Hei og god dag!

Her i vinter så fikk jeg nummeret ved siden av hysterisk anfall da jeg så Petrus være i nærheten av veibanen en dag det var superglatt.  Mitt forhold til vei og biler er en nedarvet redsel, som jeg fikk i gave fra mamma. Bestefaren min omkom i en trafikkulykke. Han ble påkjørt. Det vil si at jeg ikke var adekvat på tilbakemeldingen til gutten vår, der jeg hysterisk hylte at han skulle flytte seg. Han var på siden av veien, men for meg var han nok nesten foran bilen.

Etter den episoden har jeg tenkt mye på hvordan det er smart å gi tilbakemeldinger, – og siden det er friluftsfredag i dag, så tenkte jeg å relatere det til å være ute i skogen, ved vannet og andre steder i naturen. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om risikolek og at barn trenger den for å vokse, – og for å utvikle et godt selvbilde og god selvtillit. Hvordan vi kommuniserer med, når de er aktive , er med å underbygge dette bildet.

Min hysteriske måte å be Petrus om å komme sg unna veibanen på var ikke konstruktiv.  – Det er også lite hensiktsmessig å si : «vær forsiktig!» Barn trenger konkrete tilbakemeldinger! Når man bare sier: » vær forsiktig», så kan barnet under seg over hva det skal se opp for. En tilbakemelding som er spesifikk og beskrivende er lettere å forstå og dermed til konkret hjelp. Vi ønsker jo ikke at de skal bli forvirret, men vi vil skåne de mot å skade seg. Derfor må vi sette fokus direkte på episoden.

En annen ting som kan oppstå når vi ber om at barnet skal være forsiktig er at vi skaper frykt. Det kan få barnet til å unngå å oppsøke risiko, – og derigjennom ikke bli rustet til å mestre situasjoner som krever problemløsning og ekstra mot. Det kan være at de slutter å oppsøk situasjoner som er vanskelige og krevende, noe som kan hindre en sunn og god vekst hos barnet.

Tenk deg at barnet ditt er i toppen av et tre. Du ser at det klatrer utover grenene, – og du er redd for at det skal falle ned. Har du katastrofetanker så kan det være at du ser en scene som har vært tenkelig utfall. Kanskje du ser barnet ditt ligger mørbanket på bakken. Det er svært nærliggende for deg som har ansvaret for barnet å si : «Vær forsiktig!» Ja, for meg også!

Jeg trener på å gjøre noe annet i stedet for å si : «Vær forsiktig!»
Jeg trener på å stoppe opp og se på situasjonen for å finne ut hva det er lurt å si. Det betyr også at jeg tenker igjennom hvor sannsynlig det er for at barnet blir alvorlig skadet om det faller ned. Er det så stor risk som jeg tenkte med en gang? Hva er det ved denne situasjonen som gjør at jeg føler ubehag? Er min egen frykt jeg kjenner på? Det er ikke minst viktig at vi tar oss tid til å se på om barnet mestrer situasjonen eller om det trenger litt veiledende hjelp.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg hørte på  Hanna H Brorson, som har skrevet boken Tankevirus. Hun fortalte at om maler fremtiden med skumle bilder så vil vi fremme angst og redsel.  Om vi derimot forholder oss til hva som skjer her og nå så vil bildet se annerledes ut . Hun beskrev at nuet gir oss handlingsrom. Det vil si at vi må handle raskt og hjelpe barnet om det er i fare: Det kan også bety at vi må veilede det til klare å komme seg ned uten å skade seg.

Om vi tenker på barnet i forannevnte eksempel, – det som er på vei utover greinene. Til  det  er det bedre å komme med konkret forklaring. Det kan vi gi ved å fortelle de at greinene er tykkere og tåler mer innved stammen, at det er lurt å holde seg fast eller hvor de skal sett føttene for å komme opp eller ned.

Hva du kan si i stedet for «Vær forsiktig!»

Barn er ulike og har ulik erfaring med å utforske naturen. Det vil si at når vi er i skråninger, balanserer på steiner langs vannet eller klatrer oppover på steiner så må vi hjelpe barna til å være bevisste, se eventuelle farer og ta de beste valgene. Det gjør vi ved å bytte ut «Vær forsiktig» med

• legg merke til
  – at fjellet er glatt
  – at du kan skli på den mosen
  – at det er kråkeboller i vannet
  – at stokken er råtten
  – at det er en stein som stikker ut der oppe. Den kan være løs
• ser du at
  – vennen din er rett foran deg
  – det er to som allerede går på balanselina
• prøv å
  – bevege hendene dine raskt
  – ta tak steinen til høyre
  – sett bena godt inn i fjellsprekken
  – holde deg godt fast
  – kjenne at foten din har fest når di går over på stenene
  – å holde meg i hånden
  – sitte stille til jeg får hjulpet deg
• kjenner du at
  – brua gynger
  – at det er store bølger og at båten er ustø?
  – at snøen kjennes ut som is?
  – at det er varmt på steinen som er rundt bålet?
• Hvordan opplever du det?
  – Får du det til?
  – Trenger du hjelp?
  – er det skummelt
  – Er det spennende?
  – er det morsomt?
• Hva er din plan?
  – Hvordan har du tenkt til å komme over dit?
  – Hva er den smarteste måten å komme seg ut i båten på?
  – hvor er det trygt å stå og fiske?
  – Vil du ha noen med deg? Hvem skal bli med deg? ( om man vil at barnet skal ha støtte/ ikke gå alene)Dere ser hvordan jeg har tenkt.

 

Ved å stille spørsmål og veilede i stedet for å be de være forsiktig så anerkjenner vi samtidig barnet og utfordrer deres evne til å tenke problemløsende og risikoananlysere sitasjonen. Gjennom dette så viser vi at vi har tro på de og vi hjelper de til å styrke både selvbilde og selvtillitt gjennom å fremme deres ferdigheter.

Ha en god dag, med eller uten et «vær forsiktig !»

Petrine

Tror du at noen andre hadde hatt godt av denne påminnelsen så hadde jeg blitt glad for at du deler innlegget , – også om du ville følge bloggens facebooksiden <3 Takk for at du leste