det er så lenge siden sist vi snakket sammen. Det er en stund siden du holdt meg oppdatert på Hotell Cæsar, som jeg aldri har fulgt, på bloggere og på hvor det finnes spøkelser! På ordentlig! Vi har ledd mye, jeg har stilt spørsmål til valgene dine og vi har nok ikke allltid sett ting fra samme vinkel og vært enig om hva som har vært det lureste veivalget. Men, vi har trivdes sammen og det er jo godt nok.
Noe av det vi har snakket om er at vi har hatt så totalt ulik oppvekst, både fordi jeg vokste opp på en annen tid enn deg. Men, der jeg opplevde et stabilt hjem, så har du flyttet fra sted til sted og ikke sammen med de som satt deg til verden. Husker du at vi drøftet om årsaken til at du ikke følte deg god nok, at du stadig trengte forandring og at du trengte svært hyppige tilbakemeldinger på hvem du var? Vi kom til at vi alle trenger å høre til, vi trenger å følge oss verdifulle og vi trenger å være en del av en gjeng. Det er lettest å kjenne det igjen når vi ser på bittesmå babyer, de overlever jo faktisk ikke om de ikke får stell, mat og kroppskontakt, men det gjelder oss som har levd litt lenger også. Vi var enige om at det betyr det samme for deg, meg, søsknene dine og alle andre vi kjenner. Vi konkluderte med at vi er sosiale, vi trenger anerkjenelse, vi trenger å bli tatt på alvor, bli møtt med respekt og oppleve at vi er verdifulle. Det er av samme grunn at det er så vondt og vanskelig å bli holdt utenfor. Kanskje det også er derfor vi ønsker å bli likt? Av oss selv og andre?
Nå ser jeg for meg at du lurer på hvorfor jeg i alle verden ikke forteller om ferieturer, føtter med slippslapper og rødlakkede negler eller at Petrus har fått ny sveis i dag, når jeg først tar kontakt med deg. Det er jo så lenge siden vi tok en prat. Fakta er at jeg tenker at det er best du leser dette her, – og at vi heller tar en kopp kakao når du er tilbake i gamlelandet. Da kan vi snakke om løst og fast.
Jeg skal være ærlig, – og det er at jeg er bekymret for hvordan du har det. Jeg er bekymret fordi det er noe som er forandret, – og det kan jeg se, selv om vi ikke er i samme land, i samme by eller i samme rom. Du vet jo at også så gamle damer, som meg, de er på instagram. Jeg bruker kontoen til å se glimt fra ulike hverdagsliv, til å finne inspirasjon og til å se på fine bilder. Du, vet at jeg har lyst til å lære foto, – og da er andres kompetanse god læremester. Og, det er akkurat instagramkontoen som bekymrer meg. Ikke min, men bildene du legger ut på din. De siste årene har bildene dine bestått av steder du har vært, fester du har deltatt på, ting du synes ser morsomt ut og av hverdagslivet ditt generelt. Men, det siste halve året så ser bildene helt like ut. Du står meget lettkledd foran et speil, du viser frem magen, du ser veltrent ut og du har brystet frem. Kommentarene dine omhandler hvor mye du har gått ned. Sist oppdatering var 6 kilo i minus, – og samme dag skulle du ut på to ulike treningsturer.
Hallo, du som ikke gadd å gå en tur uten en belønning i den andre enden! – Hva fikk deg til å skifte fra dongeri til treningstøy og til å være bedagelig til å bli en duracellkanin? Var det redselen for å ikke være god nok eller ønske om tlbakemelding? Eller faktisk noe helt annet?
Jeg kan se for meg at du himler med øynene nå og sier noe om at jeg alltid har heiet på å være i bevegelse. Jeg kan skrive under på at jeg tror kroppen er til for å blir brukt, men den trives nok ikke med å bli misbrukt. Du, må arrestere meg om jeg tar feil, men jeg har en mistanke om at treningen og spisingen din har gått over styr, – og at du har utviklet spiseforstyrrelse. Det er når man opplever at mat, kropp og vekt blir det viktigste i livet. Det er akkurat slik det ser ut for meg når jeg ser på dine bilder, dag etter dag.
Det kan ser ut som dine behov for tilbakemeldinger, behov for å føle deg verdifull og behov for å føle deg perfekt har gått litt ut av kontroll. Det kan se ut som om reklamens makt, for samfunnets definisjon på velykkethet og kanskje til og med de bloggerne du fulgte sine kropper har skapt uoppnåelige mål for deg og for kroppen din. Det kan hende at jeg tar feil, selv om bildene dine og magefølelsen min sier at dette ikke er greit.
Her kom altså brevet med min bekymring. Det er flybåren fra gamlelandet fordi jeg bryr meg og fordi jeg er redd om deg. Jeg dømmer deg ikke, for jeg liker hvem du er, uansett hvordan kroppen din ser ut, men jeg ønsker at du tenker over hva jeg har skrevet. Jeg har et ønske om at du klarer å være ærlig mot deg selv og at du tar kontakt med helsepersonell. Her i Norge kan du kontakte Mental helse på tlf 116 123 eller for deg er det kanskje lettest å ta kontakt med sidetmedord.no
Jeg gleder meg til vi kan møtes for å snakke om sommerens opplevelser, – når du er tilbake i gamlelandet utpå høsten en gang.
Ha det moro på tur, – og vær ærlig med deg selv når du tenker gjennom det jeg har skrevet.
Du fortjener å ha det godt, – og du er god nok som du er!
Petrine:)
18 september, 2016
Søndag, ukeslutt og septembergleder
Hei, og god søndagskveld!
Det smaker sommer enda, selv om kalenderen sier at det er september. For en høst og for et vær, – deilig altså. Det har vært travle dager, og selv om det smaker sommer så har jeg smakt på vinteren i form av å brette ulltøy på et bruktmarked, å finne frem skøyter og være med i skøytehallen og ikke minst å rydde i klær her hjemme. Men, heldigvis så er det gode høstdager enda.
Til nå i september så har vi feiret at Petrus har blitt seks år.
Han har jublet over at han har fått Liverpooldrakt og lagt den frem til neste dag
Petrinehunden har også hatt bursdag , hun fikk ikke Liverpooldrakt og er lykkelig for det
Vi har vært å testet ulike idretter på et og samme arrangement
og har plukket kastanjenøtter på Alby
Det ble jammen noen epler og deretter kake også.
Vi har sett Munch sine malerier fra øya her på Galleri F 15
Petrus har sparket fotball, sparket fotball og sparket fotball.
I mellom slagene så har vi også fått tid til litt pokermon go
Vi har hatt besøk av Petrinemannens barn, – og det vakre lille lykketrollet som her har fanget krøllene i fletter. Lille bonusbarnebarnet <3
Og videre gleder jeg meg til
– ulike forestillinger på Non – stop festivalen i Moss
– høstferien, – jeg håper vi får oss en eller annen form for opplevelser utenfor huset
– å fortsette badesesongen med badevenninne mine
– å høre ferdig lydboka jeg har i bilen
– å strikke litt på sene kvelder
– å kanskje delte på klubbmaraton i fotoklubben jeg har meldt meg inn i
og til å treffe dere i blogglandia .
Ha en god uke :) – og fortsettelse på september
Petrine
30 august, 2016
Kjære, femåringen min! – skolestarteren!
Snart er du seks år. Du er skolestarter
Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.
Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.
En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse. Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før. Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.
Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år, – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.
Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.
Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.
Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.
Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.
Kjære gutten min, jeg har en hemmelighet: Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.
Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene, at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert, at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.
og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.
For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..
Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.
Petrine
DAGENS FOTNOTE: ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)