Å snakke til og ikke med

 

Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.

Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:

Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.

Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.

Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.

Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!

Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.

Er jeg alene om å havne i denne grøfta?

Petrine :/