Ord og bilder fra vår 17. mai

Livet er fult av kontraster, også de siste dagene.
Noen sørger over tapet av en de hadde så inderlig kjær og ei venninne jubler over å bli bestemor for første gang. Samtidig blir gatene fylt av korpsmusikk og festkledde mennekser.
Jeg husker første gang jeg tenkte på dette:
Jeg hadde vært med på en fødsel, –  da jeg skulle reise hjem så ble jeg stående utenfor døra på sykehuset og beundre verden.
Rart, men den var omtrent slik den var da jeg gikk inn på sykehuset.
Folk stresset avgårde, sola fortsatte  å skinne og husene sto på samme sted. – Verden går videre, tross både sorg og glede. Brutalt og gledelig nok!
Akkurat dette tenkte jeg da vi startet dagen, både på de som jeg vet er midt i en sorg og de som har opplevd en mirakelløsglede.

Det var disse tankene som var innenfor pannebrasken da jeg satt flagg ut i blomsterkassene, da jeg fant fram klær og da jeg ventet på at Petrus skulle bli ferdig på badet. Han hadde valgt 17. maiklærne sine selv, – og han stilte i marine, lyseblått og i nasjonalfargene på tversoversløyfa. Selv var jeg antrukket i marineblått og vi ble klare slik at vi møtte på skolen i tide.

Barnesang, altså! Det traff meg i hjertet og satt en fin stemning for resten av dagen, da skolekoret hadde en minikonsert med 17. mai sanger før barnetoget skulle gå. Petrus og gjengen gikk den fine og lange turen til byen og parken hvor alle skulle møtes. I følge minstemann så er det de som har den lengste ruten på 17. mai, – og det tror jeg jammen er sant. Veien ble ikke for lang, – Petrus var like feststemt da han ble tatt ut av toget, for å bli med ut for litt energipåfyll før han og pappaen skulle arrangere leker på skolen.

På Alby Gård, som rommer kafe og galleri F 15, spiste vi det vi hadde lyst på. Og vi valgte ulikt, Petrus startet med softis og foreldrene valgte smørbrød, men felles er at vi var gode og mette da vi forlot den flotte hagen som har den fineste utsikten til Oslofjorden. Vi rakk også å snakke litt om barnetoget, om korpsmusikk og om hvem vi hadde truffet på under seansen i byen. Petrine er en gammel korpsmusikant, og hjertet mitt banker ekstra og lysten til å masjere dukker akutt opp på den 17. mai hvert år. Likevel så var jeg gangske upedagogisk da jeg avviste Petrus sin nyoppståtte behov for å spille saksfon i korps. Vi kom til at han gjerne kan spille et instrument, men at selv ikke hans døgn er mer enn 24 timer, – og derfor må han slutte på fotball eller hockey om han vil gå i korps.

 

Etter arrangementet på skolen så ble penklærne til Petrus byttet ut med fotballdrakt og lek. Det er måte på hvor lenge man skal ha offisiell feiring av nasjonaldagen. Noe av det fineste ved å bo i Norge er muligheten til frie valg i et fredlig, demokratisk land, og nettopp det benyttet den heldige gutten min seg av, da han forsvant ut av døra med en ball og en plan om å leke med noen kamerater.

Jeg er takknemlig for at vi er så heldige å bo i dette frie, lille landet!

Petrus