Jul, minner og savn

Det er jul nå.
Det var mammas tid.
Hun brukte tid og energi, hun brukte metervis med pakkebånd og pakkepair der hun skulle huske på alle hun kjente! Hun koste seg der hun sang og styret på mellom kakebakst og andre julesysler.

Jeg savner det.

Jeg savner henne og jeg savner oss.

Den lille gjengen vi var, som hørte på sølvguttene klokken fem, som spiste så mye middag at vi måtte vente med desserten og som måtte vaske opp før vi kunne pakke opp gaver. Gavene var ganske uviktige, – for vi pakket opp en nå og da, – og rakk både kaffe, kaker og dessert innimellom slagene. Dessuten så fikk pappa alltid julehefter eller bøker som han leste litt om og fra for oss. Jeg savner han også.

Jeg savner pappa!
Jeg savner at vi dro ut på julaften for å handle gave til mamma. Jeg savner da jeg var liten og var med på å dele ut julegaver og jeg savner at han lærte meg glede med bøker og historier. Jeg savner de siste julene vi hadde sammen, selv om jeg da hadde to kjøleskap å fylle, to steder å lage mat og en haug med ekstra gaver å handle. Alt gjorde jeg med glede, fordi han satt så veldig pris på at vi kom, – og han var så flink til å fortelle oss det. At du brydde deg, at han var glad i oss og at han var takknemlig for besøk og hjelp. Og han var redd om hvordan det skulle bli når han ble borte, -.visste han hvordan det skulle bli ?

Jeg savner foreldrene mine, – og gleder meg sånn over gode minner.

For jeg er heldig, jeg har vokst opp sammen med folk som er gode med hverandre,
et hjem hvor alkoholen ikke tok plass
og hvor det var glede i det lille.

Jeg savner det mer enn noen gang, – for ikke alle har hverandre i fokus.

Jeg savner foreldrene mine,
– jeg savner oss!

Men, jeg har heldigvis med meg mange gode minner og fine tradisjoner! <3

Petrine