En erfaring rikere

Jeg er på vei hjem fra jobb.
Jeg ser at klokka nærmer seg fotballkamp med stormskritt. Jeg ringer dermed Sfo, og ber de sende hjem Petrus. Det om jeg ikke rekker frem til avtalt tid.
Det viser seg at trafikken går raskt og jeg får tid til å hente han. Da jeg ankommer SFO så er han ikke der. Jeg får noen forklaringer, før vi innser at det er en kommunikasjonssvikt som har ført til at han er sendt hjem, – et par timer tidligere.

Jeg ser ut av vinduet og konstanterer at det ikke regner.. Petrus er nemlig ikke utstyrt med nøkkel, fordi vi har en lås i boden, med kode, som han skal få tilgang til. ( bare vi får montert den) Det vil si at døra er lukket og låst, .- og ingen av oss har vært hjemme de siste timene.

Jeg setter meg i bilen, ganske frustrert, og kjører hjemover.
Da jeg parkerer så ser jeg ikke yngstemann noen steder. Jeg observerer at naboene kommer hjem samtidig som meg, og vet dermed at han ikke er der.

Jeg tenker at jeg får sette inn tingene mine inn, før jeg tar en runde rundt i nabolaget, for å lete etter han. Jeg tar i håndtaket, – og døra er åpen.

Jeg går inn i stua og der sitter Petrus, med sjokolade, smoothie, nettbrett, bena på bordet og tv´n på.

«Mamma, nå vet vi at jeg kan være alene hjemme», sier han som har hatt hjemme – alene – fest.

Og jeg kjente latteren boble omkapp med tårene i øynene.

Petrine

Og by the way:
Petrus hadde kommet inn fordi det var lagt ut nøkkel til 16. åringen.
Nå er ny lås satt på plass – og den skal knyttes mot en app, så jeg ser om han har kommet hjem. ( og om jeg må ringe for å minne han på at både skjerm og godteri hører til helg eller spesielle avtaler :D )  Vi fikk det puffet vi trengte .