Et lite comeback

«Du skal ikke begynne å blogg litt igjen, da», spør Petrinemannen.
Jeg har sagt at jeg har lyst til å fotografere mer og at jeg føler at alt jeg bestemmer meg renner ut i sand i en kjøretur mellom «plankebyen» og hjemme, mellom jobb og hverdagslivet, mellom krefter og utmattelse.
Jeg lener meg tilbake og tenker: «Petrus har vokst fra det å være liten!» «Jeg er ikke opptatt av småbarnstiden på samme måte som før», «Blogging er ut!», «Jeg liker å skrive», «Jeg må finne frem til relevante bilder!», «Jeg må fotografere», «Jeg skal snart ut å reise, gøy å dele», «Jeg mener noe om barn og idrett», «Jeg synes det var lettere å være småbarnsmor» og «Ja, det kan jeg jo faktisk prøve på!»

Det er derfor jeg sitter her ved tastaturet og rabler.
I annen etasje sitter en gutt med hjemmeskole. Lærerne er på sensoroppdrag og da er hans oppgave i dag å vurdere seg selv i alle fag. Noe han synes er både vanskelig og greit. Men, det var det her da,- denne bloggen, disse ordene og dette jeg tenker at jeg skal gjøre helt for meg selv. Stikker noen innom for å lese så er det bare et hyggelig bonus.

Livet skjer og livet har skjedd. Poden har blitt tenåring og han går på en skole hvor han trives med å ha bevegelse innbakt i timeplanen nesten daglig, han trener hockey og er mye å finne i bil mellom de to ulike byene.
Petrinemannen jobber på samme sted, hvor arbeidsoppgavene forandrer seg litt år for år, – og han er også å finne i bil mellom oss og nabobyen.  Den byen jeg kjører til for å komme meg til min, gode, gamle arbeidsplass, til den byen hvor jeg skal levere poden til en trening, en skoledag eller hockeykamp. Det som holder oss i hjembyen er at vi liker stedet vi bor på, at hjertet mitt hører til blant turstier, langs strender og blant folka her. Det betyr ikke at jeg synes rammene vi lever under nå er av det optimale slaget, så om du vil sende meg noen gode tanker om at det ordner seg med en liten hybel i byen vi jobber, trener og går på skole, så tas alle gode vibber i mot med takk.

Dette er ikke det eneste prosjektet jeg har startet på. Jeg har også bestemt meg for et annet også. Det heter «Fra null til Seksti», – og det skal presse meg ut av komfortsonen. Jeg skal fotografere folk, noe jeg synes er ytterst ubehagelig, som jeg har truffet gjennom livet. Jeg har en deadline på den dagen jeg skal feire årets bursdag, – og jeg har enda ikke tatt et eneste bilde. Men, straks er jeg i gang.

Jeg vet ikke hvordan nettet er på de ulike destinasjonene vi skal på i sommer, men jeg har en tanke om å dele noen glimt fra vår reise til Sri Lanka og fra Helligvær. Poden og jeg skal reise sammen en annen mamma og gutt til Asia, mens vi er en annen gjeng som skal nord i landet. Det gledes til begge turene, – og jeg håper at jeg kan spre noen postkort fra stedene.

Akkurat nå så klarer jeg ikke å laste opp bilder til bloggen, jeg får feilmelding hele tiden, så dere får kose dere med noen gamle :D

Jeg tar sats og hopper i det, kanskje det blir litt blogging herfra igjen

Nyt dagen, med eller uten et prosjekt i tankene

Petrine