Å vandre i naturen

Noen ganger så kan jeg sitte  å dagdrømme, – eller noen ganger er alt for lenge siden. Tidligere så dagdrømte jeg daglig, men jeg har ikke fått det til de siste årene. Og kreativiteten forsvant nok med de daglige avbrekkene, tror jeg. Det har vært lite oppkomme av ideer, lite bilder på hvordan jeg kan farger hverdagen min og få ord som har rent ut som perler på en snor. Men, jeg tror det er i ferd med å skje en forandring. De siste ukene har jeg vørt ute med kameraet litt alene et par tre ganger ukentlig  – og jeg må si at jeg trenger det. Jeg har ikke behov for en trillion bilder, men jeg har behov for å vandre rundt, lete etter motiv og være helt alene. For det første så oppdager jeg deler av naturen som jeg ikke har hatt øye for tidligere,  for det andre så har jeg helt fokus på det jeg driver med og for det tredje så blir jeg helt tom i hodet. Sist men ikke minst så har jeg erkjent at jeg har levd livet lite på egne premisser de siste årene. så disse turene er gull verdt. Det er deilig, med tid, stillhet, fuglelyder og bølgeskvulp. Jeg opplever naturen som en kilde til avkobling og til glede.

Det å være ute på slike vandringer gir meg også tid til å tenke, fundere over livet og fable om alt annet som ikke er så viktig. Og det beste er at jeg føler at dagdrømmene får en bitteliten plass igjen,  at jeg noen ganger kan få et lite flashback av tiden da setninger plutselig kom dumpende og at jeg blir mer klar over hva jeg tenker, hva jeg lykkes med og hva jeg vil videre. Naturen og en tur med kamera er rekrasjon for meg.

 

Og mens jeg går slik så lurer jeg på om jeg er alene om å ikke sette meg selv i høysetet og som dermed tilpasser meg folk, fe og situasjoner som jeg ikke vil være i ?

Petrine