Phu, noen ganger så treffer man på tornene

Phu, sier jeg bare…
Stedet er garderoben og situasjonen utsprang seg for en tid siden:

Jeg kjenner jeg svetter og blir varm, samtidig som jeg tenker at den gutten der burde roe seg ned!

Mammaen har hentet han rett etter skoleslutt og han får jo lov til å gå tidlig hjem.
Problemstillingen er nok at minstemann ikke vil bli med, selv om det blir sagt at han blir hentet fordi han skal gjøre noe han gleder seg til. Dessuten så hører jeg at det vises til en avtale som var inngått  i morges. Den handlet om at han skulle hentes tidlig.

Barn av 2016, altså, de skal ha i pose og sekk!

«Seriøst, er det ikke bare å kle på seg, dra og glede seg over at det er litt ekstra fri fra SFO,» tenker jeg

Samtidig som gutten fortsetter.
Han har et lydnivå som ligger langt over HMS – reglene og vil enten påføre noen hørselskade eller skru Tinitus på høyeste nivå for de som sliter med sånn.

Men, den gang ei.

Mammaen, ber han om å ta på seg klærne, ved hjelp av et situasjonsbetinget, akutt og selvlaget tegnespråk.
Hun har nok konkludert med at hun må bruke ropert om også hun skal overgå lydmuren. Derfor blir klærne lydløst lagt frem.  Kreativ løsning!

Ikke viste jeg at det var mulig, men responsen på utspillet er at volumet økes ytterligere og klærne fyker rundt i rommet.
Det som er fylt med et ukjent antall barn og foreldre. De ser i guttens retning, – og tenker kanskje det samme som meg: «Det var da en voldsom og fysisk reaksjon, – som må påføre mammaen høyt blodtrykk. «

Jeg kunne kommet med flere beskrivelser fra situasjonen, men gjør historien kort. Det endte med at mor var på skattejakt i garderoben, fant klærne og tok de på han som ikke ville hjem. Hylingen forsvant, gutten ble roligere og de fant veien ut av døra sammen.

Gutten kom seg til avtalen han hadde og gledet seg til.

Det vet jeg fordi jeg er den mammaen!

Jeg husket ikke på at pjokken ikke digger forandringer. Han liker det som er gjenkjennende, – så nå henter jeg han fem minutter seinere om jeg skal hente han tidlig. Da ser nemlig verden omtrent dagligdags ut, garderoben er relativt tom og alt går mye lettere.

Jeg hadde glemt hele episoden, helt til jeg en dag så en annen mamma som skulle ha på barnet sitt klær. Det ville heller ikke kle påseg.

Jeg tittet bort på henne.
Kanskje hun følte det som kritikk, men jeg tenkte : « Phu, da er vi heldigvis flere i samme båt <3 »

Hverdagen er en dans på roser, – man kan plutselig treffe på en av tornene.

Petrine <3

#hverdagen #livet #foreldreogbarn