Benny Andersson har et dikt som jeg liker veldig godt.
Kanskje fordi avslutningen overrasket meg første gang jeg fikk det opplest.
I mitt hode hadde et bilde bygd seg opp gjennom de første setningene,
mens det gikk i knas og over i latter da poenget gikk opp for meg.

Det står en benk i hagen.
I hagen står en benk
Det står en benk i hagen,
det er en hagebenk.

Det lå et par på benken
På benken lå et par.
Det lå et par på benken
Det var et hanskepar.

Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før men jeg liker meg på kirkegården her på øya. For det første er det så pent der, for det andre så er det mye lys der og for det tredje så er det så fredlig. Da vi var barn så pleide vi å gå til kirkegården for å lese på gravene: jeg er ikke sikker på hva som drev oss dit, – om det var spenning eller ro, men det å vandre på kirkegården er ikke noe jeg startet med da jeg fikk foreldrene mine dit.
Jeg liker roen.

Det var på en slik vandring at jeg fant ut at det ikke bare er jeg som slapper av på kirkegården. Det var også på et slik vandring at jeg kom på diktet.

 

På kirkegården er det nemlig en benk, -og  på benken lå et par.
Det var et brillepar.
Paret satt min fantasi i sving, –
Jeg så for meg en dame som satt i skyggen for trærne, nøt roen og en god bok.
Kanskje, kanskje ikke, er det akkurat sånn.

Petrine :)

Dagen i dag har Petrinemannen hatt booket inn i kalenderen i lange tider. Det var platemesse i byen vår og tiden var hellig.Han dro avgårde og Petrus ble igjen med meg. Han lekte og var i farta helt til han hørte at det var fiskekonkurranse på båtforeningen der vi har båten. Etter å ha hørt på argumentene hans så ble jeg enig med meg selv om at det var greit å være ute og at fisking er en god aktivitet- Derfor sa jeg ja til femåringen, vel vitende om at han ville være sjangseløs i forhold til de som skulle fiske fra båt. Enda verre var det å finne frem i en jungel av fiskestenger som vi har i boden, for å ikke snakke om fiskevesker, sneller og annet utstyr som også er hellig for mannen her i huset.

Jeg var lettere forvirret da den eneste stanga jeg kjente igjen var bambusstanga, – og selv jeg visste at det var en markstang. Riktignok Petrus sin, men den er lite brukbar til slukfiske. Med litt veiledning på telefon så fikk jeg valgt riktig stang og fant riktig veske med minstemann sin slukeske opp i. Jeg klarte til og med å knyte på en svivel med en Svivelknute. Det var kunnskap som satt fra jeg var lita og lærte det av pappa. Fornøyd med meg selv så fikk jeg loset Petrus opp på et skjær og veiledet han i kasting med sluk: «Trykk ned og hold knappen, flytt stanga raskt fremover og slipp knotten nå» Først fikk han både forklaring og håndledning, etter hvert fikk han bare bruksanvisning med ord og tilslutt kom pappa…

Og han hjalp velvillig til på et tidspunkt :)

Det hører med til historien at Perus fikk tilbake stanga og fikk lov til å fiske alene igjen. Det ble dessverre ikke fisk, men masse tang på kroken og en fin premie fordi han hadde deltatt i konkurransen. Og , det hadde han til gangs, med bare et lite pauseinnlag av Petrinemannen :)

Jeg husker enda at pappa og kameraten hans overtok bilbanen vi lekte med da jeg var liten… så fenomenet er i alle fall like gammelt som meg :)

Petrine :)

 

Hei, og god tirsdag!
For meg er denne dagen i juni spesiell, – hvert år!
Det er en flaggdag. Og i mange år at trodde jeg at de flagget for mammaen min som ble født på denne dagen. Og i mitt hjerte så gjør de nettopp det, – de flagger for mammaen min 
som jeg gjerne skulle hatt hos meg,
som jeg hadde sett kunne fulgt og gledet seg over  Petrus sin oppvekst
og som hadde heiet på oss og vært glad i og for meg, uansett.

Men, sånn er det jo ikke.

Heldigvis så går sorgen over i andre former etter som årene går, – og selv om jeg svært så ofte tenker på mammaen min, – så er det mye lettere enn før. Det er ikke så smertefullt mer, – og det er hyggelig å se tilbake på minnene. Likevel så har jeg en tanke om hva jeg savner når hun er borte:
Jeg savner jo de daglige samtalene,
jeg ser etter henne når jeg går forbi der de bodde
og jeg savner heiaropene, latterkulene og hennes lite selvhøytidelige måte å være på.
Hun var nemlig gavmild, snill, omtenksom, full av latter og den beste mammaen for meg.

 

 

Så i dag skal vi spise kake, pynte med blomster på grava og gjøre hyggelige ting.
Fordi det passer å være glad på en slik dag som i dag:

Glad, – akkurat som mammaen min var!

Og dessuten har jeg på meg kjole <3

Petrine

Da er vi allerede i juni, og de siste dagene smaker så mye av sommer som det er mulig for meg. Jeg elsker varme dager som er fylt med sol, – og selv om jeg holdt på å koke bort da jeg var sensor for elever som hadde det like varmt, så er jeg glad for dager hvor vi kan være ute, gå på stranden, ta kveldsbad og sitte på terrassen til sent. Den siste uken har gitt oss alt det.
For å være ærlig, så er jeg ikke like glad i stekende sol som jeg var før, så jeg har valgt parasoll eller skygge. Men, jeg liker sol og varme alikevel.

Ukens innspurt
Om jeg skal oppsummere denne uken så burde jeg vel egentlig ha en bunke skolebøker plassert, med tanke på og omsorg for de som har vært oppe denne uka og skal opp til eksamen den neste. De jeg heier på er nemlig straks klare for tid som lærling eller andre valg, . Det eneste som gjenstår for oss er å motivere de over målstreken og ønske de lykke til videre. Så stå på folkens, ikke det at jeg tror dere leser bloggen her, – men jeg vet dere kan komme godt i mål.

Ukens Høydepunkt
Når du har en skolestarter i hus, så er nok det å få orange sekk og ha innskolingsdager en av sommerens høydepunkt. Og på tirsdag så sto Petrinemannen og jeg å så på at Petrus fikk sin første skolesekk med en trafikkvennlig farge. De var en flott gjeng som ble stilt opp på rekke og jeg var kanskje ikke den eneste mammaen som svelget unna klumpen i halsen?

Ukens matauk
Petrus, 14 – åringen og jeg var å plukket rabarbra til den store gullmedalje, – og undertegnede laget saft og syltetøy av de lange stenglene. Friskt og godt. Jeg kan gjerne dele oppskrifter ved en annen anledning.

Ukas utelek
I det sola varmer opp lufta, termometeret viser mange røde og svetten pipler i panna så er det ingen ting som slår lek med vann. Også denne uka så har plaskebassenget og vannkanalene, Aqua play, blitt brukt flittig. Sistnevnte leketøy ble jeg kjent med for mange, mange år siden, da jeg jobbet i barnehage, og jeg har sett så masse fin lek med de. Her hjemme kunne jeg ønske meg mye, mye mer, men leken er god med de kanalene vi har også.

 

Ukas tårevåte
Jeg svelget unna tårene da Petrus var klar for noen timer skole, men jeg klarte ikke å holde latteren eller tårene tilbake da jeg så filmen «Et helt, halvt år» på fredag. Jeg kan gjerne anbefale den, – for hos meg så havner den i kategorien Feel Good: Se den da vel.

Ukas rundtur. 
Jeg skulle egentlig se blomstringen i Hardanger denne helgen. Men da vi fant ut at vi var for sent ute, så avlyste vi turen. Lørdagsmorgen ble jeg plukket opp, likevel. Jeg hadde ikke styringen, men sjåføren tok turen over fjorden og vi kom oss til Telemark. Der fotograferte vi litt, smakte thaimat i Seljord og tok litt å drikke på «brygga» i Skien. Fyren bak disken på kaffebaren var blid, hyggelig og delte gjerne ut ekstra isbiter, – noe som fikk meg i enda bedre humør. Det er hyggelig å bli møtt med et lite smil og litt ekstra service. Så ti poeng til han bak disken.

Ukas bok

Egentlig så leser jeg AntiSuper, og skal senere dele erfaringene med deg. Men, da jeg så filmen på fredag så måtte jeg finne ut hvordan det går med Lou, og resten av gjengen, etter at Will tok sitt valg. Derfor er jeg allerede et stykke ut i boken «Etter Deg», – og jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er en bok som passer i dette deilige sommerværet. Den er lettlest og jeg slapper av når jeg leser den.

Ukas jakt. 
På den tidligere nevnte turen så var vi blant annet i Seljord. Og i vannet der så skal det finnes sjøorm. Vi tok turen til
utsiktstårnet hvor vi ikke fant annet en trapper, en flott utsikt og hyggelige mennesker.

Ukas blomst
Jeg har tatt bilder av utallige blomster denne uka, men det er nok den avblomstra løvetannen som jeg liker aller best.

Ukas historietime 
På rundturen vår sa være vi innom Øvre verket på Ulefoss. Det består av gamle hus som kom fra gårdene rundt, og de huset familiene til arbeiderne på Jernverket der. Det var en historieforteller som fant oss, og han kunne blant annet fortelle om tippoldemor Karine, som ble enke, men som ble boende i den ene leiligheten der til hun døde.Dessuten så tok alle tingene i husene oss med på en annen historisk reise. Det kan være jeg deler mer med dere ved en annen anledning.

Ukas ord: innholdsrik

Det var noen glimt og ord fra uka som gikk

 

Petrine :)

 

 

Visste du at beveren starter husbygginga ved at de lager en kanal under vann. Den ender opp i en liten dam, som danner kjøkkenet i hytta. Det ved at det lille bassenget blir dekket med kvist, stokker, jord og mudder. Det er slik de bygger ut etter hvert, for også en beverfamilie kan danne en generasjonsbolig og de trenger både en stue og soverom som er på tørrere plasser. Men, inngangen beholder de under vann for å beskytte seg selv mot rovdyr.
De er familiekjære disse gnagerne og kommer det noen fra andre beverkulturer flyttende, så vil de fastboende forsvare sitt territorium mot innvandrerne.

Jeg vet ikke om dette var viktig informasjon for deg, – for meg har det vært ganske så uvesentlig frem til jeg forsto at det bor bevere i byen min. De har kostet på seg og bor ganske så sentralt med nærhet til både sentrum skoler og offentlige veier. De benytter seg lite av disse fasilitetene, men de  benytter seg av alt vannet og skogen rundt seg. De rydder fram lysninger i terrenget og samler alt av buskas stokker og greiner på et sted. Så selv om de er natteranglere så er de ganske systematiske i livet sitt. De kommer ut til omtrent samme tid hver kveld, de drar hver til sitt og  skaffer seg mat og boet materialer til utvidelse. Og alt dette har jeg lest meg opp på fordi jeg har lyst til å få et fint fotografi med disse store gnagerne på.

Jeg har nemlig vært ute for å fotografere Børre, Beate, Bjarne, Bettina og Birger Bever. Og jeg fikk se bevere. De svømte helt inntil der jeg satt, men da jeg knipset bildet så ble Beate så livredd at hun kjapt forsvant under vann og dukket opp en del meter bort. Så da Børre kom svømmende helt inntil vannkanten og føttene mine så hadde jeg ikke hjerte til å fotografere han. Jeg tror at han hadde endt arbeidsdagen og var på vei hjem til familien med dagens lønning. I munnen hadde han et helt tre. Han kom nemlig drassende med ei lita bjerk, – og tenk om han skulle måtte dukke og miste dagens fangst på grunn av et knips fra et Nikonkamera. Det hadde vært et ran fra min side, så dermed jaktet jeg plutselig på mobiltelefonen min, men innen den var på plass, kameraet var på og bildet var tatt så var Børre straks ferdig med arbeidsveien sin og motivet mitt ble litt som en nål i en høystakk, eller som en dråpe i det store havet. Det er vel mer riktig å si det sånn.

Og etter en slik safari så kan jeg konstantere at jeg ikke egner meg til jakt, – ikke orker jeg å skyte i fare for å skade noen og om jeg ser byttet så blir jeg så ivrig at jeg eller kameraet jager det vekk. Så sorry,  du fotograf på andre siden av vannet, om jeg ødela for deg,  – unnskyld :)

Men, før jeg slutter så må jeg fortelle at også bevere blir mobbet. Jeg har sett ved flere anledninger at de må slå rundt med halen sin i et forsøk på å jage bort stupende måker.

I dag kunne alle i den Petrinske familie krysse av for at de har sett bevere, – det kan også de flotte folka som var med oss.
Bevere er kule dyr, har du noe å fortelle om de som jeg ikke har listet opp?

 

Petrine

 

Noen ganger så kan jeg sitte  å dagdrømme, – eller noen ganger er alt for lenge siden. Tidligere så dagdrømte jeg daglig, men jeg har ikke fått det til de siste årene. Og kreativiteten forsvant nok med de daglige avbrekkene, tror jeg. Det har vært lite oppkomme av ideer, lite bilder på hvordan jeg kan farger hverdagen min og få ord som har rent ut som perler på en snor. Men, jeg tror det er i ferd med å skje en forandring. De siste ukene har jeg vørt ute med kameraet litt alene et par tre ganger ukentlig  – og jeg må si at jeg trenger det. Jeg har ikke behov for en trillion bilder, men jeg har behov for å vandre rundt, lete etter motiv og være helt alene. For det første så oppdager jeg deler av naturen som jeg ikke har hatt øye for tidligere,  for det andre så har jeg helt fokus på det jeg driver med og for det tredje så blir jeg helt tom i hodet. Sist men ikke minst så har jeg erkjent at jeg har levd livet lite på egne premisser de siste årene. så disse turene er gull verdt. Det er deilig, med tid, stillhet, fuglelyder og bølgeskvulp. Jeg opplever naturen som en kilde til avkobling og til glede.

Det å være ute på slike vandringer gir meg også tid til å tenke, fundere over livet og fable om alt annet som ikke er så viktig. Og det beste er at jeg føler at dagdrømmene får en bitteliten plass igjen,  at jeg noen ganger kan få et lite flashback av tiden da setninger plutselig kom dumpende og at jeg blir mer klar over hva jeg tenker, hva jeg lykkes med og hva jeg vil videre. Naturen og en tur med kamera er rekrasjon for meg.

 

Og mens jeg går slik så lurer jeg på om jeg er alene om å ikke sette meg selv i høysetet og som dermed tilpasser meg folk, fe og situasjoner som jeg ikke vil være i ?

Petrine

Dagens overskrift har jeg rett og slett stjålet fra bloggen snart 40, fordi der er det et innlegg som jeg ble gående å gruble på. Det begynner med følgende setninger:

«Er du i mot mobbing? Sånn virkelig i mot mobbing, mener jeg. Ikke bare sånn obligatorisk-i-mot-mobbing, men virkelig i mot det?» ( sitat snart40.no)

Er jeg det? Jeg som er oppdratt til å se på de som er annerledes enn meg selv en gang til. For å se de gode sidene. Jeg som har hørt mang en gang at alle har en grunn til å gjøre som de gjør og at om jeg ikke hadde noe hyggelig å si om andre så kunne jeg la være å si det. Er jeg sånn ordentlig mot mobbing? Jeg vet ikke!

Eller, jeg er jo det. Jeg var sint på min lille pode i forrige uke fordi han lo av en som hadde det vondt, jeg prøver å speile hvordan det oppleves om man er ufin mot andre og jeg har stoppet bilen og gått ut når jeg har sett at barn har blitt plaget. Så, ja, jeg er mot mobbing, – men jeg stopper det ikke alltid. I alle fall ikke i alle sammenhenger.

Jeg omgåes noen folk som aldri forteller noe positivt om andre. De står sammen om  å snakke om en felles fiende i negative ordelag.  Jeg liker ikke å høre det som blir sagt, – jeg har ikke lyst til å omgåes disse som på ingen måte farger dagen eller personer rundt seg rosa. Men, gjør jeg noe for å stoppe det, – for å ta de andre i forsvar eller for motsi det som blir sagt for å omdefinere den negative omtalen? Jeg gjør nok ikke alltid det. Det til tross for at dette er hets og siden det pågår over tid ligger under definisjonen mobbing.

Jeg har sett og hørt at noen er ufine mot folk jeg er glad i. Jeg har hørt mye stygt bli sagt, lyttet til manipulerende setninger og observert bruk av hersketeknikker mot de jeg bryr meg om. I denne forbindelse har jeg også sett at de står mange sammen og  utelukker en.  Jeg har ikke sagt til de som utfører disse handlingene at alt som har blitt og blir gjort ligger under definisjon mobbing, – også fordi det har gått over tid. Jeg har heller ikke sagt at jeg synes de burde rydde opp i det de har satt i gang, at jeg ikke synes de kan sitte på sin høye hest å sole seg, for de er etter definisjon mobbere. Men, gjør jeg det?

Jeg har vært i sosiale lag hvor venner, bekjente eller andre folkegrupper har blitt hetset. Noen ganger er det ikke måte på hva som finnes av feil og mangler, mer eller mindre smarte valg og ekstremt annerledes hudfarge. Enkelte ting har vært letter å si noe om, selv om jeg ikke liker noen av tingene, så er det ikke alltid jeg gjør noe for å stoppe det. Og det føles nesten enklest å stoppe det som rammer de som jeg ikke kjenner så godt, som folkegrupper, enn det som rammer de jeg har nærmere relasjoner til.

Jeg vet at jeg har et ansvar for å grenser når andre blir hetset, enten det er i jobben min som lærer, på jobb som kollega, som venn og medmenneske, – og når jeg møter hets mot folkegrupper eller meninger. Både i det små og i større sammenhenger. Det er slik at felleskapet styrkes når man står sammen mot en felles fiende. Og, det vil jo si at det oppleves enda mer brutalt for den som står på utsiden, – den blir jo enda mer alene og enda mer utsstengt. De andre har jo sammen dannet en barrikade og en mur. Alikevel så har jeg ikke alltid satt grenser, selv om jeg selv har følt på å være den ene. Den som ikke regnes med.

Jeg er mot mobbing, men jeg må jammen jobbe med å sette grenser for de rundt seg. For det er jo slik at de som observerer, de som lytter og de som ikke gjør noen ting er medhjelpere til de som mobber.

Er du flink nok til å sette grenser. Er du i mot mobbing? Helt på alvor?

Takk for at du leser! – og takk for at du deler om du tror det er noe andre vil gruble på.

 

Petrine

 

 

 

Her en dag så spurte Petrus meg om hvordan det var å vokse opp i gamle dager. Jeg fortalte noen små historier om da jeg var med bestemor og bestefar på båttur, om familiens venner som var viktige for meg, om da jeg lærte å sykle på stor, voksne sykkel og hvordan jeg ble kjent med venner jeg har i dag. Etter på snakket vi litt om hvordan han hadde det, – og han sammenlignet alt både han og jeg gjorde da vi var små. Vi snakker derfor om fisking, om skigåing, aking og om å være på stranden. Det var etter den samtalen jeg kom på en tekst jeg skrev for lenge siden. Noe av den er publisert tidligere, men ikke hele. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere i dag :) Tanker om tiden før og om å oppdra et barn i en annerledes verden, – nå:

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.Samtidig som jeg kaster meg ut i jobb, synes at barnet mitt skal få egne valg og jeg føler meg litt dobbelt i  meningene mine.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.

Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.

Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Petrine <3

 

Dagen i dag startet med en hyggelig frokost, – og Petrus synes det var stas at vi hadde pyntet bordet med blomster, flagg, dekketallerkener og glass med stett. Vi koste oss med spekemat og eggerøre, ventet på musikken som ikke kom og snakket om at vi i dag skulle treffe tantebarnet mitt. Hun studerer i Usa, og endelig er hun hjemme. Det vi helt glemte å snakke om var hva vi skulle ha på oss når vi skulle ut å ta en titt på barnetog og andre feststemte aktiviteter. Før barnehagetoget så hadde vi en gjennomgang og prøving av klær, slik at Petrus fikk lagt sin egen plan. I går var ikke tanken i mitt hode en gang, for den 17. mai har vi bunad. Punktum!

Men, Petrus var ikke enig i at jeg hadde definert og satt punktum.  Han hadde flere setninger å tilføye, blant annet at «gutter har ikke bunad» og «jeg er fin i fotballdrakt». Ja, jeg må si meg enig i at han er fin i fotballdrakt, fordi jeg alltid synes han er en flott fyr, men på den 17. synes jeg vi skal pynte oss litt ekstra for landet og hverandre. Jeg synes kanskje det er ekstra viktig nå, for verden rundt oss er ikke så fredelig og ivaretakende som jeg skulle ønske. Og etter lirking og snakking, diskusjon og prøving så fikk jeg tilslutt satt punktum. Antrekket ble bunad, – i alle fall deler av dagen.

Det ble en fargerik dag, hvor Petrus fikk spise is, bli med i toget og han gikk faktisk skoene av seg. Så om dere kjenner Askeladden personlig så kan der tipse han om at i Moss ligger en skosåle i størrelse 29. Det vil si at etter barnetog og en fotballkamp så ble antrekket byttet, slik at skoene matchet det han hadde på seg. Petrus er opptatt av slikt. Dermed fikk han en anledning til å ha på både tversoversløyfa og hatten, som han synes er super flott.

Klær og sko har vært en del av dagen vår i dag, – så en notis til meg selv er at vi skal planlegge klær SAMMEN før den 17.neste år. Da han skal gå hele veien til og gjennom byen så er det lurt med sko hvor sålen holder. Og har du lyst til å vite om dagen har handlet om andre ting enn klær og sko så kan du jo gjerne ta en titt på bildene.

 

Håper deres dag har vært god , med eller uten fotballdrakt/ bunad.

• og for de som venter på trekningen av Barnevaderen, så kan jeg fortelle at det ble Ragnhild som vant. Hun ønsket seg grå med sebramønster til en gutt hun kjenner. Fint om hun sender meg en mail med størrelse og adresse til
  petrusogpetrine att gmaildottcom.

Petrine