Det å lese aviser, ta en titt på nettet eller å høre på radio fyller meg med en angst jeg ikke har kjent før.( Det er kanskjen noe av hensikten også? ) Jeg er redd for hvordan verden utvikler seg, – og jeg har mange ganger tenkt at jeg levde veldig bra da jeg ikke leste en eneste nyhet på en rundreise i verden. Vi var til stede på akkurat der vi var og i det ene øyeblikket uten at vi bekymret oss for annet enn hva vi hadde i en 60 liters ryggsekk.  Vi hadde ikke radio, det var før internett var godt utbygd og vi var dårlig på andre språk enn norsk og engelsk. Vi fikk ikke med oss hva som skjedde ute i verden, – og det var bekvemt. Skikkelig bekymringsløst.

Nå i 2015 har jeg lyst til å holde hendene foran øynene og putte fingrene inn i ørene fordi jeg ikke liker verdensbildet. Jeg får vondt i magen av bombingen i krigssoner, jeg får tårer i øynene av folk på flukt og jeg blir flau over folk som sprer hat over mennesker som har dratt fra alt som var kjent og kjært eller mot de som ytrer andre meninger enn man selv har. Jeg flyttet meg fatisk på toget her en dag fordi en mann, kom inn, satt fra seg baggasje og gikk igjen. Jeg var redd for sprengstoff. Seriøt, uten mediedekningen så hadde jeg ikke blitt redd av handlingen, – jeg lar meg påvirke og blir fylt av bekymring. akkurat som det hjelper!!

Jeg har ikke lyst til å kjenne på disse følelsene: Jeg vil ikke vite  hvordan det står til i verden, men jeg klarer ikke å la være heller. Jeg ser på nyhetene, jeg oppdaterer meg via aviser og jeg lar radioen stå på når jeg kjører bil. Jeg er oppdratt til å følge med i verden, jeg er vant til at verdenssituasjonen diskuteres og jeg har en interesse for det som skjer utenfor mitt hjem. Jeg følger med, fordi jeg lever midt i mediesamfunnet, fordi jeg bryr meg og fordi jeg faktisk har blitt bekymret over hvilken verden vi oppdrar barna våre og hvilket verdensbilde vi gir dem. Jeg vil at min Petrus skal få trygge rammer, noe jeg også vil at Amin eller Abduh skal ha. Jeg vil han skal være imøtekommende og ha et godt sosialt, økonomisk og familiært.  Jeg vil at han skal møte mennesker mellommennekselig, at han kan hjelpe de og at han kan glede seg til hver dag. Jeg vil at han skal være sikret god helse, rett til utdanning, et ivaretakende helsevesen som ikke skiller mellom Jørgen hattemaker og Kong Salomo og et samfunn som tar ivare både Gud og hvermann. Uansett hvor i verden du bor, – så fortjener man trygge rammer, mat, mellommenneskelighet og utdanning.

Jeg er bekymret for at tryggheten jeg vokste opp i skal svinne hen, jeg er redd for at ordet vi skal forsvinne ut fra vokabolæret og jeg er redd fremmendfrykten skal utvikle seg til et hat som sprer vonde opplevelser. Alt dette tenker jeg når jeg skal skrive en ønskeliste til jul. Jeg kommer bare på et ønske jeg, – men det er til gjengjeld litt stort:

Kjære, Julenissen!

Jeg ønsker meg en tryllestav til jul. Den skal jeg bruke slik jeg får oppfylt ønskene mine. Jeg har lyst på fred, godhet, gavmildhet, omsorg, ærlighet, gode vekstvilkår, trygghet og god livskvalitet til alle i hele verden. Jeg ber ikke om mye, jeg ber bare om en tryllestav, – en som virker..

Jeg skal dele den med hele verden! 

Petrine 

Det er selvfølgelig flere enn meg som har tenkt disse tankene, – Lois Jacoby har skrevet en vise med et lignende innhold: