Det rykker i marsjfoten på 17. mai

17. mai så spilles det marsj og fanfarer gjennom det ganske land. Det marsjeres i gater og spilles ved gamlehjem. Det er innmarsjer og nasjonalsanger. Det er mange musikanter som kler på seg uniformen, eller som pakker frem instrumentet, for å skape stemning i løpet av nasjonaldagen vår.

Jeg er de evig takknemlig!

Det er sikkert ikke mange av dere som vet det, men jeg har spilt i korp. Gjennom barndom og ungdom så var jeg en av de som gikk kilometer etter kilometer på 17. mai for å skape stemning, som lagde fanfare på Moss verft når båter skulle sjøsettes eller døpes og som var delaktig i runder på Melløs stadion under pauser i fotballkamper. Jeg spilte også i pausen for Djurgården, i gatene i Salzburg og på Rhinen. Det er et mikrostort knippe av opplevelser vi hadde etter å ha øvd gjennom hele vinteren. Vi var et stor korps og var vel omtrent 150 spillende medlemmer. Vi var en gjeng, vi var et team og vi var et korps. Vi var Jeløy skolekorps.

Hos meg så sitter korpsmusikken i blodet, – og på 17. mai så rykker det i marsjfoten. Jeg blir glad av stemningen som korpsmusikken skaper, men litt lei meg når jeg ser hvor få som spiler. Jeg vet ikke hva som har skjedd på veien, men interessen for korpsmusikk har synket i byen min. Når jeg ser på størrelsen på korpsene, så tror jeg at om vi slår sammen alle sammen, så blir de på størrelse på et av de vi hadde da «musikken» var en del av min hverdag. Den kraften som vi hadde når vi kom gjennom gatene har nok blitt svakere, men innsatsen fra de som spiller har ikke blitt mindre.

I dag, 18. mai, er det jeg som spiller en fanfare for alle de ildsjeler som holder  liv i korpsmusikken i Norge, for alle de musikanter son øver gjennom året og for alle de korps som får blodet til boble på 17. mai.

Gi meg et barnetog og korpsmusikk og jeg kan fortelle at jeg blir rørt!

Tusen takk!

– for musikk og stemning!

Petrine

( og kjenner du noen gryende musikanter så er det sikkert t korps i din nærhet som ønsker flere medlemmer )