Nok en faglig variant :)
Pittelitt om sosial kompetanse

Min definisjon på sosial kompetanse er:
Barns evne til å forholde seg til andre, i en sosial virkelighet.
Hvordan man samarbeider og hvilken atferd man har i ulike sammenhenger handler om barnets forutsetninger, de personene barnet omgås og miljøet det oppholder seg i. Som i all annen utviklingslære er det individuelle forskjeller.

Jeg våger å påstå at barnets sosiale utvikling kan ha noe å si når det gjelder vennskap og lagspill. Jo lettere man leser en sosial situasjon, jo raskere vil man repsondere på miljøet, forstå forventninger, miljøets regler, samt ta den plassen man kan i gruppa. Akkurat passe stor.

Den sosiale utviklingen, tror jeg starter med en gang barnet er født. Barnet søker kontakt med menneskene rundt seg. Det gir uttrykk for sine behov ved hjelp av blikk, kroppsspråk og lyder. Hvordan omsorgspersonene svarer på det lille barnets språk, vil påvirke den gryende sosiale utviklingen.

Derfor skal man være vár for små tegn hos det lille mennesket som er i dine omsorgshender. Vi som foresatte bør møte barnets behov konsekvent og kjærlig. Samholdet vil da styrkes og sampillet bygges. Noe som er viktig for barns utvikling, ikke bare den sosiale. Det vil si at den sosiale utviklingen er avhengig av tydelige, trygge og omsorgsfulle voksne. De vil påvirke barns selvbilde og selvtillitt, noe som igjen vil være avgjørende for hvordan et barn håndterer de ulike sosiale situasjonenes seire og nederlag.

Barns følelsesmessig og sosiale utvikling henger nøye sammen. Disse utviklingsformene er hele tiden i utvikling. Måten vi opplever og takler de ulike følelsene, sorg, sinne, glede, redsel og stolthet på endrer seg gjennom modning og erfaring.

Man utvikler sosial kompetanse hele livet. Det gjennom samspill med andre. Vi vil gjennom erfaring lære oss hva som er bra for oss selv, og andre, at de har empati og at de kan sette de grenser for seg selv.. Vårt mål er dermed at barn skal være trygge på seg selv, slik at de kan gi og ta i en sosial situasjon. De bør få et sett av de ferdigheter, de holdninger og den kunnskap de trenger for å oppleve mestring i  ulike miljøer.

For mestring gir grobunn for utvikling og motivasjon til å fortsette. Kombinert med gode relasjoner og et trygt miljø, så kan mirkaler skje :)

HA en MER eller MINDRE sosial kveld. Her skal joggeskoene på og alenetid i skoegen skal NYTES :)

Petrine :)


 

Elevene mine skal snart opp til eksamen.
Jeg håper at de har selvtillitt på det de kan,
men viktigere er det at selvfølelsen deres er god.
To nærliggende begrep,
men som ikke betyr helt det samme.

For meg handler selvfølelse om hvordan man ser på seg selv.
Det vil si hvordan man kjenner seg selv,
hvem man er og hva man står for.
Altomfattende på en måte.
Det totale bilde på seg selv.

Selvbilde

Selvfølelse er dermed den indre styrken du har,
Din indre identitet vil
påvirke hvordan man takler feilskjær og stress.
For å styrke barns selvfølelse er det lurt
å anerkjenne hvem barnet er.
Bekrefte følelsene du leser i barnet,
og sette ord på hva du konkret observerer.

Om man ser et barn tegne så
kan du for eksempel si : Koser du deg når du tegner?
Vil du fortelle om tegningen?
I stedet for å si : så fin tegning.

Da roser man nemlig objektet og ikke barnet.
Og ros som ikke føles fortjent har ingen hensikt.

glede

Alfa omega for å styrke selvfølelsen er å
være anerkjennende i sitt samvær med den lille.
Ser man barnet er sint, så kan man sette ord på det,
Det er jo normalt og greit å bli lei eller sint,
men man behøver ikke å vinne frem med det.
Litt trøst er oftest på sin plass da :)
Kanskje også en bekreftelse på at vi skjønner hva det vil oppnå,
men at det ikke passer her og nå ..

Selvtillitt er for meg mer knyttet til prestasjoner.
Man kan ha et generelt dårlig selvbilde,
men alikevel vite at man for eksempel er god
i matematikk.
eller til å hoppe strikk.

lek og læring

Man kan ha et godt selvbilde,
men ha dårlig selvtillitt i ulike situasjoner.

 

Selvtilitten bygges eller svekkes dermed etter prestasjonsresultatene.
Om man definerer selvtillitt på samme måte som meg,
så vil man kunne styrke selvtillitten ved å få
barnet til å gjøre ting de kan mestre.
Det er flott om man strekker ferdighetene litt,
men man skal bli utfordret innenfor det man
får til.

Får man det ikke til ,
så vil man få mindre tro på seg selv
i denne situasjonen,
og i ytterste konsekvens
så vil de slutte å forsøke.

Dette var av den litt faglige varianten.
Det kan være at det kommer
flere små fagdrypp
i løpet av de neste to ukene,

 

Ha en fargerik dag, med eller uten selvtillitt,
men helst med en bunnsolid selvfølelse

 

Petrine :)

 


15 mai, 2012

Utbrente barn

På god morgen Norge er temaet om at barn blir utbrente løftet.
Linken til innslaget er: http://www.tv2.no/gmn/dette-boer-du-gjoere-for-aa-unngaa-utbrente-barn-3782239.html

Utbrent som barn!
Det er skremmende, spør du meg.
Min illusjon er at små mennesker er proppfulle av energi og at de er i lekende aktivitet hele dagen.
Men vi som foreldregruppe organiserer bort leken og familielivet, påstås det.

Jeg har en illusjon om at den Petrinske familie ikke er for mye på farten. Og at vi gjør mye som familie. Hvordan er det hos dere? Balanserer dere med en timeplan hvis logistikk kan gi utbrente foreldre og barn? Er det slik vi har fått det, et liv hvor vi flykter fra det ene til det andre? Med det resultat at vi glemmer å ivareta det viktigste, – hverandre?
Jeg bare lurer!

Ta vare på hverandre! Det er den internasjonale familiedagen i dag :)

Petrine


… hvor er munnspillet som jeg hadde fire toner i ?

barn som gjemmer seg

 

Petrus gjemmer seg selv og ting :)

I det Petrinske hjem, har det vært tider hvor nøkler, mobiltelefon og lommebøker har hatt en tendens til å forsvinne. Og eieren til disse tingene har selvsagt vært Petrine. Hun har hatt mer i hodet enn i hendene, og har kvittet seg med det som har vært konkret.
Det på et tilfeldig og til tider ulogisk sted.

nøkler og lommebok

Nå har vi nye tider…

Petrus putter. Han putter i poser, han putter i vesker, han putter i skuffer og han putter i esker. Han har stor glede av organiseringen sin, og foreldrene er oftest glad for at gutten er fornøyd, men….

Når den helt nye tøffelen plutselig er helt forsvunnet, og den deilige og morsomme Reima-lua har forduftet, da må man lete..

Tøffelen fant vi ute i papirinnsamlingen, etter at Petrine husket på Petrus sin kontorjobb to dager før. Fra den dagen han sorterte og flyttet papirer, som mammaen kan gjøre. Det når strukturen eller motivasjonen mangler. Forskjellen er at han krydret det hele med en myk og god skinntøffel. Den som heldigvis kom til rette, for en ensom tøffel er ikke egnet til noe annet en putting..

Hvor lua er? Det er det ikke sikkert at vi noen gang får vite. Det kommer jo an på om han har «asta» den eller arkivert den på et hemmelig sted.

lue i eske

I morges skulle jeg ut å kaste noen pappesker etter gårsdagens handling, og heldigvis tok jeg i titt i dem, for der var den lydboken jeg savnet i går, en lue og en halvspist pære..

Ha en mer eller mindre organisert lørdag :)

Petrine


07 mai, 2012

Relasjoner

relasjoner

Jeg er JEG!
En viktig person.
Den viktigste i hele verden
Men jeg kan ikke være/
kan ikke
bli JEG
uten andre.

I så fall er jeg /
blir jeg
ingenting
– usynlig-
og det vil jeg ikke være.

I forhold til deg –
den viktigste personen
i hele verden

KYSS MEG !
A Nyquist

Bildet og diktet av Arild Nyquist henger på kjøkkenet i det Petrinske hjem. Det for å minne oss på hvor avhengige vi er av hverandre og hvor viktige vi er for den andres opplevelse av seg selv.

Petrine leser om realsjoner. Om det samspillet vi har til andre.Om hvor avgjørende det er med trygge, ivaretagende mennesker for utvikling. Om de som tar vare på oss, ser oss med positive øyne, tror på oss og gir tilbakemelding! Små barn er avhengig av de voksne for å få mat, søvn og tørre klær og varme. De er så avhengig av samspillet at de kan gå tilbake i utvikling om dette er godt nok.

Gjennom sosiale relasjoner får man anerkjennelse. Man blir verdsatt for den man er, får tilbakemeldinger og trygghet. Viktige elementer for utvikling.

Med nyfødte og spebarn er samspillet preget av bekreftelse gjennom handlinger som dekker behovene de små ber om å få hjelp til. Vi gjentar lyder, gir mat, løfter opp og koser ut fra hvordan vi kjenner barnet. Etter hvert bekrefter vi  det de gjør,  det de sier  og forsterker det vi ønsker  mer direkte gjennom ord, kroppsspråk og handlinger. Det vesentligste er at vi ser barnet.

Se det og anerkjenne det for hva det er, hva de ønsker hva det gjør og hva det faktisk kan. Våre reaksjoner avgjør og er grunnlaget for barnets selvoppfattelse. Det vil si hvordan barnet ser på seg og verdsetter seg selv.

Dette var et lite dykk inn i mitt hode, akkurat NÅ.

Litt teoritungt, kanskje!

Petrine :)


30 april, 2012

Våger jeg gripe inn?

Norges Lover

Bildet er hentet her.

Våger jeg å gripe inn? Tja, det gjør jeg.

På vei til jobb i dag, (samkjøring, lang pendlervei) så snakket vi om å sette grenser. Det for egne barn og for andres barn. Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. Det er nok en yrkesskade. Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. Forklare og holde hva jeg lover. Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger slik at de blir gangelige og dugelige voksene, en gang i verden. Det med bakgrunn i min tro på at barn som både kan gi og ta er ønsket som venner, lagspillere og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung går over mine grenser. Det til tross for at andre kan synes den samme handlingen er greit. Barn kan forskjell på borte og hjemme. De kan forskjell på mamma og pappa. DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre og de kan lære hvordan man skal oppføre seg på ulike steder. Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. Jeg mener at det er de som skal gi respons når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne de har god relasjon til, for å se hva vi mener. (Har du tenkt over det?)
Og blant annet da må vi sende de signalene vi mener er riktig.

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker så vil jeg stoppe han, for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ. Ser jeg at han gir rom for andre i leken, at han vil dele og er opptatt av de andre barna, så vil jeg nikke og smile. Kanskje til og med klappe. Petrus elsker nemlig aplaus. Små tegn, som er viktige og som bør sitte på rett plass.  Det fra de er små.  Det er jo da oppdragelsen starter.  Det er da de små ber om korrigering.

Men barna blir eldre, og de vil ikke ta med seg foreldrene i alle sammenhenger.  Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er tillatt hos oss. Og jeg vil bruke det som argument. Dette synes ikke jeg er greit… Dette er kanskje greit hos mange andre, men ikke hos oss.

Så svaret er JA! Jeg våger å gripe inn når det gjelder barna. Men når jeg synes at de voksne bør våkne opp, og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, finne alternative leker, roe det ned etc, ja, da er jeg for feig. Jeg er også for feig til å si fra til de voksne som ikke svarer når jeg ber barnet mitt hilse eller si ha det. Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, på besøk hos bekjente eller i andre sammenhenger. Det er mange voksne som ikke svarer. De kan snu ryggen til.

Da får jeg lyst til å spørre hvordan de tenker at mitt og deres barn skal lære høflighet når de som voksne ikke responderer på et barn Da har jeg lyst til å si at han er et viktig menneske selv om han bare er 85 cm høy. Da er jeg også for feig. For feig til å si: «Petrus sier Hei, kan du svare?» Det er jo ikke min oppgave å oppdra dem eller deres barn. Jeg famler nok med hensyn til de jeg har en oppdragende rolle til. Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. De man ikke har sterke følelser til. De man ikke kjenner nyansene i peronlighet  eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, veilede eller sette klare grenser. Holde avtaler og finne løsninger. Jeg treffer og bommer, og krysser fingrene for at resultatet blir godt nok :) Og at de barna som krysser min vei blir hyggelige og ønsket i vennskap som gleder.

Petrine :)


For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne.  Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.

Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:

Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :

Hjertet mitt ble varmt av glede

«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»

Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»

Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!

Petrine :)


27 april, 2012

Petrine SKRIKER

I dag snakket jeg med en bekjent. Hun fortalte om et barn som skal bytte skole. Det er ikke noe uvanlig i skolebytte. Men …

Dette barnet skal bytte skole fordi det i 5 år har blitt mobbet på nærmiljøskolen. Det til tross for at det har vært kjent for både lærere og foreldrene. Både for foreldrene  til barnet som har blitt mobbet og til de som har mobbet.

Petrine kjenner at mammahjertet blør: Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus skal møte barn som vil hevde seg i verden ved å tråkke andre ned. Og hun håper at han ikke skal hevde seg ved å tråkke på andre. Hun får vondt av barnet som skal bytte opplæringssted i håp om å få gode og glade dager. Det vakre barnet som har kommet hjem med sår, knuste briller og vonde erfaringer. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at barn er barn værst. Og hun kjenner at hun blir SINT  for at voksne mennesker ikke har klart å stoppe atferden.

Hun kjenner adrenalinet øke og temperamentet blir litt mer synlig enn vanlig. HUN HAR LYST Å SKRIKE TIL DET PEDAGOGIKSE PERSONALET; DERE HAR EN JOBB Å GJØRE; OG DERE BURDE HA KOMPETANSE TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!

I all verden hvilket barn i alderen 6 – 12 år er sterkere og har mer kompetanse og list enn en skoles personale? Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og kronisk veilede en 6 åring? Den 6 åringen som nå er 11!!!! Vet man hvem som er mobberen, og man jobber med saken, så er man vel kroninsk tilstede? Man setter vel ord på og har hyppige møter både med familien til barnet som blir mobbet og ikke minst mobberens/mobbernes familier? Eller?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne saken, om mobbing og om de voksnes ansvar. Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!! Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller andre voksne som er innblandet i saken. Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer. Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.

Phuu, godt å få luftet ventilene. Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :) Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet …

Petrine :)

Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag! Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )

Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen.
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing
KJetil og KJArtans tips mot mobbing


25 april, 2012

Lek

I innleggene mine kommer jeg stadig tilbake til at barn skal leke. Jeg synes det er viktig at det tilrettelegges for og gis tid til lek. Og det ikke uten grunn.

Med lang fartstid i barnehage så vet jeg noe om lekens verdi, jeg har tro på at den er med på å skape sosiale og kompetente barn. Jeg har en tro på at leken er viktig for at barnas sosiale, språklige, emosjonelle og intellektuelle utvikling.

Men hva er egentlig denne leken, den som er så viktig for barns utvikling ?

Jeg ønsker ikke å komme med en definisjon på hva lek er. Jeg mener det er en aktivitet der barna utforsker, undersøker, imiterer, gjentar det de har observer og hvor de har samspill med andre. Og om barn blir gitt tid og rom for dette, så blir stunden ofte gledesfylt og full av humor.

Da lille Petrus var i magen, så var Petrine redd for at han ikke ville bli sosial eller nysgjerrig. Det med bakgrunn i min tro på leken. På dens verdi for barns utvikling. Jeg tror nemlig at drivkraften barna i mellom nettopp er nysgjerrighet og det sosiale sampillet. I alle fall når de kommer opp i alder.

De minste barna er  mest opptatt av å undersøke lekene. Dette kalles sanselek. Når de blir eldre vil de bruker dem til det de er tiltenkt å være. Det er omtrent samtidig som barna forstår at ting er på «lissom» og de begynner å forstå at lek ikke er på ordentlig. Deretter vil flere barn leke det samme, men de er ofte ved siden av hverandre. I fagtermologien så kalles denne lekeformen for parallell lek.

lek i sandkasse

Lille Petrus finner jeg ofte i sandkassen med flere andre, hvor han holder på med det samme som de andre barna. Men jeg finner han også trillende med et annet barn i vogna. Og det tror jeg er gryende rollelek.

Rollelek er den leken jeg husker best fra jeg var ei lite jente. Det er den leken hvor vi ga hverandre roller, det være seg når vi lekte familie, politi og røver eller butikk. Vi lekte og snakket sammen. Vi avtalte hva de ulike rollene skulle gjøre. Vi korrigerte, forklarte og motiverte hverandre. Vi justerte rollene og språket underveis. Var vi ikke enige, så var vi gode på å finne kompromisser. Vi fikk trene på konfliktløsning og vi trivdes i hverandres selskap. Husker en periode vi lekte: «Far til fire», da vi hadde sett den på kino. Og det man har opplevd er ofte en spire til lek.

Rolleleken er dermed den aktiviteten der barna er i samspill med andre og hvor de har satt rammer for dens innhold.

Med foreldrene mine hadde jeg oftes regellek. Det er den lekeformen hvor det er satt regler i forkant. For eksempel de leker som lever videre som en del av barnekulturen. Det kan være brettspill eller fysiske leker som Gjemsel, Boksen går, Kanonball og Sisten. Disse er gode på å lære seg regler og får trening på å livets opp og nedturer gjennom å tape og vinne :)

I hjemmet så bygde jeg også mye lego, og jeg elsket å være på besøk hos en god kamerat fordi han hadde Brio Mec. Der fikk jeg skru og konstruere på en annen måte enn med klosser av ulikt slag. Og jeg gleder meg til at Petrus blir gammel nok til å bedrive konsturksjonslek. Da skal han nemlig få Brio Mec, om det fortsatt finnes. Mammaen fikk nemlig ikke bygd ferdig :)

Dette var litt om hvorfor jeg til stadighet maser om lek. Fordi den ofte innebærer barns samspill med andre, og det igjen gir oss glade, sosiale og utforskende barn.

Gi barna opplevelser! Gi dem tid og rom til lek! Og hjelp dem når de står fast….

Om du tror på det samme som meg da :)

Petrine


15 april, 2012

Barnas Østfold

Østfold, det lille fylket!! Fylket som for mange år siden fikk arbeidsinnvandrere fra andre fylker fordi det var bygget opp rundt elver, fosser og Oslofjorden. Noe som den gang da var grobunn for idustri og arbeidsplasser.

Mye av industiren har forduftet, men fylket har muligheter alikevel.

Nå vil jeg trekke fram noen aktiviteter som passer for barn i ulike aldre. Kommer med flere anbefalinger i senere innlegg :)

Fra Superland i Sarpsborg

Badeanlegg
Askimbadet heter egentlig Østfold badet og ligger i Askim. Det har ulike typer basseng, tilbyr babysvømming, terapibading og har sklier til lek. Følger du linken her finner du all informasjon du ville trenge.

Superland på Quality, Sarpsborg har et allsidig tilbud for å ta imot barnefamilier. Det tilbys trening, bading, klatring og kos i kafeen for å nevne noe. Følger dere linken, så kan dere skaffe mer informasjon til veie.

Festningen i Halden.
Fredriksten Festning har vel i de senere årene blitt mest promotert gjennom Allsang på Grensen. Vi har vært besøkt festningen de siste årene. Det har vært stas å vandre rundt på den, titte ned på Halden by og ikke minst gå på spøkelsesjakt. Spøkelsesrunden var preget av skrekkblandet fryd : ) Grøss og gru :) Rundt 1. advent er det et flott julemarked der også. Det har kommet meg for øret at det er flott :)

Gamlebyen i Fredrikstad
Gamlebyen i Fredrikstad er kjent for sitt marked. Det arrangeres på torget fra slutten av april. Og det selger lopper og antikviteter. For barna er det oftest mer morsomt å gå på vollane, klatre på kanonene, leke på lekeplassen, hilse på geitene og mate endene. Vi har også besøkt NRK-senteret for å se på gullfiskene der. Sist vi var der så besøkte vi også Gamlebyen modelljernbanesenter, hvor vi så på utstilingen og avsluttet med en kaffe i bakgården.

Friluftsområder

Østfold kan tilby de reisende mange strender, blant annet langs Oslofjorden og i Vannsjø. De har mye flott natur og kultur, og gir mulighet til friluftsliv i rikt monn.

Østfold har som sagt flere innsjøer og vann. Et alternativ for å komme seg ut i naturen er ved å låne/ leie kano. På Børtevann, omtrent midt i Østold, kan man nyte roen i den vakre naturen i kano. Se her. De samme mulighetene finner du i Haldenvassdraget. Du kommer til Aursmark natur og får informasjon ved å trykke her. I Rømskog er det Rømskog kanoutleie som stiller kanoer til disposisjon. Skulle du ønske turen ut i en av Norges største innsjøer, hvor det er mange skjær og holder å ta inne til og overnatte på, så tar du kontakt med Vandrehjemmet i Nesparken i Moss eller med Vannsjø Villmarksleir i Råde.

Barnas gård.

Flere steder i fylket er det bondegårder som er åpne for besøk av barnefamilier. Jeg vet om mange små som er glade for å se på og ikke minst klappe dyr :) I regi av Østfold-museene så er det en barnevennlig gård på Borgarsyssel i Sarpsborg. På Røed gård og på Alby på Jeløya er det fult mulig å hilse på dyr. De er ikke definert som barnas gård, da man treffer dyr som hører til på gården eller beiter der. Like ved Tomb i Råde finner du Bondegården i Råde, og der tar de imot barnefamilier som har lyst til å treffe på norske husdyr .

Petrine!


Page 57 of 59« First...102030...5556575859