TIl deg som står i kroken

Jeg ser du står i kroken.
Jeg går mot deg og forsøker å smile.
Du møter blikket mitt.
Du er mutt,
du har ikke et lite smil på lur,
ingen klingende latter
eller artig kommentar.

Øynene dine er tomme,
– smilet er en grimase

Det ser ut som du egentlig vil komme deg langt unna.
Jeg forsøker igjen å smile til deg, men du snur hodet bort så jeg ikke ser blikket ditt.
Det blikket som jeg tror trenger å ha noe trygt å feste seg ved.
Men, mine øyne på deg synes du er ubehagelig.
Du liker det like lite
som jeg liker at du står der i kroken og forsøker å bli usynlig.

Du trenger å bli sett,
– alle trenger det,
du trenger det for å vokse å bli den vakreste deg.
Men, du står der borte i kroken og også jeg slutter å se på deg.
Det er noen andre som skulle brukt øynene sine,
ta ansvar for lille deg og tegne deg inn i livet.
De voksne som er rundt deg strever de mest med seg selv?

Jeg går fra deg og funderer over om jeg har et ansvar for hvordan du har det
eller om andre ser deg der du står redd, sår og usynlig borte i kroken.
Er det noen som vet at du står der?
Eller er det bare jeg?

Petrine