Torsdagstema : De stille barna

Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)