23 desember, 2017
Jul, minner og savn
Det er jul nå.
Det var mammas tid.
Hun brukte tid og energi, hun brukte metervis med pakkebånd og pakkepair der hun skulle huske på alle hun kjente! Hun koste seg der hun sang og styret på mellom kakebakst og andre julesysler.
Jeg savner det.
Jeg savner henne og jeg savner oss.
Den lille gjengen vi var, som hørte på sølvguttene klokken fem, som spiste så mye middag at vi måtte vente med desserten og som måtte vaske opp før vi kunne pakke opp gaver. Gavene var ganske uviktige, – for vi pakket opp en nå og da, – og rakk både kaffe, kaker og dessert innimellom slagene. Dessuten så fikk pappa alltid julehefter eller bøker som han leste litt om og fra for oss. Jeg savner han også.
Jeg savner pappa!
Jeg savner at vi dro ut på julaften for å handle gave til mamma. Jeg savner da jeg var liten og var med på å dele ut julegaver og jeg savner at han lærte meg glede med bøker og historier. Jeg savner de siste julene vi hadde sammen, selv om jeg da hadde to kjøleskap å fylle, to steder å lage mat og en haug med ekstra gaver å handle. Alt gjorde jeg med glede, fordi han satt så veldig pris på at vi kom, – og han var så flink til å fortelle oss det. At du brydde deg, at han var glad i oss og at han var takknemlig for besøk og hjelp. Og han var redd om hvordan det skulle bli når han ble borte, -.visste han hvordan det skulle bli ?
Jeg savner foreldrene mine, – og gleder meg sånn over gode minner.
For jeg er heldig, jeg har vokst opp sammen med folk som er gode med hverandre,
et hjem hvor alkoholen ikke tok plass
og hvor det var glede i det lille.
Jeg savner det mer enn noen gang, – for ikke alle har hverandre i fokus.
Jeg savner foreldrene mine,
– jeg savner oss!
Men, jeg har heldigvis med meg mange gode minner og fine tradisjoner! <3
Petrine
22 desember, 2017
22/24 Gubben Pettersson og tomtemaskinen
18 desember, 2017
18/24 Gubben Pettersson og tomtemaskinen
06 desember, 2016
Et barndomsminne, en julesang og Inspiras adventsluke
Dagens barndomsminne:
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg vet at det var lille julaften og at foreldrene mine var ute en tur.
Jeg og nabojenta var hjemme alene.
Hvilken flott dag det var å være alene hjemme på:
I stua sto et upyntet juletre, på soverommet sto alle gaver vi hadde fått og i skapet fantes både fyrstikker og lys.
Det tok ikke lang tid før vi hadde benyttet anledningen og rekvisittene til en liten fest.
En helt personlig og uforglemmelig lillejulaftenfest.
En skikkelig julaften i miniatyr!
Vi fant gavene, la de under juletreet og tente noen stearinlys. Det siste for stemningens skyld.
Deretter fant jeg et fat med julekaker og så startet julehøytiden:
Vi pakket opp pakker, den ene etter den andre.
Det spilte ikke noen rolle hvilket navn det sto på gavelappene, det var viktigere at vi fikk fordelt gavehaugen likt mellom oss.
Rettferdigheten lå i oss den gangen. I alle fall i min verden og i vårt egne private pakkehav. Eller når sant skal sies så var det vel også noen stjålne gaver der vi satt:
Jeg husker at jeg synes fat og duker var kjedelige! Men den vakre, turkise, lille skoen,, som faktisk var såpe var den fineste såpa jeg hadde sett. Den hadde tante og onkel sendt meg fra Trysil. Litt mindre spennende var det at jeg fant ut at det var to like pakker med penoltusj under treet. Det var en avlang pakke. Tusjpennene var litt tykke og butte. Jeg husker nemlig fremdeles hvordan pakka så ut og at det var bilde av Disneyfigurer på utsiden.
Det tok litt tid, men plutselig så var festen på en måte over. Vi hadde spist alle kakene, vi hadde åpnet alle gavene og stearinlysene hadde vi blåst ut så vi ikke skulle vimse pakkepapir bort i det. En ting var å åpne gaver en annen ting var å starte en brann.
Så der satt vi da blant kjeler og tusjpenner, blant såper, håndkler og bøker, blant brevpost og penner, blant krims og krams og kjente at følelsen av spenning ble byttet ut med en helt annen. Nemlig, dårlig samvittighet.
Noe burde gjøres!! Og det raskt!
Vi forsøkte etter beste evne å putte papir og pakkebånd på alle tingene, før vi etter tilfeldighetsmetoden satt lapper på gavene. Jeg trodde at vi klarte oss bra, – og at foreldrene mine ikke ville oppdage det!
Jeg vet ikke om det var innpakningen eller om det var glasset med » Multe fra Trysil», som plutselig var i en gave fra Tromsø. som røpet oss:
Vi ble i alle fall oppdaget! Det forsto jeg etter at vi hadde spist middag, hørt sølguttene og pakket opp gavene på den «store juleaften» De sa ingen ting før selveste kvelden. Jeg husker enda de lattermilde foreldrene mine sent på julaften spurte om jeg ble overrasket av innholdet i gavene: Jeg måtte innrømme at jeg ikke var like overrasket som de, for de fikk jo både tusj og undertøy i størrelse småbarn. Og at det faktisk ikke hadde vært så morsomt med gaver som tidligere år.
Jeg kan fortelle dere at jeg aldri, aldri og jeg mener aldri har åpnet en gave før den skal åpnes etter dette.
(om vi ikke regner med da jeg var med ei annen venninne inn på deres bod for å sjekke om den store esken inneholdt et stereoanlegg. Noe den altså gjorde….)
Men, ellers så lar jeg pakker ligge og jeg drøyer i det lengste med å pakke de ut. Jeg har smertelig erfart av magien og spenningen forsvinner sammen med at papiret fjernes.
Dagens luke finner du på bloggen According to Nienna. Bak bloggen finner vi Jeanette som skriver en grønn bokblogg. Og dagens luke inneholder nettopp en bok. Det er
«En vakrere verden er mulig”, av Charles Eisenstein
Dagens sang
I dagens innlegg så vil jeg bare dele en sang.
For meg er julen i New York noe jeg har et romatisk bilde av.
Altså, jeg har aldri vært der. men hele byen virker eventyrlig.
Jeg ville like å gå på skøyter i Central Park, handle i julekledde butikker og kjøpe juletrær av Mr Big.
Dagens sang er
Ha en eventyrlig fin desemberdag !
Petrine :)