Å la tårene strømme

 

 

På lørdag så fant jeg meg selv gråtende. Jeg satt med en kasse foran meg, – en kasse med små plagg, med leker og med klær som er laget av noen vi er glad i . Jeg satt med små skatter fra Petrus sitt liv foran meg, – og jeg gråt av vemod over tiden som ikke kommer tilbake, for alt som han har opplevd på godt og vondt og av ren takknemlighet. Jeg er heldig! Jeg fikk oppleve det utrolige da jeg hadde gitt opp håpet om å bli mamma. Jeg gråt fordi jeg har en frisk, fin og livsglad gutt som farger alle dagene mine glade.

Og, jeg lot nok tårene renne litt av glede fordi jeg vet om en person som også skal få lov til å oppleve mirakelet å bli forelder, – til tross for at troen hadde svunnet. Jeg er så takknemlig at flere enn meg skal få oppleve drømmen bli oppfylt.

Jeg har faktisk hatt et renn av tårer de siste dagene:
For noen år siden så traff jeg en fresk dame da jeg handlet noen Reimavotter på finn.no. Hun bodde i byen vår, var hyggelig, imøtekommende og lett å snakke med. Hun hadde en liten gutt og hadde nettopp flyttet til byen vår. Etter en tid så var jeg på besøk hos noen venner og der dukket hun opp igjen. Vi møttes på nytt og på nytt.
Årene går i et forrykende tempo, det gjør også svangerskapene hennes. For de siste tre årene så har hun fått tre gutter. Det siste lille nurket kom for noen dager siden,  – en liten Markus. Han kommer hjem til gjengen sin, men det viser seg at han  ikke legger på seg slik han skal. Det bærer tilbake til sykehuset, til utredning og til operasjon. Den lille gutten hadde en «krøll» på tarmen og de fant en kul. En kul som viste seg å være kreft. ( her er alt fritt fortalt, men om dere leser her så vil dere få mer riktig informasjon) 
Jeg har grått og gråter over de tøffe takene familien har fått kastet over seg, for den styrken og det motet man må mobilisere når man er redd og nedpå og må ivareta andre enn seg selv og over alle følelsene som dukker opp når det handler om at et barn er sykt. Både når jeg tenker på lille Markus og når jeg tenker på foreldrene, søsken og andre rundt. Jeg har et ønske om at tidlig hjelp er et godt tegn og at kompetansen i Norge er så god at Markus og alle syke barn får den gode og riktige behandlingen. Den som er helbredende.

Jeg tenker  videre på alle små som må kjempe og alle som heier på de. Da tenker jeg utover familien jeg kjenner til. På en dag som denne så tenker jeg på de som er berørt av et barn har kreft.

I dag er det nemlig DEN INTERNASJONALE KREFTDAGEN.
Den første gang den ble markert var i 2002 og målet var å øke bevisstheten rundt barnekreft og gi folk en dypere forståelse for utfordringer de rammede barna, deres familier og lokalsamfunnet står ovenfor.Dessuten så ville de rette fokus mot at alle barn med kreft fortjener best mulig behandling uavhengig av nasjonalitet, økonomisk bakgrunn og sosial status. Det er en dag for å markere solidaritet og mulighet til å gi økonomisk støtte. ( hentet her). Åtte av ti barn med kreft blir friske og i år er det fokus på senskader av behandlingen barn og unge kan få  i ettertid. Barnekreftforeningen er en frivillig organisasjon som samler inn penger til forskning på barnekreft og ikke minst senvirkningene. Det er mulig å gå inn på deres sider å lese om foreningen og å evntuelt gi deres støtte.

Apropos økonomi, Linn,  som er mammaen til lille Markus, skriver en blogg. Hun og Markus har sin egen lille innsamlig til barneavdelingen. Hun gir en tier for hver følger hun får her og i skrivende stund er hun 1200, – fatiigere. Jeg heier på hele gjengen og anbefaler dere å legge dere til som følger. 

Kanskje jeg burde gjøre det samme, legge en tier i potten til de som legger seg til som følger på fjesboka mi resten av uka?

Uansett vi heier og sender gode, varme tanker til hele familien Jacobsen og alle andre som trenger det. <3

 

Petrine <3