Er du egentlig mot mobbing? Helt på alvor!

Dagens overskrift har jeg rett og slett stjålet fra bloggen snart 40, fordi der er det et innlegg som jeg ble gående å gruble på. Det begynner med følgende setninger:

«Er du i mot mobbing? Sånn virkelig i mot mobbing, mener jeg. Ikke bare sånn obligatorisk-i-mot-mobbing, men virkelig i mot det?» ( sitat snart40.no)

Er jeg det? Jeg som er oppdratt til å se på de som er annerledes enn meg selv en gang til. For å se de gode sidene. Jeg som har hørt mang en gang at alle har en grunn til å gjøre som de gjør og at om jeg ikke hadde noe hyggelig å si om andre så kunne jeg la være å si det. Er jeg sånn ordentlig mot mobbing? Jeg vet ikke!

Eller, jeg er jo det. Jeg var sint på min lille pode i forrige uke fordi han lo av en som hadde det vondt, jeg prøver å speile hvordan det oppleves om man er ufin mot andre og jeg har stoppet bilen og gått ut når jeg har sett at barn har blitt plaget. Så, ja, jeg er mot mobbing, – men jeg stopper det ikke alltid. I alle fall ikke i alle sammenhenger.

Jeg omgåes noen folk som aldri forteller noe positivt om andre. De står sammen om  å snakke om en felles fiende i negative ordelag.  Jeg liker ikke å høre det som blir sagt, – jeg har ikke lyst til å omgåes disse som på ingen måte farger dagen eller personer rundt seg rosa. Men, gjør jeg noe for å stoppe det, – for å ta de andre i forsvar eller for motsi det som blir sagt for å omdefinere den negative omtalen? Jeg gjør nok ikke alltid det. Det til tross for at dette er hets og siden det pågår over tid ligger under definisjonen mobbing.

Jeg har sett og hørt at noen er ufine mot folk jeg er glad i. Jeg har hørt mye stygt bli sagt, lyttet til manipulerende setninger og observert bruk av hersketeknikker mot de jeg bryr meg om. I denne forbindelse har jeg også sett at de står mange sammen og  utelukker en.  Jeg har ikke sagt til de som utfører disse handlingene at alt som har blitt og blir gjort ligger under definisjon mobbing, – også fordi det har gått over tid. Jeg har heller ikke sagt at jeg synes de burde rydde opp i det de har satt i gang, at jeg ikke synes de kan sitte på sin høye hest å sole seg, for de er etter definisjon mobbere. Men, gjør jeg det?

Jeg har vært i sosiale lag hvor venner, bekjente eller andre folkegrupper har blitt hetset. Noen ganger er det ikke måte på hva som finnes av feil og mangler, mer eller mindre smarte valg og ekstremt annerledes hudfarge. Enkelte ting har vært letter å si noe om, selv om jeg ikke liker noen av tingene, så er det ikke alltid jeg gjør noe for å stoppe det. Og det føles nesten enklest å stoppe det som rammer de som jeg ikke kjenner så godt, som folkegrupper, enn det som rammer de jeg har nærmere relasjoner til.

Jeg vet at jeg har et ansvar for å grenser når andre blir hetset, enten det er i jobben min som lærer, på jobb som kollega, som venn og medmenneske, – og når jeg møter hets mot folkegrupper eller meninger. Både i det små og i større sammenhenger. Det er slik at felleskapet styrkes når man står sammen mot en felles fiende. Og, det vil jo si at det oppleves enda mer brutalt for den som står på utsiden, – den blir jo enda mer alene og enda mer utsstengt. De andre har jo sammen dannet en barrikade og en mur. Alikevel så har jeg ikke alltid satt grenser, selv om jeg selv har følt på å være den ene. Den som ikke regnes med.

Jeg er mot mobbing, men jeg må jammen jobbe med å sette grenser for de rundt seg. For det er jo slik at de som observerer, de som lytter og de som ikke gjør noen ting er medhjelpere til de som mobber.

Er du flink nok til å sette grenser. Er du i mot mobbing? Helt på alvor?

Takk for at du leser! – og takk for at du deler om du tror det er noe andre vil gruble på.

 

Petrine