Å bli mamma i moden alder, – svangerskapet

I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.

 

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.

Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for

første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

 

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap

og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.

Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.

Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.

Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans

når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.

Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag

sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med

og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

 

Sorgen over å være barnløs.

 

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.

Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.

Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.

Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,

men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.

Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.

Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.

Det var i alle fall min følelse.

 

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.

Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.

Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har

hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.

Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.

Jeg visste også at barn kan skades under fødsel

og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

 

 

Jeg var kjempe glad

og

jeg var livredd.

 

 

Ser jeg bort fra redselen,

som var mest tilstede i starten av svangerskapet.

så opplevde jeg at det var greit å være gravid.

Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.

Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.

Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.

Det er en annen sak.

 

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.

Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.

Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

 

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,

og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.

Det kunne vi leve med.

Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,

noe som bekkenet tok ansvaret for. .

Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.

Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp

som en påminnelse omden tiden da viventet på

vår lillegutt.

 

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

 

 

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.

Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.

Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.

Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.

Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.

Den attesten har jeg tatt vare på :)

 

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,

men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.

Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.

Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,

men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

 

Når er egentlig riktig alder?

 

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.

Det sett med mine øyne.

I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

 

 

Petrine:)