Om jordbær og savn

 

 

Det er en rar dag.

Det er pappaen min sin bursdag og jeg savner han veldig.
Han er sommerbarn, som meg.
Derfor er det ikke bare jeg som har den beste bursdagsmenyen i verden, – norske jordbær.
Vi har pleid å spise det med is eller fløte til. I alle fall  i selskap, for jeg må innrømme at jeg gjerne spiser de uten ekstra tilsetning også. Det blir ikke vanskelig å holde på tradisjonen. I dag skal jeg egenhendig klare å putte i meg noen ( eller ganske mange) av disse røde diamantene,- som smaker himmelsk.

Det er godt på en dag som forstørrer savnet.

For sannheten er at jeg savner pappaen min veldig. Jeg var mye sammen med foreldrene mine de siste årene de levde, – og jeg snakket med de nesten daglig. Jeg visste at jeg var verdifull for dem, – selv om jeg ikke visste at pappa var klippen min, den som ga meg styrke og den som ga meg en følelse av å være viktig helt til den dagen han gikk bort. Da han fikk fred fra smerte og sykdom så ble verden rundt oss et totalt kaos, – og jeg har erkjent at det er alle de andre…. og vi!

Jeg har innsett hvor viktig det er å høre til, – og vet nå hvor vondt det er å ikke telle med.

Jeg savner deg, pappa, – men som sagt:

Jeg skal spise norske jordbær, masse!

Og Petrus skal spise marsipankake, for som han sier: «Det hadde vært trist om den muligheten røk. »

Petrine