01 september, 2016
Tommel opp for seksåringen
I mange år så trodde jeg aldri, og jeg mener aldri,
at jeg skulle få lov til å liste meg opp om morgenen,
finne frem gaver, kake og lys før jeg listet meg opp trappa
hvis mål var å vekke mitt eget barn på bursdagen.
Derfor er det ekstra stas hver gang vi kommer til 1. september.
Da har nemlig vår vakre, lille (store) gutt bursdag!
Det er mange ord som kunne beskrive gleden over å bli mamma
og det er kanskje fler som kan beskrive gutten vi får lov til å følge.
De skal jeg spare dere for,
men jeg roper et stort HURRA
for den allsidige opplevelsen det er å være forelder
og for all variasjon og latter en seksåring kan putte inn i hverdagen .
Gratulerer med 6 årsdagen til min største og vakreste hverdagsglede!
Jeg er takknemlig <3
Petrine :)
30 august, 2016
Kjære, femåringen min! – skolestarteren!
Snart er du seks år. Du er skolestarter
Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.
Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.
En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse. Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før. Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.
Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år, – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.
Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.
Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.
Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.
Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.
Kjære gutten min, jeg har en hemmelighet: Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.
Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene, at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert, at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.
og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.
For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..
Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.
Petrine
DAGENS FOTNOTE: ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)
23 august, 2016
Å høre en annens historie, denne om rusmisbruk
Andre menneskers historie
Det er ingen ting som fascinerer meg som ulike menneskers historie.
Jeg kan sitte bergtatt og bli imponert over gode og dårlige valg. Jeg kan bli gående å tenke på mennesker og deres styrke etter å ha bi berørt av det de har å fortelle.
Stedet jeg arbeider på gir meg slike input, – fordi mange flotte ungdom kan ha levd et relativt røft liv, fordi de kan ha opplevd solskinnshistorier og ikke minst fordi vi får besøk av engasjerende mennesker.
Før sommeren hadde vi besøk av en flott fyr. Han kom vi i kontakt med etter å ha lest en kronikk han hadde i Aftenposten hvor tittelen var: Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake. Kronikken er i seg selv verdt å lese, da han med et godt språk illusterer han hvordan han opplever livet han og dama har som rusmisbruker. Det er levende, det er sårt og ærlig.
Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake
Tro meg, teksten rører og berører.
Det gjør noe med meg å få fortalt en historie hvor unge og vakre mennesker i starten i livet, forteller at de føler seg fanget i en runddans av rus og det å lure seg selv. Gang på gang!
Det er vond å få et innblikk i en verden hvor man ikke våger å være sosial i nykter tilstand.
Det såreste med hele teksten synes jeg er at han faktisk setter ord på at han ikke ønsker å være i den destruktive runddansen som et liv preget av rus er. Men, dessverre har han gått seg vill, veien tilbake var vanskelig å finne.
Elevene våre ble nysgjerrig på hvordan det gikk, – og de søkte han opp.
Han var tøff nok til å møte opp for å snakke til oss. Selv om han selvfølgelig var nervøs da han for første gang skulle fortelle historien sin til en hel sal med ungdom og voksne, – så leverte han! Med egne ord, et levd liv og en stor posjon optimisme så illustrerte han et røft, men også en optimistisk bilde.
Han fortalte så godt at man til tider kunne hørt en knappenål falle, – og plutselig var det latteren som fylte rommet.
Han fortalte om at han startet med rus da han gikk på ungdomsskolen! Han fullførte videregående skole i en hverdag hvor rusen var vanlig og han fortalte om når det glapp. Jeg blir så imponert over mennesker som setter seg mål, samtidig som utenforstående behov trekker bort fokus fra målet. Storslått å komme seg over målstreken da.
En ting er å bli imponert, – en annen ting er å bli lattermild!
For når du rømmer fra fengselet og rømmer tilbake og blir fersket fordi man ikke får gjemt stigen, – da er det vel lov å trekke på smilebåndet? Det ble litt strengere soningsforhold og masse tid til tankearbeid som et resultat av den lille flukten ut i det fri. Aldri så galt, – for han mente at han hadde tatt gode valg for seg selv da han var sperret inne.
Da vi møtte han så var han rusfri.
For meg så var det et spørsmål som lå langt ute på tunga. I rollen som forelder og voksen, så vil jeg jo få de som er i ferd med å skli ut over på fast grunn. Helst med et trylleslag. Jeg lurte derfor på om de voksne rundt han kunne ha gjort noe for å hjelpe han til å bli rusfri.
Men, det var ikke noe de rundt han kunne gjøre.
Han svarte:
Det var han selv som måtte gå veien,
det var han selv som måtte ta valgene
og det var bare han som kunne sikte til neste sving.
Jeg som voksen er jo innerst inne klar over at vi alle må stå for de valg vi tar og konsekvensene av de. Brutalt nok så ligger nøkkelen og ansvaret hos oss selv. Dessverre så hjelper ikke brannnett i denne sammenhengen heller. Så om man skal hjelpe noen på veien videre, så kan vi kanskje hjelpe de til å finne nøkkelen, hjelpe de til å lese kartet og være heiagjeng.
Hvert lille steg må også de ta selv.
Den ene eller den andre veien.
Han tok små skritt fremover da vi snakket med han før sommeren.
Vi heier fortsatt!
Jeg anbefaler dere å gå inn for å titte på teksten, dere vil få se bildet av en flott fyr.
Jeg håper og tror han kommer godt i havn.
Alle er ikke bare det vi ser!
Petrine :)
Nå er det lenge siden jeg har snakket med den unge mannen, men han vet at innlegget kommer…
07 august, 2016
Ferievenner og nostalgi
Da jeg ryddet sammen barndomshjemmet mitt så fant jeg avklipt kladdebok. Det hadde vært en i A5 -størrelse,. Jeg hadde gjort den enklere for oppslag ved å klippe av ca en centimeter av boken, fra nederst og oppover. Jo lenger bak i boka jeg kom, jo kortere avstand var det fra bokens nederste kant og opp til der jeg hadde stoppet. På de første fem sidene var det ti centimeter, de neste fem var 8, 5 og så videre nedover. Da alle sidene var klipt, så var det fliker på bokens høyre side, og på de hadde jeg skrevet bokstavene A – D , E – H, I – L også videre. Det var adresseboken min.
Den var fra gamledager…..
Den var fra den tiden hvor jeg og foreldrene mine reiste rundt i Norge med telt, fra den tiden hvor alt fra forsvunne undulater og døende familiemedlemmer ble proklamert på reiseradioen:
«Kan familiefar Olsen , som er på reise i Sør – Norge i en rød Fiat ringe hjem? Det ligger et brev fra Norsk tipping og venter! «
Boken var nemlig fra den tiden da man fikk penger utbetalt på giro, fra da man hadde banker på hvert hjørne og fra da man hadde lokale kolonialbutikker med ferskt pålegg, personlig preg og en bok hvor de noterte ned de som handlet på krita.
Siden all kontakt via familiemedlemmer gikk via radio, så var det lenge før vi trengte digital detox, før vi protesterte mot Dab, mens vi enda fikk lov til å snakke om sommerens opplevelser og hvor stranda hjemme var et helt ok og samfunnsaseptert sted å tilbringe sommeren. Det sammen med vannmelon, boller og saft. Det var lenge før solfaktorenes storhetstid. Det var også lenge før media var med på å markedsføre hvor ulikt vi ferierer, forut for kjøpekort og kjøpepress ( i alle fall på TV): Det var før normalen var to inntekter, to biler og tidsklemma.
Dere skjønner tegninga?
Boka er eldgammel! – og under flikene på den hadde jeg skrevet inn navn og adresser. under bokstaven M fant jeg Monica. Hun traff jeg under en ferie på Hamresanden. Jeg traff henne to telt bortenfor vårt på den dagen som Håkon Magnus ble født. Vi lekte sammen den uka vi var i Kristiansand og vi holdt kontakten i årevis etterpå. Vi sendte hverandre små hilsener på flott brevpost. (Som jeg savner det flotte brevpapiret som hadde matchene konvolutter) Jeg vet ikke hvorfor vi sluttet å være brevvenner og når hilsnene rant ut i sand, men jeg gledet meg alltid til lese hvordan ferievennen min hadde det. Frem til kontakten avtok.
Nå er jeg atter på Sørlandet, i morgen skal Petrus til dyreparken, men akkurat nå er han å leker med noen ferievenner. De vil han nok definitivt ikke sende «snailmail» til, – alikevel fikk lekekameratene hans meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på den selvlagde adresseboken som rommet adresser til venner jeg hadde truffet på ferie.
Petrine :)
Dette ble skrevet da jeg var på sørlandet, men siden sommeren er her enda så legger jeg det ut :)
18 juli, 2016
Å ha ei venninne som hadde forvrengt kroppsbilde
En kropp som virker, Ja, takk!
Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.
Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.
Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn, – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet, så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:
Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.
Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.
Det var også vondt å se at maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk. Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.
For meg , -merkelig og kjempe vondt!
Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!
Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.
Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.
Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.
Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.
Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.
En kropp man trives i? Takk, som byr!
Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no
Alt utover det, spiller ingen trile
Petrine :)
Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_
15 juli, 2016
Å ha en rolig sommermorgen
Gresset er full av dugg etter natten . Det blinker som små diamanter.
Himmelen er blå, sola skinner, humla suser og en fugl har satt sangen sin på repeat.
Jeg sitter på trammen med en kopp varm kaffe. Petrus har et prosjekt hvor han skal sette på geoparden GEO med halsbånd, telefonnummer og lenke før han har planer om å lufte den i hagen.
Det er en stille start i det lille, gamle huset som vi bor i noen dager.
Jeg sitter her med kaffen. med kaffen og tankene.
De, tankene, virrer innom gode, rolige, varme øyeblikk versus de grusomme handlingene som enkeltpersoner får seg til å gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å la de få lov til å spre frykt og ødelegge idyllen her jeg sitter.
Derfor velger jeg å sende varme og kjærlige tanker til alle som er berørt direkte og indirekte av grusomme hendelser, før jeg fortsetter på kaffen, se på Petrus leke og lytte til lydene fra naturen. Snart skal jeg pakke badesaker for en dag på stranden.
Jeg vil at kjærligheten skal bre seg mer enn frykten .
Jeg bryr meg, – og håper at alle kan gjøre som Jonatan i Brødrene Løvhjerte:
» «Men, jeg kan ikke drepe noen,» sa Jonatan,»det vet du Orvar!»
«Ikke om det gjelder ditt eget liv? «, spurte Orvar
«Nei, heller ikke da!», svarte Jonatan.
Orvar kunne ikke forstå det. Ikke Mathias heller.
«Hvis alle folk var slik,» sa Orvar, » så ville jo ondskapen herske i all evighet!»
Men da sa jeg at hvis alle var som Jonatan så ville det jo ikke være ondskap. »
Jeg kjenner gode tanker til akkurat deg denne sommerdagen, – la kjærligheten vinne?
Petrine
30 juni, 2016
Å lukke porten for aller siste gang
Da står vi her da.
Vi skal lukke igjen porten, – den porten som vi har åpnet og lukket utallige ganger.
Den porten som er skille mellom din verden og min.
Så lukker vi porten igjen da, for siste gang, – porten inn til barnehagen.
Da str vi her da!
I den gamledagse og frodige hagen som ivaretar planter, dyr og barn. Den hagen som har utallige kroker og rom for allsidig lek. Den hagen som har bærbusker og frukttrær til motoriske utfordringer og ikke minst til nytte.
Da står vi her da!
Det er på tide å takke de som har trøstet deg gang på gang, når verden ble så vanskelig at tårene spratt. Eller aller mest de som så deg og trøstet da de ikke kom.
Da står vi her da!
Det er på tide å takk de som har stelt deg og som har hjulpet deg med å få på riktig mengde tøy. De som har hjulpet deg med den vanskelige knappen og glidelåsen. Du vet det ikke ennå, men forventingene vil være helt andre til deg fra i morgen. Da skal du nemlig forstå dette med påkledning, klare knapper og knytte skolisser selv. Siden verden din forandrer seg fra den ene dagen til den andre, – så må vi takke de som trofast har tatt av rennende våte og skikkelig møkkete klær slik at du kan få på deg tørre og rene og som har gitt deg mat, stell og samtaler. Det er verdt å takke, – selv om det er helt vanlig og naturlig for deg. De har gjort det i omsorg og med glede.
Da står vi her da!
Det er på tide å takke de som har pakket og satt på deg sekken. De som lærte deg å holde turvenninnen din i hånden på en ferd ut i skogen eller ned til stranden. De som har skrytt av din evne ti å stoppe ved veien, se deg for og vente. De som har fremmet og forstørret gode egenskaper ved deg. De som også har gitt deg allsidige erfaringer og områder å leke og forske på. Det er på tide å takke for all kunnskap du har om dyr og naturen. Du har nemlig lært masse på tur med barnehagen og det han vært super morsomt å få dine betraktninger i ettertid.
Det er på tide å takke fra meg også, – for alle morsomme samtaler, for at jeg har mått slå opp i bøker, henge opp fuglemat og lete etter dinoseurer og fossiler. Det var i barnehagen frøet var sådd. Jeg er takknemlig for det.
Da står vi her da!
Det er på tide å takke de som har lagt til rette for lek hver eneste dag. De som har funnet frem ulikt lekemateriale, de som har vært med i sandkasse, i skogen eller på stranden slik at du har fått lov til å bevege deg og leke i ulke miljøer. Du har lært noe om dine egne grense og blitt kjent med dine egenskaper. Vi må takke de som har vært der for å hjelpe deg når leken har blitt for voldsom og uenigheten for stor. De som synes leken er like viktig som mamma´n din. Det er verdt å takke dem.
Da står vi her da!
Det er på tide å takke fordi du fikk det fineste av alt.
Du ble en del av en gjeng_
Du ble del av en stor og fin samling av venner, som på hvert sitt vis har satt preg på gruppa og på dine opplevelser.
Da står vi her da!
Det er på tide å takke alle vennene.
Jeg sender en stor klem til alle de små menneskene som har vokst i takt med deg, Petrus.
De som har fått deg til å velge barnehagen fremfor en hel dag hjemme med meg.
De som har gitt meg historier som bygger på lek og som har gitt meg en innføring i en barnekultur som heldigvis lever. Kanskje ikke på samme måte som da jeg var liten, men barn er fortsatt opptatt av sine ting og de formidler det gjennom historier og lek. For den flotteste gjengen har vært med når, du, Petrus har lekt, lekt, lekt og lekt: Det har du nemlig gjort. Fra dag én så fortalte du hjemme historier som var farget av et navn på ei følelsesladet jente med glimt i øyet og smil om munnen. Det tok ikke lang tid før vi lærte mange flere navn, – og vi har hørt om gjengen din gjennom år. Du har digget vennene dine og jeg vet at du kommer til å savne den daglige omgangen med flere av dem.
Da står vi her da!
Det er på tide å dele ut en rose til hver av dem som har tatt vare på den viktigste, vakreste, morsomste, følsomme, glade, påståelige, fantasirike, sta, tullete og livlige gutten som vi er foreldre til. Du er det aller dyrbareste vi har, Petrus, og de har tatt godt vare på deg. Vi må bare gi de en hel haug med godord, heiarop og ros til de som har tatt deg i mot hver dag og sett til at dagene var gode. Takk til dere alle, – og vi vet at dere vil gjøre det beste for de som er så heldige å fortsatt gå i barnehagen og de som kommer senere. Dere gjør verdens viktigste jobb. TAKK!
Da står vi her da!
Det er bare en ting å gjøre:
Å Lukke porten for aller siste gang <3
Takk for oss !
Petrine
Åh, noen ganger så er jeg sint på reklamen og dens makt.
Petrus hadde på en eller annen måte kommet inn på en tv – kanal med reklame tiltenkt barn. Og om de som driver med markedsføring lurer på om det virker, – det gjør det. Petrus ønsket seg noen figurer som kunne kjøpes på BR. Og, jeg, som var irritert over reklamens makt, gadd i alle fall ikke høre på det nylig oppståtte behovet. Så, jeg svarte: Nei, om du skal ha det så må du spare til det.
Det var stilt veldig lenge. Petrus pleier ikke sitte stille lenge av gangen, så sant han ikke konsentrer seg veldig, – og tiden han brukte nå tilsa god hjerneaktivitet.
Plutselig sa han: Mamma, jeg skal ta med meg en kopp og munnspill til byen for å tjene penger. Jeg svarte, som sant var, at jeg trodde han trengte tillatelse av politiet. Siden Petrus er den mest handlekraftige, løsningsorienterte og målretta jeg vet som, så mente han at det bare var for meg å dra på politistasjonen for å skaffe han en fullmakt.
Heldigvis så kom en barnehage forbi vinduene våre og vi gikk på stranden for å leke med barna der. Og dermed trodde jeg at forretningsideen rant bort i fotballlek og balansering på steiner, men så feil kan jeg ta.
Vel tilbake i heimen så dukket spørsmålet opp igjen. Jeg , som synes barn skal vernes mot for eksempel Idol, sa noe om at han ikke hadde øvd så masse at han kunne noen sanger og at det ikke alltid hørtes pent ut. Dessuten så trodde jeg fortsatt ikke at han kunne få lov til å spille mot penger. Det endte med at jeg ringte etaten som har mundighet, svarte uniformer og blålys med et håp om at det ikke er lovlig å tigge eller underholde uten et offentlig papir på det. Jeg erkjente feil for minst andre gang denne dagen. Han burde bare tillatelse fra butikken hvor han skulle spille utenfor.
Den jobben tok han selv, mens jeg funderte på om det var riktig å la han forsøke. Seriøst, vi driver ikke med barnearbeid i Norge, han trenger ikke å tigge, de låter ikke fint og han er jo absolutt ingen mester. Disse tankene blandet seg med min egen holdning som er at kreativitet skal belønnes. Og, dette var en kreativ løsning som han ikke hadde fått hjelp til å finne på hjemmebane i alle fall.
Nå var han i Oslo med barnehagen i forrige uke, om han da observerte noen spillende med hatt foran seg, det vet jeg ikke.
Jeg lot han prøve seg! Han ordnet med tillatelse i butikken for egen maskin, hadde med seg en star wars hjelm og munnspill . Dessuten var han påkledd etter tilfeldighetsmetoden.
Og der satt han ,etter hvert i regnværet og spilte.
Han skaffet seg 33 kroner, – som han erfarte ikke holder til noe som helst i Br – leker.
Så da han la seg så hadde han lært
– at man må arbeide lenge for å tjene penger og at selv det ikke holder til det man har lyst på. Det vil si at vi må jobbe masse for å kjøpe det vi ønsker oss
- at man må be butikken om tillatelse for å underholde utenfor
- – at det ikke alltid er lett å spille når noen ser på deg
- at de fleste smiler og går rett forbi.
- Hva hadde du gjort om du ble satt ovenfor samme probelmstilling?
Vernet han og nektet han eller latt han få lov til å prøve seg?
Petrine
19 juni, 2016
Å oppsummere uke 24
Hei, og god søndag!
Endelig kom regnet! He, he nå kan det virke som om jeg ikke setter pris på sola, – jeg gjør det altå. Men det har vært så tørt rundt om at jeg har vært bekymret for naturen og enda mer for brann. Så når sola kommer tilbake nå, så kan jeg slappe litt mer av med hensyn til det. Vi har jo så langt hatt en knallfin sommer og jeg gleder meg til fortsettelsen. Selv om sola snur til uka så er det jo mange, mange dager med lyse kvelder enda. Og de skal jeg nyte her i dette landet, – og siden vi skal nordover så får vi forhåpentligvis hilst på midnattsola også.
Jeg er i ferd meg å strukturere om bloggen litt. Jeg skal forsøke å få plottet inn noen faste ukentlige innlegg, – og fylle på med det jeg tenker på der og da. Et av de innleggene jeg skal beholde er det hvor jeg oppsummerer uka. Og om jeg skalvelge noen ting fra uke 24 så vil det bli:
Ukens farvel
Det er sommerferie og jeg hadde en emosjonell dag på fredag. Da vinket jeg flotte elever og enormt gode kollegaer videre på nye veier. Jeg husker at ei bekjent sa for noen år siden at gjennom livet så vil du gå sammen noen en tid, for deretter å skilles fra de. Jeg likte ikke ordene da, fordi jeg er skikkelig dårlig på å si «hadet!», men det er jo slik livet er. Og nå på fredag så vandret disse flotte folka videre
Ukas flotteste
Det er nok konserten Petrus og barna hadde som avslutningsfest i barnehagen som er ukas flotteste. Ikke at det hele tiden var klokkerent, men fordi de klare, levende og engasjerte barna formidlet sangene som bare barn kan. For aller siste gang så var jeg tilskuer og deltaker på sommerfesten i barnehagen. Det er vemodig og med stor klump i halsen at jeg sto og så på, – de er så vakre og de er så fine alle de små. Nå har jeg ikke bilder av konserten, for den er jo full av barn med ansikt, men vi har et par fra utstillingen av bilder
Ukas plante
I år har vi kjøpt oss ei bøtte og fire settepoteter på Felleskjøpet, – og nå er plantene klar for litt påfyll av jord. Det har nemlig vokste opp noen plater fra potetene vi puttet i jorda. Jeg tror kanskje ikke vi får kjempemange til slutt, men det er morsomt for Petrus å følge plantene og frøene han har satt i jorda. Vi har nemlig mange planter her i huset, – alt startet med at han hantet fra av grønnsaker vi hadde.
Ukas lek
I de ukene hvor sola har tatt den høyeste plassen på himmelen og ikke har blitt dekket av skyer så har Petrus vært ute det meste av dagen. Han har sparket fotball, sparket fotball, sparket fotball og syklet. Ellers så har han lekt med en liten kamerat som bor her vi bor og ei venninne som bor rett over gata. Men, livet har vært preget av uteliv. Men, i dag har han lekt på stuegulvet. Der har det vært en stor byggeplass, med plass for helikopter, brannstasjon og selvfølgelig traktorer, dupere, gravemaskiner.
Ukas bok:
Tiden etter deg av JoJO Moyes. Jeg så filmen et helt halvt år, og måtte selfølgelig lese meg opp på hvordan det går videre. He, he og i mitt hode hadde jeg laget en helt annen plan enn forfatteren, så jeg var ikke helt fornøyd med hvordan det utviklet seg. Men, det var en lettlest bok med godt driv, det var ikke det som var probelmstillingen. Den handlet mer om at forfatteren ikke hadde konferert med meg før hun beskrev det videre livet til Lou.
Ukas dyr
Grisen i barnehagen til Petrus er på vandring blant barna. De er selskapssyke og hyggelige å møte på :)
Ukas kaldeste
Jeg har badet gjennom hele vinteren og i dag så var det sommertemperaturer på land. Men i dag føltes vannet iskaldt og min «medbader» mener det var kaldere enn det var i mai. Det er jeg ikke helt sikker på, men forfriskende var det i dag .
Ukas hyggeligste
En av mine kollegaer skulle gå over i pensjonistenes rekker og siden den hadde vært i virksomheten, nesten fra tidens morgen så var det en høytidelig markering av avgangen. Det var god mat, hyggelig ord og en minikonsert, som både fikk frem tårer og smil hos undertegnede. Musikken treffer hele meg.
Det var en liten oppsummering av vår uke. I den neste skal vi i alle fall feire St hans aften. Det vet jeg at Petrus gleder seg til :)
Har du en hyggelig opplevelser du vil dele?
Petrine :)
17 juni, 2016
Å dele en liste om sommerferien
Nå starter sommerferien min, – og jeg er straks i gang med en lang, lang fri. Kombinasjon av avspassering og ferie utgjør tidenes lengste sommerferie for meg, – og jeg skal nyte den til gangs. Seriøst, jeg gleder meg og håper å fylle dagene med både opplevelser og lediggang.
Hvor lenge har du fri? Jeg har fri litt over syv uker
Hva skal du gjøre i sommer?
Jeg skal i alle fall bade, ta den korte turen ned til stranden og helst tilbringe litt tid der. På den tiden av året så treffer jeg folk jeg knapt nok ser ellers og det er hyggelig å pleie litt omgang, sånn uformelt som det blir fra en solseng. Vi bor jo bar et steinkast unna vannkanten og det benytter vi til gangs. Dessuten så håper jeg at jeg får tid og rom til å lese og til å være i nærheten når Petrus leker ute i solen. For det blir sol, gjør det ikke ? Hele sommeren, – med regnvær om natta.I år er ferien med familien knyttet til Norge. Hele gjengen skal en tur til sørlandet, og da blir det i alle fall en dag i Dyreparken på Petrus og meg. Jeg lovte han å se hakkebakkeskogen der i fjor, men da kom tiden og livet litt i veien. I år skal jeg gi han opplevelsen jeg har sagt at han skal få.Og siden jeg har ei hyttetomt som jeg ikke husker hvordan ser ut uten snø, så må jeg opp til Hamar og Hedmarken, både for å besøke familie og for å finne ut hvordan den er. En slagplan for bygging er noe vi bør lage .Han og jeg skal ha lenger ferie enn Petrinemannen, så vi skal ta oss en tur ti Bergen. Ei venninne av meg er en sann skap bergenser og hun skal vise oss byen mellom de syv fjell. Nå er det superlenge siden vi var der sist, – og derfor er det med stor forventing jeg skal sette kursen vestover. Petrus har lyst til å se akvariet og ta fløybanen, – og utover det så kan jeg vise til listen jeg har publisert tidligere – Å planlegge en tur til BergenPå slutten av sommerferien skal vi nordover. Petrinemannen har knapt nok vært på nordsiden av Sinsenkrysset og jeg har lyst til å se igjen byen som mamma var fra. Jeg gleder meg til å vise Petrus isbjørnen i gata, gondolbanen til fjellet, sommerøya og Lyngsalpene. Jeg viser også til listen – å planlegge en tur til Tromsø
Jeg har bursdag i juni og da skal jeg kose meg med den lille gjengen her.
Hva har du mest lyst til å bruke tiden din på?
Opps, her kjenner at jeg blir trukket mot to kanter. PÅ den ene side så har lyst på dager fylt av opplevelser og på den andre side så har jeg lyst til å suse rundt å gjøre det jeg har lyst til i øyeblikket. men, jeg vet at jeg må ha en plan for å få gjort ting, eller så går tiden og så kommer jeg på jobb igjen uten å ha gjort noe. Nå ser det ut som vi har planlagt en sommer med tid til begge deler, -og unasett hvor jeg er så skal jeg fotografere.Hva vil du si til ditt ferie – jeg?
Nyt tiden og gjør de ting til du har lyst til uten å få dårlig samvittighet. Det er lyse og lange dager, – og livet er nå. Kos deg med de du bryr deg om og la de andre seile sin egen sjø. Men, bruk gjerne tid på de du ser litt sjelden.
Og, du les bøker, spis is og ta dagens første kaffekopp uteHva kommer du til å spise?
Jeg kommer definitivt til å spise hjemmerøkt makrell, norske jorbær og grillmat. Jeg er enda på veien med lite sukker og vil fortsette på den. Jeg har det bedre uten og ser ingen grunn til å innføre det igjen: Men, jeg skal selvfølgelig ha en is eller tre i løpet av sommeren. Fanatiker er jeg ikke.Hva ønsker du å huske når ferien er over?
Petrus sin latter og fryd. Det beste jeg vet er at han trives i dagene sine.
Har du planer for ferien din? – og hva ønsker du å huske når ferien er over ? :)
Petrine