31 mai, 2016
Jeg ønsker at du gjør noe annet enn å synes synd på
Jippy, nå nærmer ferien seg med stormskritt. Jeg skal nok dele både opplevelser, feriemål og andre drømmer med dere innen da og selvfølgelig gjennom sommeren. Vi skal ha Norgesferie i år, – og vi ser frem til det. Jeg skal dele hva vi gjør når vi er på tur, på stranden her vi bor, når vi er i skogen og også når vi er på lenger tur. Det til tross for at det er mange med liten mulighet til annet enn kortreiste opplevelser, – for jeg er ikke til hjelp om jeg gjemmer bort hva vi gjør gjennom dagene. Dessuten synes jeg kortreiste opplevelser er helt innafor. Mange av feriene vi har hatt så har vi nettopp vært hjemme, men vi har fylt dagene på en annen måte enn vi gjør i hverdagen. Men, det skulle ikke handle om vår ferie.
Årsaken til jeg skriver dette innlegget er at jeg reagerer på at de sosiale medier allerede er ute med sympatierklæringer og synes synd – på – innlegg til de som ikke har de samme rammene for ferie som noen andre. Og det er denne sympatierklæringen jeg reagerer på. Hadde jeg som en mamma eller pappa med liten mulighet til å ta med med barna på tur til syden eller på ferie så hadde jeg ikke likt at folk i det ganske land skulle lage en aksjon og virkelig forstørre at det er synd på meg. Hadde jeg vært midt i en økonomisk, personlig eller familiær krise, så hadde jeg jammen ikke likt å finne følgende tekst på facebookveggen min:
«NOEN GLEDER SEG EKSTREMT MYE TIL TURER OG REISER HIT OG DIT I SOMMERFERIEN,
ANDRE SITTER FORTVILET OG FORSTÅR IKKE HVORDAN DE I DET HELE TATT SKAL KLARE Å BETALE NESTE REGNING. ELLER REGNINGER GENERELT!
Sett denne på din status OM DU HAR MEDFØLELSE med alle som ikke er rike i Norge!
ALLE BARN kunne trengt en ferietur med familien ,MEN DE HAR INGEN MULIGHET TIL Å FÅ DET Til fordi økonomien er for dårlig for dem…
MEN HVOR MANGE AV DERE BRYR DERE EGENTLIG OM AT MANGE BARNEFAMILIER og ANDRE FÅR EN TØFF SOMMER OGSÅ I VÅRT SÅKALTE «RIKE LAND»?
KOPIER DETTE OM DU HAR EN SNEV AV MEDFØLELSE MED ALLE DISSE FAMILIENE……..IKKE DEL!!! Dette er viktig»
Nå kan det virke som om jeg ikke har empati for de som lever i en annen livssituasjon enn meg, – tro meg, det har jeg! Men jeg personlig hadde følt en slik facebookstatus som hets og en klar forventning om at man må dra på ferie for å ha en fin sommer. Jeg vet med meg selv at jeg har det fint her jeg bor. Jeg vet at vi har muligheter for uteliv, at vi har venner som er hjemme til ulike tider og at vi alltids skulle finne på gode øyeblikk og morsomme opplevelser. Vi har telt og sovepose, vi har kreativitet og vi har det initiativet som kan få oss ut for å gjøre noe annerledes og hyggelig. Det er godt nok for oss og det er godt nok for barna våre. Og, jeg tror at det er mange flotte foreldre som faktisk klarer å skape magiske øyeblikk med små midler. Jeg vet også at mange voksne savner noen å planlegge og dele opplevelsene med. Jeg ser nå at jeg kan sitte på min høye hest, fordi jeg kan velge om jeg vil på ferie eller om jeg vil være hjemme. Og det gjør meg takknemlig og ydmyk.
Allikevel så blir jeg engasjert av deling av slik status i alle typer medier. Jeg mener nemlig at man ikke hjelper en som har en funksjonsvanske ved å synes synd på den. Man kan være til hjelp, en venn eller en å støtte seg på om vi møter de ut fra de egenskapene det har. Videre hjelper vi ikke en som ikke kan lese ved å synes synd på dem, vi må da finne en metode hvor de kan tilegne seg bokstaver og trekke de sammen. Vi hjelper ikke en som er fattig eller ikke kan reise til syden ved å synes synd på dem. Vi hjelper de ikke… i mine øyne krenker vi dem.
Dette innlegget handler ikke om at jeg ikke kan leve meg inn i at mange synes de skal gi noe annet til barna sine enn de har mulighet til, -men det handler om at jeg synes at man kan ha en fin ferie hjemme, om at man kan gi av seg selv og mest av alt at vi skal møte hver og en med respekt og gi de verdighet. Det gjør vi ikke ved å skrike med STORE BOKSTAVER PÅ FACEBOOK at det er synd på de som ikke har mest å rutte med.
Vi kan starte med å møte alle mennesker med respekt, – kanskje en utstrakt hånd og invitere med på kortreiste opplevelser. Blå kors trenger tidgivere for å kunne gi ferietilbud til barn og deres familier opplevelser, – og det er flere enn de som trenger organisasjoner som trenger frivillige for å skape opplevelser. Dere kan også gi av tiden deres. Og noen trenger kanskje nettverk og felleskap mer enn alt annet.
Ferie handler ikke om avstand i kilometer, det handler om andre opplevelser, noe å glede seg til og ikke minst noen å dele opplevelsene og minnene med.
Stopp denne synes- synd – på- debatten, vær så snill <3
Petrine <3
31 mars, 2016
TIl deg som står i kroken
Jeg ser du står i kroken.
Jeg går mot deg og forsøker å smile.
Du møter blikket mitt.
Du er mutt,
du har ikke et lite smil på lur,
ingen klingende latter
eller artig kommentar.
Øynene dine er tomme,
– smilet er en grimase
Det ser ut som du egentlig vil komme deg langt unna.
Jeg forsøker igjen å smile til deg, men du snur hodet bort så jeg ikke ser blikket ditt.
Det blikket som jeg tror trenger å ha noe trygt å feste seg ved.
Men, mine øyne på deg synes du er ubehagelig.
Du liker det like lite
som jeg liker at du står der i kroken og forsøker å bli usynlig.
Du trenger å bli sett,
– alle trenger det,
du trenger det for å vokse å bli den vakreste deg.
Men, du står der borte i kroken og også jeg slutter å se på deg.
Det er noen andre som skulle brukt øynene sine,
ta ansvar for lille deg og tegne deg inn i livet.
De voksne som er rundt deg strever de mest med seg selv?
Jeg går fra deg og funderer over om jeg har et ansvar for hvordan du har det
eller om andre ser deg der du står redd, sår og usynlig borte i kroken.
Er det noen som vet at du står der?
Eller er det bare jeg?
Petrine
11 mars, 2016
Kjære, Torbjørn!
Tusen takk for at du har laget en stortingsmelding hvor du forsikrer meg om at jeg skal være trygg på at min Petrus har det trygt og godt i barnehagen!
Da kan jeg jo endelig få fortalt deg at jeg blir trygg når det er voksne nok til å være i gode relasjoner med gutten min. Jeg ønsker meg voksne som ser han, – som gir han tilbakemeldinger på hvem han er, som griper det han er interessert i for øyeblikket og gir han rom for lek, lek, lek.
Og siden du er opptatt av språklige ferdigheter, som meg, så vet vi begge at grunnleggende samspill og relasjoner blant annet er avgjørende for hvordan språket utvikler seg. Vi vet også at erfaring er med på å skape begreper og at språklig forståelse handler om hvor godt begrepsapparatet er. Derfor er jeg glad for at du trygger meg. Da vet jeg at min Petrus fortsatt skal få lov til å leke, at han skal møte nok tilstedeværende vokse og at han skal få forske i øyeblikket. Jeg slipper å være redd for at skolen skal inn i barnehagen. Jeg vet at han i steden kommer til å være sammen med voksne som gir han tilbakemeldinger på hvem han er og som kjenner han så godt at de vet om de må legge ekstra tilrette for at han skal utvikle seg optimalt.
Takk for at du endelig har fortalt meg at jeg skal være trygg for at Petrus blir godt ivaretatt i barnehagen!
Takk for at du fyller barnehagen med dyktige voksne og gir rom for sponatan lek og forskning..
Det er det som gjør meg trygg.
Takk for du endelig spurte!
Petrine :)
PS; jeg skriver nok snart et brev til deg…
08 mars, 2016
Å si hei til Mars! 15 ting å glede seg til :)
Jeg er så glad for mars, -kanskje mest av alt fordi dagene blir lengre. Jeg liker å kjøre inn i dagen. Jeg opplever det sånn når jeg kjører mot en sol som står opp. Det gjør jeg noen ganger i året. Men, jeg må innrømme at jeg synes det er deilig at det er lyst både før jeg drar på jobb og etter at jeg kommer hjem.
Jeg ønsker derfor mars velkommen og jeg gleder meg til
- Å fotografere gåsungene på seljetrærne og andre vårlige ting
- Være enda mer ute
- Se etter blåveis i skogen
- Skitur på fjellet
- Påskeferie
- Påskeegg
- Påskekrim
- Å sitte i sola med en kopp te
- Å glede meg over løkblomstene
- Å stille klokka til sommertid, selv om det betyr at det blir mørkere på morgenen noen dager.
- Å få EU – godkjent bilen
- Å bytte ut skiutstyr med sykkel
- At det er lysere når jeg skal jogge på kvelden
- Å finne på noe sammen med Petrus og Petrinemannen
- Hagemøblene kommer kanskje frem.
Petrine
06 mars, 2016
Å bli sjokkert på et idrettsarrangement for barn
I dag har Petrus, Petrinemannen og jeg vært på et idrettsarrangement.
Det var et arrangement for barn på barneskolen.
Det var innsats, det var glede, det var fart og sterke følelser,
– og det ble mål!
Flest mål til laget vi heiet på.
Det er første gang jeg er på en kamp for barn, – og jeg moret meg.
Jeg ble engasjert, jeg synes det var gøy og fartsfylt ,
helt til det kom en brusflaske flyvende ut på banen.
Det var en forelder som hadde kastet den,
– i sinne og frustrasjon!
Jeg ble først overrasket og så sjokkert!
Er det normalt at foreldre blir utvist for usportslig opptreden?
– og hva vil vi formidle til barna våre?
Helst sportsånd og idrettsglede, synes jo jeg.
Og da passer på en måte en flyvende brusflaske ikke inn,
– ikke upassende ord heller!
Jeg lot meg sjokkere i dag,
men, mest av alt var det superkult å være på tribunen :)
- Men, si meg en ting, er det vanlig at foreldre ikke klarer å styre seg og følelsene sine?
- Har barneidretten mistet den barnlige gleden?
- Eler var dette bare helt tilfeldig?
Petrine :)
Takk for besøket, – du er velkommen tilbake <3
– og jeg blir superglad for nye følgere på fjesboka mi
Og siden jeg har lyst til å få opp leserskaren så hadde jeg blitt ekstra takknemlig om du inviterte de av dine facebookvenner som kunne like bloggen til å følge.
05 mars, 2016
Å kjenne på sin egen angst
Jeg vet ikke om du har vært der, at du har vært så redd for en ting at du har latt være å gjøre det som får nakkehårene til å reise seg på nakken din og knuten til å slå krøll i magen. Jeg har hatt det slik i forhold til å kjøre bil. For veldig mange år siden så traff bilen jeg satt en annen bil på E 6, eller det var egentlig omvendt. Den traff oss, om jeg skal være korrekt. Uten at det har så mye å si for utfallet av smellet. Vi var heldigvis fysisk uskadd alle sammen, likevel har jeg tatt med et par ting fra opplevelsen. Det ene er nemlig at jeg enda klarer å se bildelene seile opp i luften, snu seg rundt og lande i sakte film. Jeg vet ikke om du har vært med på det før, men noen ganger i livet så går ting så fort at man ser det v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. Snodig nok så virker slike ting som tar et tidels sekund som en evighet. Den andre skaden på meg var at jeg et år etter på var livredd for å kjøre bil. En peride i livet så hadde jeg fått en trillion knepp på skritt-telleren og var miljøvennlig som få: Jeg gikk, gikk og gikk. Kunne jeg unngå bilen så gjorde jeg det, – også å sitte på.
Men, sånn kunne det ikke være, så systematisk arbeidet jeg meg tilbake bak rattet. Jeg har etter det kjørt utallige år og til og med slappet av og kost meg på kjøreturen. Alt var borte helt til jeg fikk Petrus. Seriøst, følelser blir så overdimensjonert når man blir mamma, – også redselen for at noe skulle gå galt på veien. Men, jeg kjører hver dag og føler at det å tenke seg om før man setter ut på veien er helt innafor. Det hemmer meg ikke i dagliglivet.
I fjor da vi dro på vinterfereie så brukte vi en evighet til fjells, . og det var ikke bare magen som hadde knytt seg. Knokene var hvite av å holde seg fast i rattet, kjeven var fastlåst av å ta seg sammen og øynene ønsket seg et filter som kunne skille vei og grøft fra hverandre der alt var hvitt og snøen laver ned. Det gikk fint, – også alle turer vi har tatt etter det.
Helt til i går, – vi skulle til fjells, det snødde og var guffent. På avisa sto det at det var svært glatte veier.
Og her sitter jeg, hjemme, med en gutt som gleder seg til å gå i bursdag i stedet og med en dårlig samvittighet fordi min redsel stoppet en hel familie ( De kunne dratt uten meg da) og fordi jeg lot angstmonsteret vinne.
Jeg vet ikke om det er så mye bedre…
Er det bare meg som kan la redselen styre? – en gang i mellom ?
Petrine :)
Takk for at du leste …
Om du vil bli opptatt på viktige og uviktige tanker så trykker du liker på facebooksiden min :) For jeg blir glad for nye følgere
02 mars, 2016
Å være en mamma som bekymrer seg for skolestart
Vi har to gutter her.
To flotte gutter!!
De er ulike, litt som Solan og Ludvig på en måte.
Den ene tenker seg om, er grundig og kan gjerne lese seg opp på det han trenger informasjon på. Han kan sine fag og han er bunnsolid. Han er samvittighetsfull og gjør det som forventes. Han er den eldste av de to. En god gutt, en flott fyr!
Samvittighetsfull er nok også minstemann! Han har oversikt over hva han skal og han holder også sine avtaler. Men, – han tilnærmer seg kunnskap og kompetanse litt mer etter tilfeldighetsmetoden enn storebroren sin. Han er litt mer fartsfylt, han setter utfor og tar med seg de erfaringene han blir utsatt for. Det er han vi hører roper yippy når han setter utfor en ny skibakke som han ikke ser bunnen av. Vi hører at han ler når han lander med et brak på et sted lengre ned. Det er også han som vi ser gående med et målebånd, som er god med sag og hammer og som etter et lite blikk kan se hvordan ting bør løses. Han er stort sett å finne ute eller på rommet sitt hvor han lager oppfinnelser med kniv, saks, lim, papp og planker. – Om han ikke kommer ut fra kjøkkenet med en egensnekret dessert bestående av rørt bringebær, krem og smeltet sjokolade. Den eldste finner vi ofte lesende, på lekser eller annen litteratur, – han er en racer på språk, han er skoleflink og han ønsker seg molykylsett til jul.
De er flotte begge to, – de kan masse og de har evne til å tilegne seg kunnskap og kompetanse. De har det som trengs for å nå dit de vil. Den enen fordi han er samvittigsfull, gjør lekser og leser til han kan det. Og han har et stort interessefelt. Den andre lærer gjennom å være aktiv, arbeide praktisk og prøve seg frem.
Den ene er like god som den andre,
kanskje?
Nå har den yngste fått et brev fra skolen. Han skal skrives inn til uka, – til hans store glede og min store skepsis. Jeg kjenner at det er noe som stritter i mot. Jeg har ikke lyst til at gutten min skal begynne på skolen. Det handler nok om flere ting. Det ene er nok at jeg er grunnutdannet førskolelærer, eller barnehagelærer som det heter nå, – og jeg har sett hvor mye kompetanse barn har tilegnet seg gjennom lek og samspill, gjennom å prøve og feile og gjennom å få lov til å være aktive forskere. Og, det er den manglende aktive tilnærmingen til hva man skal lære som gjør meg skeptisk. Ut fra mitt ståsted så er skolen mer tilpasset den eldste gutten her enn den yngste. Og, det er ikke bare min gutt som lærer beste ved å være aktiv, det er veldig mange med han, og vår gutts styrke er at han kan tilpasse seg det som forventes av han. Så han vil klare seg, men om han tilegner seg kompetansen og kunnskapen så praktisk og allsidig som han liker. Det er jeg mer i tvil om.
Nå sier jeg ikke at jeg mener lærerne gjør en dårlig jobb. Jeg vet nemlig at det er en gedigen haug med utrolig dyktige lærere i den norske skolen, – med gode eller dårlige karakterer i matte. Jeg vet at de legger ned time etter time, dag etter dag og uke etter uke for at barn og unge skal få utviklet sine evner. Jeg vet at det jobbes masse og til alle døgnets timer for at undervisningen skal være variert, fengende og tilpasset de ulike elevene, så min skepsis er ikke knyttet til de som gjør jobben. Den er knyttet til rammene de arbeider under. Når sant skal sies så har jeg faktisk vært på skoler som ivaretar leken og allsidigheten, men det krever nok, tilstedeværende og kompetent personale og en ramme som tilsier at allsidighet skal ivaretas.
For fra mitt ståsted så ser skolen ut som en plass hvor det blir heiet på det teoretiske, det til tross for at man glemmer det man hører, husker det man ser og lærer det man erfarer. Allerede på slutten av 1800 – tallet så var det en pedagog som fastslo at den måten man lærer best på er ved å aktiv i forhold til det man trenger kompetanse på. Jeg mener nemlig at kompetansen man sitter igjen med er viktigere enn kunnskapen, – for etter min mening som har kunnskap ingen ting å si om du ikke ser hvor og når du kan bruke den. Det er først når kunnskapen har blitt kompetanse at den er verdifull og meningsfull for personen, for arbeidsplassen og samfunnet.
Men, tilbake til kjernen her. Jeg er skeptisk til at 5 åringen min skal begynne på skolen. Jeg er skeptisk til at de nye læreplaner har fjernet rammene om at det første året skulle ivareta barnas lek. Den er byttet til fordel for noe annet. Ikke det at det ikke var læringsmål før de nye planene heller, men da var tilnærmingsmåten annerledes. I L 97 var det lovfestet at en stor del av tilnærmingen til skolen og målene var gjennom lek. Men, i målet om å gjøre skolen bedre så har jeg sett formingssaler forsvinne i takt med at rammene om lek ble strøket. Hva med alle de barna som faktisk er kreative, praktiske og lite teoretiske. Har ikke en forbedret skole plass til de?
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er for at skolen skal kvalitetssikres, og om det oppfattes slik så er det feil, men for meg er realsjoner, tid, lek og variasjon begreper som jeg knytter til kvalitet.
Jeg har stor tro på at for at man skal kunne fremme utvikling så må lærer og elev kjenne til hverandre. Jeg har en stor tro på at den tryggheten, respekten og kjennskapen man får ved å være sammen er gode styrker i et klasserom. Ved å vite hvor skoen trykker, ved å vite hvem du har noe med å gjøre og ved å vite om hva som fenger kan være god kompetanse når man skal lede en hel gjeng til utvikling. Det viktige ansvaret her i verden, – det å holde på nysgjerrigheten, beholde styrken i at man vet hva man kan og gleden over mestring. Jeg tror nemlig at mestring, glede og nysgjerrighet er det som kan styrke skolen. Jeg vet heldigvis at den eldste gutten her har opplevd alt dette gjennom sine skoleår, – og jeg ser at det har passet han utmerket.
Det som gjør vondt i hjertet mitt er at det er opp til læreren om de små fem og seksåringene skal sitte stille det meste av skoledagen. Jeg vet om mange barn som den ene dagen har løpt, lett etter erfaringer og skaffet seg kompetanse aktivt ved hjelp av egen utforskning i barnehagen og neste dag startet skoleløpet. Fra den dagen har de sittet på en stol ved en pult og for det meste mottatt informasjon fra enten bøker, lærer eller nettet. Det passer noen og ikke andre, og det får ikke innpass i min tro på aktiv tilnærming til kompetanse.
Noen opplever mestringen best ved å være aktiv.
Mestring skaper motivasjon!
Motivasjon skaper initiativ og
initiativ skaper kreativitet og læring!
Nå kan det kanskje virke som om jeg er redd for at min lille gutt kommer til å falle ut av skolen, noe jeg verken tror eller håper på. Men, jeg ser at skolen vil kunne forme han bort fra noe han er. Jeg er redd den i liten grad vil heie på det han virkelig er god på. Det å være aktiv, det å tilnærme seg praktisk til det han lærer og det til å finne egne kreative løsninger.
Det er det jeg egentlig stiller et spørsmål ved er likhetstanken.
Det er en god tanke at vi alle skal ha det likt, at alle skal ha like muligheter og at alle skal lære det sammen, men har man tatt høyde for at barna som skal inn i den samme formen er forskjellig?
Jeg har en fem åring her. Han gleder seg til skolestart og jeg skal ikke ødelegge det for han, men jeg kjenner at jeg er i overkant spent på om han fortsatt vil være den glade og lettlærte gutten om han skal tilnærme seg all kunnskap sittende på en stol
( Ja, jeg vet at det finnes variasjoner over temaet undervisning og bevegelse, men jeg har bekymrede tanker alikevel, – kanskje helt unødvendig.)
Er det bare jeg som har så sterke tanker mot en skolestart? Og hva er deres erfaringer, – får barna tid og rom til å leke og lære praktisk?
Petrine :)
01 mars, 2016
Å ha en gammel jakke, sorg og gode minner
Det er et år siden i dag. <3
Et år har allerede godt siden pappa fikk fred fra sykdom og smerte. Jeg ble fri for redsel og omtanke for hvordan han hadde det og klarte seg. Den blandingen av få føle sorg og samtidig styrke er snodig. Jeg ønsket at han ikke hadde det vondt og samtidig så er ikke alltid minner en fullgod erstatning for den beste pappaen. Jeg savner han, jeg kan ta meg i å gråte, jeg savner tilhørighet, den næreste familie og den styrken den gamle mannen var i mitt liv. Samtidig er jeg glad for at han fikk det som han ønsket, – å få hvile.
I dag er det et år siden <3
Da jeg pakket sammen livet hans i esker, så fant jeg en og annen ting som jeg måtte ta vare på fordi jeg forbant gode følelser med denne. Og jeg har nå et plagg jeg setter stor pris på.
Jeg har tatt vare på og bruker gjerne pappa sin kofte. Den som er strikket til akkurat han, den jeg husker han brukte gjennom barndommen min og også den siste tiden han levde. Den han hadde på ferier, på turer i marka eller når vi var på båttur. Derfor var jeg på tyveritokt da ei vakker venninne la et dikt av Kolbein Falkeid på facebooksiden sin. Det var som skrevet til meg, pappa og forholdet til hans jakke. Jeg deler gjerne diktet med deg. ( takk for lånet Kristin <3 )
SMÅTING
Ingenting lukter så godt som fars jakke
da man liten var
– Søndagsturjakken!
Den hang over stolen og luktet
usvikelig trygt av svette og granbar
og FAR
En ganske trist og lykkelig lukt
Den beste man visste
– lyngkvast i jakkeslaget
Man kunne bore seg inn i den
glad og gråtferdig redd for å miste.
Kolbein Falk
Har du en ting som betyr spesielt mye for deg?
- og sånn på tampen må jeg nevne at det er Petrus sin halt års dag, – viktig må du viten <3
Petrine <3
25 februar, 2016
Å heie på en grei gutt og ha tro på det man gjør!
Jeg har lenge tenkt at jeg skal skrive dette innlegget: Jeg har hatt lyst til å skrive positivt om bevisste valg og om mammarollen -men jeg har kviet fordi man kan bli arrestert som en av eller av mammapolitiet. Jeg vet ikke hva mammapolitiet er, heldigvis, men jeg har hatt et ønske om å skrive et innlegg om å lage rammer for barna sine. Jeg har faktisk tro på både kompetanse og kunnskap, samtidig som jeg har tro på at man skal slappe av, ikke sikte mot stjernene, ha en ro på at man er gode nok som foreldre og absolutt ikke kritisere eller å være bedreviter. Dessuten bør man ikke være på vakt all the time om man har noen få holdepunkter som man synes er viktige. Og med det som utgangspunkt kommer innlegget her og nå.
Petrus er en flott fyr
Jeg har en grei gutt. En som legger seg klokken 1900 og sover til ca 0800, om ikke vekkerklokker og arbeidsdager drar han ut av drømmeverden. Han vasker hendene etter dobesøk, pusser tennene tre minutter hver eneste kveld og spiser litt til hvert måltid. Gutten vår blir hyper om han ikke får lagt seg, – og når han er på steder han er ukjent eller sammen folk han er usikker på. Ellers så kan han holde seg gående i lek i timevis, – i alle fall om det innbefatter lim, papp, tau, saks, maling, planker, spiker eller sag.
Jeg er mamma til en flott gutt. Før han ble født så var jeg redd for tre ting, – at jeg ikke likte han, at han ikke utviklet seg til å være sosial og at han ikke var nysgjerrig.
Heldigvis så likte jeg han godt. Jeg liker humoren han, smilet hans og farten gjennom dagen. Han er en liten utforsker og forholder seg ikke alltid til skrevene eller uskrevne regler, – men alt i alt så vet han hvor det er normalt å stoppe der han jublende fyker gjennom dagen og livet.
Petrus er også glad i mennesker og han planter seg selv sammen med de han liker å være med, de han har lyst til å bli kjent med eller der hvor andre barn leker. Han liker å være der det skjer, – og han oppsøker stedene. Alikevel så tror jeg han har litt koll på hvor mye som er nok, selv om jeg ser mine grenser går før Petrus sine. Men, han er sosial , noe jeg liker fordi jeg tror at det er lurt å være en del av en gjeng. Det fordi man sammen andre så står sterkere.
Petrus er en planlegger, han er en liten forsker og han har en driv som får han til å være i farta, – til å prøve og feile, til å finne på løsninger og til å la kreativiteten virke. Han er heldigvis nysgjerrig, – og derfor vil han finne ut av ting, viktige eller uviktige. Han vil tøye mine og egne grenser, noe som vil gi både han og meg nye erfaringer og ny kompetanse som vi kanskje kan bruke til noe senere i livet.
Han er en flott gutt, han Petrus!! – og jeg hadde ingen ting å engste meg for.
Ja, også jeg vil ha fri
Nå sier jeg ikke at jeg ikke blir sliten av han, – det blir jeg!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke kan blir frustrert over å ikke få lukke dodøra en gang før jeg skal være tilgjenglig, jeg vil også være i fred!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke trenger egentid, – det er faktisk ved å være helt alene jeg henter meg inn.
Nå sier jeg ikke at jeg aldri blir sint eller maser, du skulle bare vite. Jeg fyller alle punktene på listen over å hva som kan gå galt når man lever tett innpå andre mennesker, – voksne eller barn. Jeg er ikke en optimal mamma i enhver situasjon, men jeg er den beste jeg kan være og en gang i blant så tenker jeg at jeg er helt utenfor det som er greit til og med. Men, jeg gjør så godt jeg kan, jeg er god til å snakke i ettertid og jeg sier gjerne unnskyld og mener det om jeg har bommet. Jeg har en forening om hva som er riktig for meg og har tenkt gjennom forventingene før jeg ble mamma, – og de var nok langt ut på siden enn mange andre.
Mine forventninger til mammarollen
La meg forklare:
Da jeg var student så begynte jeg å arbeide som støttekontakt, – og har gjort det i over tyve år. Det vil si at jeg har stått i stormen lenge før jeg ble mamma selv,
– jeg har brukt kløkt for å få en som spretter utover Oslofjorden på isflak tilbake,
– jeg har våket over barn som har blitt holdt våken av lopper i blodet eller store epileptiske anfall,
– jeg har håpet at barnet har vett på å holde seg fast når det har hengt i toppen av det høyeste treet
– eller at det har lært noe når vi har gått tilbake med ting og tang som er stjålet.
Dette er et mikrolite knippe av hva jeg hadde prøvd før jeg ble mamma ,- i tillegg så har jeg arbeidet over 20 år som pedagog. Det gjorde at jeg tenkte at det å bli mamma kunne bli skikkelig krevende, – en 24/7 jobb. Jeg hadde også en formening om at jeg kunne bli trigget på det mest utenkelige. Jeg så ikke for meg blondesengetøy og trilleturer, jeg så for meg livet i våken tilstand! I full fart! Jeg så for meg at jeg kunne få ansvar for et barn som kunne være langt utenfor min normal.
Mine mål som mamma
Jeg hadde derfor noen få ønsker og mål for Petrus:
1) Han skulle få tid og ro til å være hjemme. Jeg har møtt mange slitne barn i jobben min i barnehagen, – og mange av de var lite glade. Jeg ønsket at barnet mitt skulle være fornøyd.
2) Han skulle sove hjemme og helst til samme tid hver eneste kveld. Ja, folk opplevde oss som sære da vi hadde som mål å få pjokken i seng hjemme før syv, selv i bursdager og andre sammenhenger. Men, vi visste at tempoet økte og at han ville våkne mye tidligere om han ikke fikk søvnen sin.
3) Han skulle ha en viss oversikt over dagen vår, – vi har en nogenlunde fast rutine på dagene våre.
4) Han skulle vite at jeg holder ord, – og det gjør jeg oftest.
5) Av faste rutiner ønsket jeg at han sov nok, vasket hender, pusset tenner og helst spise mat. Nå var jeg en musespiser som barn, uten at jeg var spesielt mye syk eller sliten av den grunn, så jeg er rimelig avlappet til matinntaket bare det er litt næring i det som puttes inn i kroppen. Jeg er streng på sukker, godteri og kaker.
Hvordan tidligere erfaringer har påvirket valgene og forventningene mine
Det jeg lærte meg i arbeidet med mengder meg barn gjennom mange, mange år er at forandring ikke alltid fryder. Jeg har sett at uoversiktlige situasjoner, at overganger fra en aktivitet til en annen, fra en sesong til en annen og at alt som krevde små eller store forandringer kunne skape frustrasjon: Den kunne komme til uttrykk i sinne, gråt eller i et tempo som slår en verdensmester i sprint ned i støvlene.
Min forventning til mammarollen var at jeg kunne møte det uventede og min erfaring tilsa at med en struktur på dagen så kunne alt gå mye lettere. Det er noe av årsaken til at jeg vasket hendene til gutten etter hvert bleieskift fra han var en 8 – 9 mnd og at vi puttet en tannbørste i munnen hans før han i det hele tatt fikk tenner. Kanskje det er derfor jeg aldri har mast om verken tannpuss eller håndvask. Valgene han har hatt er hvilken såpe, hvilken tannbørste eller tannpasta han skal bruke. ( Ja, vi har en haug tannbørster og en variasjon i tannpastaer) . Hva som er årsaken til at vi gutten vår gjør som vi forventer er jeg ikke sikker på, men at det handler om både personlighet og rammer,- det har jeg tro på.
Hvordan vi har det
Så på en måte har vi en gutt som passer inn i A4 livet, han gjør som det forventes og er en grei gutt. Han har sovet hele natten siden han var en drøy måned, han sov til og med tre timer midt på dagen, så mor kunne velge å gå lange turer med han i vognen, lese eller sove. Han kommer når vi spiser, men det kan være at han må avslutte det han holder på med først. Han spiser fisk, grønnsaker og det som blir servert. Nesten, – han spiser nemlig ikke en eneste bit kjøtt!! Sånn var han,- og sånn har vi det..
..og i tillegg har vi putekriger, hopping i sofaen, trening på stuegulvet og leker overalt. Det er helt greit, – for jeg liker bevegelse, jeg liker driv og jeg har tro på lek. Derfor bruker jeg ikke mye energi på å bli sliten av det. Alt til sin tid, heter det. Og jeg tror ikke han hopper i sofaen, i alle fall ikke borte, når han er 25 år. Jeg tror det går over lenge før det.
…vi har også meningsytringer og en gutt som ikke alltid har de samme mål og ønsker som oss. Han kan bli sint og lei seg, – også det synes jeg er greit. Som sagt jeg var redd for at han ikke kom til å bli sosial eller mangle nysgjerrighet, – og derfor er jeg glad for hans planer, hans tæl og hans driv, selv om det gjør at vi ikke alltid er enige og heller ikke kommer til en løsning som vi begge kan trives med. Noen ganger er det Petrus og andre ganger er det jeg som trekker det lengste strået.
Jeg er en av de som tror at vi kan hjelpe barn og unge ved å kunne noe om oppdragelse, – pedagogikk er nemlig læren om oppdragelse. Jeg har tro på at om jeg vet hvor veien går så er jeg en bedre veiviser for gutten min. Jeg har tro på at om jeg har variasjon i måter å møte andre på og løse situasjoner på, så kan de store kampene utebli og jeg har en grunnleggende tro på at de rutinene, rammene eller grensene som er stabile er til hjelp, – uten at jeg vil arrestere de som mener det motsatte av den grunn. Jeg bygger min tro på fulltreffere og skivbom gjennom mange års samspill med barn og unge, – og ja, jeg tar på meg noe av æren for at Petrus er så fin som han er. Enten fordi han er utstyrt med mine gode gener ( eller Petrinemannens?) eller fordi de bevisste valgene vi har tatt har blitt sådd i god jord. Kanskje det til og med har sammenheng med at forventningene jeg hadde ikke var rosenrøde og at vi har fått en gutt som sover mye? Kanskje, – det og kanskje andre ting…
Vi har i alle fall en fin gutt her. Det synes jeg selv om vi ikke alltid er enige, selv om vi har støv i krokene og selv om jeg kan røske meg i håret eller ønske meg til en annen planet. Jeg hadde store og brutale forventninger til foreldrerollen, – og jeg er faktisk glad for at de ikke ble innfridd. Jeg har fått et levende menneske å være med, et som tenker og løser ting ulikt fra meg, men han er mer enn helt ok likevel.
Takk for du leste <3
Petrine
16 februar, 2016
Å ha et forbilde
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kjøpe en konsertbillett til Petrus i en alder av fem år. Eller det vil si at vi har kjøpt konsert -, teater – og kinobilletter tidligere, men da er det vi voksne som har tenkt ut forestillingen ut fra vår oversikt. På lørdag da Petrus løp rundt med telefonen min og digget musikken som strømmet ut så kom følgende spørsmål:
«Mamma, kan vi også gå på konsert med Markus og Martinius?»
Seriøst, pjokken er fem år.
Da jeg var fem år så var jeg med på å skaffe ei venninne tidenes 17. mai sveis, – med saks, kam og barnlig selvtilit så lekte vi frisør på ordentlig. Dukkevogna var en passende stol og hagen var egnet frisørsalong. Vi var så fornøyde med leken, helt til vi så resultatet. Og stakkars venninna mi, hun fikk gå uten storesøstera si på nasjonaldagen :)
Som femåring så var vi også å finne i skogen, som hyttebyggere og som lekende hele dagen. Vi hadde ballspill og rollelek, klatring, sandkasselek og alt annet som var spennende i øyebikket. En gang var leken så spennende at en av foreldrene trodde på at vi var skremt, – og tilkalte politiet. Nå var det nok ingen av oss som så utrykning som resultatet av leken i skogen og ordet rødt! Men, men..
Hadde vi noen pophelter tro? Jeg husker at Anita Hegeland var poppis, men tror ikke at jeg hadde pretenåringstakter. Jeg tror verken jeg tenkte på mote, på konserter eller hårsveis. Eller det med hårsveis var vi innom en gang, – og da fant vi jo ut at det ikke var noe for oss .
Petrus har alt dette innabords,
– klær, sko, mote og musikk har han litt oversikt over.
Han har også sine forbilder.
Han har planer om å starte band med ei av jentene i barnehagen og de skal bli like flinke som det allerede nevnte søskenparet. Det er derfor jenta skal få lov til å bli med, for gutten vår ser noen få av sine begrensninger. Jenta er nemlig bedre på sang enn Petrus selv. Han har forøvrig både piano og trommer så han kan ta andre oppgaver! Som for eksempel å være pianospiller og trommeslager. Det fordi målet er å fylle konsertlokaler og selge mye musikk. Og å komme på tv – en da!
Petrus har helter i barnehagen også, en ansatt med stort hull i øret, kul sveis og kule sko. Petrus har kjøpt seg sko i dag, – fordi nettopp en av de voksne guttene har slike. Av samme grunn har jeg flettet håret hans, – for også gutter kan ha fletter i følge Petrus. Han sa: «Det er moderne, faktisk». Jeg arbeider i den videregående skole og kunne ikke si at jeg hadde lagt merke til fletter på gutta.
Jeg måtte derfor google det, – og ja, fletter på menn er moderne. Du finner det på #manbraid og #powerbun. I skrivende stund så har jeg en femåring på skøyteisen med hockeyutstyr og fletter. Det er ikke første gang at jeg har flettet håret hans. Han har så tykt hår og jeg har flettet fordi han har spurt, fordi det har vært praktisk å få bort håret og bare fordi jeg har hatt lyst, men det er altså første gang jeg har flettet fordi det er moderne.
Men, tilbake til det å ha en å se opptil. Man påvirker nok barna mer enn vi tenker og i dette tilfellet så er jeg glad for at forbildet nettopp er den det er, – en som er blid, imøtekommende og hyggelige. Og som sagt i tillegg har på kule sko og innehar en kul sveis.
Det er jo faktisk slik at barn er geniale imitatorer, – de tar etter det vi gjør. De velger sine helter. Det er ikke bare de perfekt voksne som barna bryr seg om. Heltene er de som ser de, de som formidler noe som det er verdt å strekke seg etter og som har en atferd, en kompetanse eller noe annet som barnet liker. Forbildene har noe man ønsker å være eller å kunne.
Det er normalt med forbilder, å være midt i barnekulturen og få med seg noe av det som skjer i samfunnet, men er det bare jeg som synes det er tidlig med «ungdomstakter» på en femåring? Eller handler det rett og slett om at jeg har en selektiv og gammel hukommelse?
((Og Petrus skal få konsertbillett i bursdagsgave. De livlige gutta skal ha konsert i en by nær oss to dager etter Petrus sin fødselsdag. Han vet ikke om det, – og da står det igjen å se om Petrinemannen klarer å holde denne gaven hemmelig HELT til september,- han er nemlig den i huset som fjerner magien ved å røpe hva gaver er.))
Petrine :)