ord, ord, ord…

Altså., det her er en av de innleggene som kan være personlig og som sikkert kan treffe flere enn meg hjemme.

Det er nok ikke bare jeg som har latt tanker og skravla gå når man møter noen med tilsvarende frustrasjon og opplevelse som deg selv? Jeg synes jo ikke det er greit, og jeg bruker tid på slik etter på. I håp om at jeg ikke kaster meg på en slik runde siden, –  selv om jeg faktisk er frustrert over situasjonen. For det er jo ingen løsning i skravlinga, det kan føre til at folk blir såra, rykter spredd og det er vel i bunn og grunn slik mobbing oppstår.  Det er nok ikke bare jeg som har det sånn. At man lar seg rive med, at man ikke kan se en situasjon fra flere sider, at vi glemmer de andre sin versjon og at man kan gjøre ting vondt verre.

Jeg har mange ganger vært lei meg, nettopp fordi jeg har blitt definert av andre enn de som kjenner meg godt og som ikke vet noe om situasjonen. Jeg vet hvor håpløst det er å ikke få lagt frem sin egen sak og få lagt ballen død. Det er super vondt og super vanskelig. Allikevel….

Nå er jeg våken.
Det er natt, – jeg burde sovet.
DU sover kanskje?

Helt uvitende om at jeg ble hektet med i min egen frustrasjon
og snakket om personer og situasjoner ,
– på et sted hvor det ikke burde komme?

 

Petrine :/