Tag: skolestarter


Innskolingsdag

Snart er du seks år. Du er skolestarter

Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.

Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.

En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse.  Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før.   Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi  beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.

Refsnes skole

Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg  bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år,  – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.

Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.

Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.

Refsnes skole

Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.

Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.

Kjære gutten min,  jeg har en hemmelighet:  Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å  lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.

Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene,  at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert,  at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.

og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.

For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..

Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.

Petrine

DAGENS FOTNOTE:  ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)


Innskolingsdag

Mamma, hvilken shorts er størst, hvilken er lengst og hvilken er kortest?
Petrus står og roter  i klesskapet.

Han har første skoledag i dag!!

Her er ikke antrekket planlagt ned i minste detalj, her er det ikke lagt frem og det er tilfeldig hvilket kriterie som er for dagen.
I dag vil han har den korteste shortsen, den er blå og valget går raskt. Vi har enda ikke blitt ferdig med skjorte, sko og sokker, men vi kommer nok i havn. I går vandret han rundt i ullsokker, – mens han i dag kan forbli barbent.

Hva vet jeg?

Ikke annet enn at jeg vet at det er en spent gutt som ikke kan knyte skolisser, som skal bli busssjåfør, proff hockey – og fotballsparker i voksen alder som er skolestarter i dag. Han har fotballbanen som det viktigste stedet på skolens område. Han (og jeg) håper at han får tid til å være i farta. Han fordi han har en seksårings armer og ben. De har en tendens til å være overalt og kroppen har behov for og er kronisk i bevegelse fordi muskler og ledd er i rask vekst. Og så skal han jo bli en proff sparker, – og hvor trener man da?

Jeg på min side håper han treffer folk som ser hvorfor yndlingordet hans er «Tulla!», som ser glimtet i øyet og oppfatter hans innspill som skøyeraktige og ikke som «hyss». Jeg vil at han skal få gode relasjoner og trives, for jeg tror at det kombinert med allsidig aktivitet og gode innlæringmetoder er med på å fremme læring. Mer det, enn om man har med penal eller ikke, – for konsentrasjonen og evnen til det handler nok mer om alder og pedagogens evne til allsidighet, enn om man har et penal med en, to, tre, fire eller femten etasjer… Men det er en annen diskusjon… og min begrunnelse er understreket av alle de elevene jeg har snakket med på videregående skole som mener at «drop outen» starter på barneskolen.

Refsnes skole

Gutten i annen etasje sitter og synger, han har en time til skolen starter og han enda ikke fått på seg klær. Men, vi kommer i havn…

med kort shorts, med en skjorte og kanskje sokker på..

Er det bare jeg som er opptatt av andre ting enn klær på en dag som denne, –

…. på første skoledag

Petrine :)