Å undre over et lite fenomen…

Det er så mange ting man kan bruke hjernen sin til!

Noen ganger så kverner tankene rundt:
Jeg kan gruble over verdensfred og vannmangel.
Jeg kan lure på kakeoppskrifter og mellsomenneskelighet
Jeg kan vurdere dybdeskarphet og blenderåpning
og jeg kan tenke på viktige valg for meg og mine.

– andre ganger dukker tanker opp som troll i en eske.
For eksempel så kan jeg plutselig lurer på hvorfor bloggere kan si;
«jeg har en glad nyhet, en hemmelighet og noe fint jeg skal fortelle dere, om tre år, fire uker, to timer og seks minutter»

Jeg har gang fått munnkurv i ulike situasjoner,
– og jeg har på ingen måte behov for å sende det ut til verden der ute:
«Jeg vet noe som du ikke vet, men jeg vet at du skal få vite det en gang!»
Jeg venter til at jeg kan fortelle hele setningen

Hva er egentlig greia med å fortelle A og ikke vente til man også kan si B?

Er det bare jeg som plutselig kan bli fanget av en helt ubetydelig tanke
og bruke noen minutter på uviktige spørsmål?

Petrine