23 januar, 2016
Om å sikte mot stjernene
«Mamma, jeg har fått ny trener!!».
Petrus er på vei inn gjennom døra, han har vært på skøyteskolen og han spretter opp og ned som en Jo – jo.
«Jeg fikk lov til å spille hoyckey. Jeg FIKK lov!!!»
Øynene dine gnistrer, stemmen er i fistel og dagens erfaring har løftet entusiasmen din et hakk eller tre.
Du hadde fått lov til å være sammen de som har trent et år mer enn deg. De er på det nivået der de står, svinger, stopper og starter i en svisj. Du mangler både noe balanse og andre ferdigheter: Men, hockeyen inneholder det elementet som du elsker over alt. Du bare elsker å få lov til å leke seg med puck og kølle, du bare digger å løpe etter de som scorer mål, stå i veien, falle i isen med et brak og være der det skjer. Jeg ser på deg, må smile og konstanterer at noen ganger så er det bra at selvtillitten er bedre enn mestringsevnen. For din motivasjon, innsats og sprudlende glede kan ingen ta fra deg. Selv ikke manglende mestring. Jeg er ikke sikker på at du ser hva du ikke får til, – og akkurat i denne sammenhengen skal jeg ikke virklighetsorientere deg. Dette drivet trenger du for å få til det du har så lyst til å klare.
Allerede på neste trening skal du over og under hindre, leke rødt lys, «do-monsteret» og andre ting for å øke ferdighetene dine, noe som vil gi deg iver og mer motivasjon. Du ser alltid når du får til noe nytt. Jeg, som ikke hadde tenkt til å la deg begynne på organiserte aktiviteter før skolestart, må kapitulere og erkjenne at det her synes du er KULT! Verken mer eller mindre. Jeg er glad for at jeg lot deg prøve og at vi faktisk lot deg ta regien. DE gnistrende glade øynene dine, selv ved knall og fall, de vil jeg ikke være foruten.
Jeg skulle ønske jeg fant en sport som ga meg den gleden, den innsatsen og den lysten til å sikte mot stjernene. For denne barnlige gleden har jeg mistet underveis. Petrus skal få lov til å beholde sin så lenge jeg kan heie på den.
Ha en god dag med eller uten en stoor porsjon med motivajon.
Jeg skal møte venninner på afternoon tea og gleder meg veldig til det.
Petrine :)
04 november, 2015
Hockeymamma, amatørmamma,varm mamma og gjør så godt jeg kan mamma
«Det er lurt å ta av seg jakka, mens man holder på», var rådet jeg fikk.
Jeg tok den av og kjente at den andre mammaen hadde et poeng.
Jeg var varm.
Petrus satt på benken, jeg satt på gulvet og ved siden av meg var en bag full av utstyr.
Skøyter, bukse, hjelm, hansker og skulderbeskytter.
Petrus skulle på skøyteskolen og trengte assistanse.
Jeg jobbet på, – fortsatt takknemlig for forlaget om å kaste jakka.
Det koster sin kvinne å få skolissene stramme nok, passe mengde med klær under en polstret shorts og det andre utstyret på etter en diskusjon om å skippe knebesyttere,
– det er visstnok kne/leggbeskyttere som gjelder.
Men det har vi ikke.
Jeg var ved målstreken. Jeg skulle trekke den aller viktigste, gule, hockeyskjorta over hodet på Petrus. Den med 9 -tallet på. Jeg sto klar til å sette punktum ved å få den på og ved å sette hjelmen på toppen. Da kjente jeg et lite bank på skulderen, – jeg snudde meg og ble møtt med:
«Vi andre har skulderbeskyttelsen den andre veien!»
Jeg var i mål,
nesten!
Neste gang,
– kanskje!
Petrine :)