Å være enebarn
Jeg er enebarn!
For en stund tilbake så fikk jeg forespørsel om hvordan det er å være enebarn. Jeg begynte å fundere på det.
Jeg er enebarn!
I barndommen så husker jeg at jeg ønsket meg søsken, men jeg har ikke en opplevelse av at det var et stort savn. Jeg er barn av 60 – tallet og vokste opp på en nybygd drabantby, som besto av blokker, rekkehus og eneboliger. Området var nybygd, noe som innebar at alle kom flyttene dit på likt, – og det var mange barn innenfor for de nye veggene. For meg var det en ressurs og en fryd, det var alltid noen å leke med, – alltid!
På ferier så reiste vi enten til familie eller med andre familier. Det betydde at jeg oftest hadde noen å leke med da også. Jeg opplevde barn og venner som viktige i mitt liv Men jeg tror ikke de var viktigere for meg enn for barn med søsken. Jeg klarte meg fint uten søsken, kanskje også fordi det var lekekamerater tilgjengelig det meste av tiden.
Den dag i dag så trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri og har alltid flere planer enn de jeg greier å gjennomføre. Jeg har tenkt at mitt behov for å være alene og mitt konstante egendriv er et resultat av at jeg var alene som barn hjemme. Jeg vil jo tro at erfaringene man får gjennom å ikke ha andre barn å spille på også kan være av det gode, – som det å kunne lage planer, stå i det og komme i mål, selv om man ikke har en lagkamerat hele tiden. I mitt tilfelle betydde det fravær av søsken.
En annen fordel med å være enebarn er at jeg altid har visst at foreldrene mine har vært glad i meg. Det var jo ingen å dele oppmerksomheten med, – noe som jeg faktisk følte som både krav og støtte. Kravene ble aldri uttalt, men jeg hadde en egendefinert norm om å alltid prestere. Noe som også var lettere fordi jeg alltid fikk hjelp og ble hørt. Jeg fikk jo fokus, på godt og vondt, og jeg husker at jeg skulle ønske de hadde vært foreldre til en grensetøyende person også, fordi noen ganger så synes jeg de var strenge. Spesielt i tenårene,kanskje :) På en annen side så fikk jeg alltid hjelp til lekser, jeg hadde alltid noen å snakke med og jeg lærte at det var greit å være uenige, – for jeg opplevde at jeg var like god, selv om jeg hadde meninger på tvers av de eller samfunnet ellers. Jeg opplever som voksen at jeg har lært å skille mellom sak og person. Noe som jeg tror er en ressurs.
Mamma og pappa var redde for at jeg skulle bli bortskjemt, som de kalte det. De var nøye med at jeg skulle lære meg å spare, at jeg skulle dele og at jeg ikke alltid skulle vinne eller ha rett. Nå viser forskning på enenbarn at de greier seg godt på skolen, at de får god utdannelse, at de blir sosialt kompetente og at de langt fra blir noen egoister. Det kan være tilbakemeldingen og opplevelsen av å bli sett og høre til som er årsaken til det?
Jeg er enebarn!
– og opplevde det som helt ok i barndommen
Som voksne ble jeg redd for å bli alene, – og jeg opplevde det som en styrke og en belastning å oppleve å miste foreldrene mine og se de være syke. Mamma gikk bort i løpet av noen timer, mens pappa var syk gjennom år før han tilslutt sovnet inn. Jeg stilte gjerne opp for den gode pappaen min, men jeg må innrømme at det har kostet både krefter og tårer å se en du er glad i svinne hen og ikke mestre kroppen sin. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg dro hjem, dro på ferie eller valgte å være hjemme en ettermiddag eller kveld med Petrus. Jeg forsøkte å stenge bort samvittigheten når jeg har dratt med meg gutten min fra sykeseng til sykeseng, – og gledet meg desto mer over de gode dagene hvor de hadde glede av hverandre de to. Jeg har til og med hatt dårlig samvittighet for den dårlige samvittigheten. På en annen side så var pappa klar og våken helt til det siste, – og har var takknemlig, han fortalte at han satt pris på gutta gjorde og han klagde aldri til tross for at han var syk. Han var min styrke og min støtte helt til sekundet etter at han sovnet inn. Jeg savner tankene og styrken hans, og enda mer så savner jeg vissheten om at han var glad i meg tross alt. Jeg savner også mamma, de daglige samtalene med henne og alt hun stelte i stand nettopp fordi jeg var meg. Jeg savner den umistelige kjærligheten fra foreldrene mine, – like mye som alle andre som savner foreldrene sine, men for meg så ble det nære nettverket borte med de. Nettopp fordi jeg ikke har søsken å dele sorg og minner med.
Nå når jeg ikke lenger trekkes mellom rollen som mor, arbeidstaker og datter, så savner jeg søsken som kunne ha vært en del av mitt nettverk og ikke minst kunne vært tanter og onkler for Petrus. Jeg hadde ønsket at han skulle ønske at han opplevde familie, slik jeg opplevde den i barndommen. De som jeg opplevde som oppriktig intereserte, som en heiagjeng i det fjerne og som i dag er den trygge støtten jeg har. Det selv om de bor flere mil borte. Jeg er lei meg for at Petrus aldri vil oppleve det felleskapet, den støtten og den følelsen av tilhørighet som familie kan være, – og han har ingen heiagjeng som representerer de verdiene jeg vokste opp med. Så synd, men sant!
Det vanskeligste med å være enebarn er den følelsen av alenehet som voksen, det å se at barnet ditt vokser opp uten den eldre generasjon som støtte og den mangelen på noen som du kan dele barndommens minner med.
Å være enebarn er ikke vanskelig, – og det er ikke et stort problem, men det har vært mer sårt som voksen enn som barn. Jeg tror at den støtten jeg fikk, den nære heiagjengen, evnen til egendriv og selvbildet man bygger opp gjennom tilbakemeldinger er gode ressurser å ha. Og, dette har jeg kanskje fått nettopp fordi jeg er enebarn?
Så fritt frem for enebarn, – i alle fall om nettverket virker om foreldrene faller fra.
Petirne :)
Takk for at du leste, – lik eller del gjerne om du tror andre vil vite hvordan det kan oppleves å være enebarn.
Du liker kanskje også å lese dette
10 ting som er bra akkurat nå
07 juni, 2024
Et lite comeback
06 juni, 2024
Tanker om bloggen
21 februar, 2021
Kommentarer
Legg igjen en kommentar Avbryt svar
Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.
Utrolig fint skrevet!!
Jeg var et sensitivt barn som ønsket meg søsken mest av alt i hele verden. I motsetning til deg så følte jeg meg ikke forstått av mamma og vi utviklet ikke så sterke bånd som man kanskje ville tenkt når man bare er to. Jeg følte aldri ubetinget kjærlighet fra henne men jeg har aldri helt klart å sette fingeren på hvorfor. Mine beste minner er helt klart når vi besøkte familie med barn i feriene og mine fantastiske besteforeldre. Når vi flyttet til Sverige til besteforeldrene ble alt forandret til det bedre for min del, fikk masse venner i gata, mormor som jeg virkelig fikk meg til å føle meg sett og hørt og ikke minst akseptert. Så kom lillebror da jeg var 11år, helt fantastisk følelse! Lillesøster kom da jeg var 13. i Mange år etterpå skulle jeg jo ønske at de hadde kommet før så vi var nærmere i alder, bodde ikke sammen med dem så mye og ikke før de ble voksne og noen år før mamma døde så ble vi nære. Nå setter jeg så utrolig pris på at jeg har dem og fortsatt bestefar <3
Kjære, jenta mi <3 Det er dessverre ikke alle som passer til å være mamma, eller som klarer å fylle rollen som man bør. Jeg ser at du som meg hadde glede av andre barn, da dere flyttet til Sverige. jeg tror vi trenger barn, når vi er barn. Men at de ikke behøver å være søsken. Flott at du fikk være med mormor og bestefar og at de fylte rollen til mammaen du ikke følte du fikk. Jeg liker at du fortsatt har kontakt med bestefar. og at du har glede av søskene dine som voksen også. De kom sent, men godt :) Klem til hele gjengen.
Hei Nann Karin … Jeg har lest med stor interesse. Dette var utrolig godt skrevet og du har en så god formidlingsevne. Jeg er jo ikke enebarn selv, men vi har jo Anne som nå er blitt enebarn, dessverre. Det er jo mange gode minner fra barndommen, men som du skriver, så var det først i voksen alder at det ble et savn for din del. Jeg har tenkt mange tanker rundt dette. Stor og god klem til deg ❤️
Kjære, Grethe!
Jeg forstår tankene dine, – og det er kanskje lurt å snakke med Anne om det. Men, som sagt det er mer sårt enn det er vondt, – og det har til tider vært krevende. Kanskje mest av alt fordi pappa var syk over tid. Og om nettverket på den andre siden er tilstede for Anne og barna, så vil det nok være lettere.
Pappa snakket med søskenbarn av meg om at de skulle ta vare på gutten min og meg. Ikke at de skulle passe på meg, men at de skulle være en del av nettverket om jeg trengte det.
Jeg sender deg en mega stor klem tilbake <3