Et år, to år og TRE ÅR!!!
Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.
Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.
Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.
Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom. Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…
Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…
Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!
Petrine :)
Du liker kanskje også å lese dette
Tanker, frustrasjon og demostrasjon
10 juni, 2020
Fotografier og minner
23 februar, 2020
Barn som pårørende – samtale når diagnosen er satt
29 oktober, 2019