Å gi penger til en tigger

Du møter de sikkert like ofte som meg.
De som trofast fyller arbeidstiden, -der de står eller sitter på den samme plassen time etter time, dag etter dag. Ikke vet jeg om de opplever at de har gode eller dårlige dager på jobben, men de er der.
Hver eneste dag!

De er trofaste,selv om kulda biter og jeg løper for å komme inn i butikken eller den forvarmede bilen min. Jeg som kan dra hjem til peiskos og kakao,  – til trygge rammer og familieliv. Hvor de skal, hvem de skal møte eller hva de skal spise det vet jeg ingen ting om.
Men, jeg vet en ting.

De er trofaste og jeg tipper de har en dårlig timelønn.

Han jeg møter oftest, – han ser på meg, han smiler og han hilser alltid. Jeg hilser og smiler tilbake. Om ikke noe annet så deler jeg i alle fall ut noen varme blikk. Uten at jeg tror han blir varmere av den grunn. Og ikke får han mer til livets føde heller. En gang i blant stopper jeg og kjøper bladet han selger, – og da blir smilet bredere og vi opplever oss som litt rikere begge to. Han fordi han fikk litt kroner i kassa og jeg fordi jeg har fått et bredt smil og litt lesestoff. Men, det er måte på hvor mange like blader jeg trenger…

Noen ganger putter jeg penger i et beger,- og det får meg ikke til å føle meg rikere. Ikke at det får meg til å føle meg fattigere heller, men jeg føler meg fatterslig. Jeg opplever det ikke som godt å gi penger i en kopp. Det handler ikke om at jeg har vondt for å dele, – det har jeg ikke, men det handler om at jeg føler den andres verdighet blir krenket. Det kan være at jeg overfører mine følelser til den som ber om hjelp, – men jeg tror at jeg ville føle meg tråkket på om jeg måtte sitte på bakken med en kopp foran meg for å mette meg eller familien. Jeg vet at jeg ikke ville like det.
Kanskje det er derfor jeg får en klump i magen de gangene jeg putter penger i en kopp i forbifarten?
Kanskje det er derfor det er lettere å kjøpe et blad eller overføre penger på en konto?
Kanskje det hjelper å ikke kjenne på at jeg er av de privilegerte og føler meg takknemlig for at jeg er født og bor akkurat her, – det er vondt å erkjenne at verden er urettferdig.

Jeg får overhøre klumpen i magen og dele neste gang også!

Men, er det bare jeg som føler meg litt råtten når jeg gir penger til noen som fryser der de time etter time fyller arbeidsplassen sin,
– på en liten kvadratmeter asfalt !

Petrine :)