Søndagstrikk, minner og strikkestart

«Nå er vi snart der!» , «Jeg gleder meg», sa jeg samtidig som jeg spratt opp og ned mellom bilsetene til mamma og pappa.
Vi hadde, tradisjon tro, fått rødt lys ved brua og vi hadde passert både Samvirkelaget og bensinstasjonen. Nå snirklet vi oss oppover pappa sin skolevei. Den som jeg hade utnevnt til min egen, lille og personlig «Trollstige», der vi først svingte til den ene siden og så til en andre siden, mens vi krabbet oppover og oppover. Vi var på vei oppover «Knetten», noe som betydde at vi var i Trysil, at vi hadde passert «Sundet» og at vi straks var hos familien min. Hos farmor, hos tante, onkel og søskenbarn.

Straks startet ferien!
Jeg hadde lokal nedtelling og jeg var definitivt ikke sikret i bilen. Uten at vi ofret det en tanke. Snart ville vi nemlig passere plassen som bærer etternavnet mitt og grusveien som ender hos familien min.
Det er mange historier å fortelle fra barndommens ferier, men jeg vil i dag fortelle om farmor, meg og strikking.
Farmoren min fikk 5 barn og ble enke tidlig. For å bøte på økonomien så strikket hun for Husfliden. Hun skapte de vakreste koftene, noe som innebar at jeg hadde stjerner i øynene og hun nesten alltid hadde strikketøy i hendene. Det var forøvrig like lurt, for om hun ikke tryllet med garn og pinner, så tvinnet hun tomler i raserfart. Først den ene veien og så den andre veien, – igjen og igjen. Jeg kunne bli tommelumsk av å følge med på det. Det var mer magisk når hun bragte kulturarven videre ved å fremskaffe vakre, norske tradisjonsskatter.
For ei lita jente så var drømmen å bli like god til å strikke som bestemoren sin. Det tok heldigvis den gamle på alvor, – og hun fant frem pinner og garn. Hun lærte meg hva som er masker, hvordan du lager dem og hvordan du skulle bruke pinnene for å få garnet til å hange sammen i løkker, på en sånn måte at det kunne bli plagg av det. Nå kan jeg ikke skryta av at det ble pene klær av det første jeg satt i gang med, men planen var at det skulle bli et skjerf. Jeg tror det ble et hullete kirketårn, men det spiller ingen rolle.
Alt starter nemlig et sted, og for meg startet mitt strikkeeventyr i et hus på enden av en grusvei, der jeg for aller første gang håndterte et strikketøy. Der startet min interesse for strikke generelt og tradisjonstrikk spesielt.

Og med dette som bakteppe så starter jeg i dag spalten søndagstrikk på bloggen. jeg håper at du vil følge meg på litt ymse om strikking,

Petrine :D