via

Jeg gleder meg over adventstiden. Jeg gleder meg til jul. Det er stas. Det har jeg ikke alltid gjort. I barndommen så gledet jeg meg ALLTID til jul. Ikke bare gavene, men vi hadde tradisjoner i familien og med venner. Jeg visste at førstedag var så hellig at det var en ha – på – pysjen – lenge dag. Det var en dag hvor jeg lekte med gavene, tegnet eller leste en av bøkene jeg hadde fått. Vi kunne spille spill og samles om en film på tv, om nrk sendte en. På annendag så var vi oftest på besøk, noe vi også var på nyttårsaften Dagene imelllom var vi hjemme. Det var så fredlig og godt, med Svensk tvs julesending for barn hver morgen. Jeg nøt julen !

Det gjorde jeg også i de årene jeg var gift. Det var en trygg og god ramme rundt både advent og høytiden i seg selv. Mange av tradisjonene ble holdt ved hevd og nye tilført. Så ble jeg skilt.. Jeg forble barnløs og etter som årene gikk så ble julen en vanskeligere tid.

Som singel og barnløs opplevde jeg at jeg var på tvers av alle forventinger og samfunnsnormer. Møtte jeg mennesker som jeg ikke hadde sett på mange år så spurte de om hvor mange barn jeg hadde, – jeg hadde INGEN! Og det gjorde SÅ vondt! Så vondt at jeg ikke hadde lyst til å forholde meg til familiehøytider, det til tross for at jeg hadde venner og familie som det var hyggelig å være sammen med. Det var både trygt, hyggelig og innebar tradisjoner. Det å ikke ha de barna man også selv hadde forventinger om ble en gnagende sorg. En sorg som jeg ikke formidlet så ofte, også fordi jeg opplevde å få tilbakemeldinger på at jeg kunne jo ikke ha sorg over noe jeg ikke hadde mistet.

Men, det var jo det jeg nettopp hadde! – jeg hadde mistet drømmen. Forøvrig gleden og forventningen i forbindelse med høytider også. Jeg gjorde det som var tradisjon og som jeg trodde var forventinger fra de rundt meg, men forholdet var nok større til klumpen i magen. Den klumpen som handlet om tårer og sinne. Ja, faktisk sinne over at jeg følte at det ikke var plass til meg,der jeg hang i løse luften utenfor et A4-liv. Men, i år gleder jeg meg til jul. Jeg gleder meg til at badet blir ferdig, til å lage gaver og kaker sammen med gutta, til å pynte, til å gi gaver og til de tradisjonene som har blitt våre. Det er faktisk år siden sist…

…sårene grodde litt sakte….

Jeg er ikke alene, og var ikke alene, da jeg trøblet mot høytidene. Så ensomhet var ikke stikkordet i min sorg. Kjærlighetssorg er mer riktig, sorg i forhold til at man savnet det man knytter til begrepet. – Mann og barn. Men rundt om i Norge er det mange som bærer på en sorg, som er ensomme og alene, som trenger noen ekstra og som sårt trenger omsorg i den tiden vi går inn i. Høytider kan virke som forstørrelsesglass på vonde følelser.

Bry deg !

Kirkens bymisjon har en sms-aksjon, også i år, hvor du kan, via et pengebeløp, gi noe til en som gruer seg til jul… Det er en mulighet, en annen mulighet er å åpne døren hjemme, ta en ekstra telefon eller gjøre noe annet som gleder andre…. Valget er fritt ….

Petrine :)


pepperkaker

Det er ingen aktivitet som topper pepperkakebaking i adventstiden. Det er ganske merkelig i grunnen fordi det tar en evighet å kjevle ut, det er et tidsløp med klokken for å ikke brenne dem og man går lei lenge før deigen er oppbrukt.

Baking av pepperkaker og krumkaker er must i desember, men som jeg egentlig synes er litt tidkrevende. Jeg er ikke av dem som automatisk mediterer når man sysselsettes med ting over tid, disse kakesortene får meg ikke automatisk over i flytsonen, for å si det sånn. Men det hører tradisjonen til og de MÅ opprettholdes.

Sper man på med litt musikk så smaker det enda mer tradisjon….

pepperkakedame og pepperkakemann

Kakene man lager på hjemmebane blir ofte gode da, men når det gjelder pepperkaker er det vel så viktig at deigen er lett å arbeie med. Spesielt om du skal bake sammen med barn. Derfor bruker jeg en barnehageoppskrift som pleier å være god å arbeide med, den deler seg ikke og blir ikke for løs: og følgende oppskrift har vi hatt hell med i flere år:
8 ss sukker
200 gram sirup
1 dl melk (vi bruker laktosefri)

Dette skal kokes opp slik at alt blandes og blir en flytende masse.
Deretter skal du tilsette 120 gram smør.
Dette røres sammen før du blander i alt det tørre:
5 dl hvetemel
1 ts kanel
1 ts natron
1/2 ts pepper
1/2 ts ingefær

Bland sammen og sett det i kjøleskpet til neste dag. Det har pleid å være vellykket!

Ha en kjekk innspurt mot desember med eller uten pepperkaker….

Petrine


liten gutt i arveklær

Petrus i farta for å se på selen. Det i arvedress, hjemmestrikket lue, årets innkjøp av votter og støvler.

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går. Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på. («Kule gensere med Lynet McQueen», sitat Petrus.) Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker. Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk, også de passive og frosne.

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende en klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve. Og vi vil ha trygge og sosiale barn, som kan omgåes andre, vil vi ikke?

Uavhengig av hva de andre har på seg! Eller?

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD: SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket, fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i , så styr unna.

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær, men det er ikke sant. Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen: Jeg er opptatt av at klærne skal puste, de skal holde fuktighet ute, de skal holde barnet riktig tempereret og de skal være gode å bevege seg i. Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig! Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker! Det liker jeg!

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle. Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i! Der har du oss, med eller uten merkelapp!


30 oktober, 2013

Mor ble svar skyldig ….

Vår lille pode er glad i rutiner.
Det har ført til at vi har enkle dager, kvelder og netter.
Bare vi gjør som vi pleier, så gjør han som vi forventer….
i alle fall det meste av tiden.

For et par uker siden så tok han kveldsbadet,
fikk på pysjen og når tannpuss sto for tur,
så avslo han den med følgende kommentar:
«Trenger ikke pusse tenna! Jeg har svelget Karius og Baktus!»
Det ble en lattermild mamma som fikk tatt tannpussen til tross for at hun var svar skyldig!

Petrine :)


slottskogen gøteborg

I dag var planen at vi skulle besøke Slottskogen og så hadde denne damen bedt om tid til å shoppe. Det ble ikke noe av det sistnevnte, men Slottskogen var et flott sted for den Petrinske famile. Petrus hadde en kjempefin dag, hvor han farter rundt og sanket opplevelser fra ende til annen. Han sanket forøvrig Hassel-, Eike- og Kastanjenøtter også..

slottskogen gøteborg

Slottskogen er en flott park som ligger ikke så langt fra bydelen Haga. Opprinnelig hørte parken til Ålvsborg slott, men i 1624 ble parken åpnet for allmennheten. Først i 1864 ble parken bygd opp med plener og ulike områder til rekreasjon. I 1874 var dyreparken på plass, – noe som gjør den til den eldste i Sverige.

Dagen i parken har gått fort og fordi vi ikke fant skiltingen god nok så fikk vi se det meste av parken.

slottskogen gøteborg

Vår lille pode var jublende glad da vi i stedet for å finne pinviner og seler fant den flotte lekeplassen Plikta. Der fikk de små bena fart på seg. Han klatret, skle, svingte seg rundt og balanserte til han var helt ør. Etter en tur i en karusell så gikk han reglerett i bakken, for å løpe til neste aktivitet. Hans favoritter ble nok hvalen som han kunne klatre inn i og sklia som var på innsiden av noen rør. «Var ikke lys, så ingen ting! En gang til!»

Vi var på lekeplassen lenge, og mor var imponert over at det faktisk var trimapparater til voksne i tilknytning til parken. Med eldre barn så er det kanskje mulig å slå flere fluer i en smekk?

slottskogen gøteborg

Vi fulgte de store elefantsporene på bakken og kom så til Naturhistorisk museum hvor vi blant annet fikk sett ULV!! (utstoppet riktignok, men hva betyr det når du er tre år? ) Der fikk vi oss også en matbit før vi endelig fant de dyrene vi egentlig kom for å se. Vi fikk se elg, geiter, hjort, dådyr, et sort antall fugler og mating av både sel og morsomme pingviner.

slottskogen gøteborg

Vi hadde ikke lest så mye om parken på forhånd, men vi ble imponert over de flotte områdene og over at det ikke kostet noe å se på dyrene. Det var lagt til rette for grilling og piknikk, men vi kjøpte det vi ønsket å spise. Noe som vi synes var både rimelig og godt.

Trikk ( Sporvagn) 1,2,7 eller 8 går til holdeplassen Botaniska Trädgården og det er der man går av om man reiser kollektivt som vi gjorde.

@Visa större karta

Vi har hatt en fin, fin dag i Slottskogen og anbefaler den gjerne til andre som har med seg småttinger på tur. Og vi tar nok turen tilbake senere og neste gang så er de nok ferdig med naturlekeplassen som er under oppbygging.

Har dere noen barnlige Gøteborgtips?

Petrine


16 september, 2013

Et år, to år og TRE ÅR!!!

liten gutt tre år

Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.

trassig treåring

Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.

Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.

gutt tre år

Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom.  Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…

Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…

små føtter

Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!

Petrine :)


08 september, 2013

Lek mer med Playmo

gutt leker med playmo

Petrus har begynt å leke rollelek. Du vet den leken hvor du kan se at de leker ut ulike roller eller erfaringer i leken. Petrus drar på sjørøvertokt, på campingtur, bruker briobanen og drar gjerne på ferie med tråbil, traktor eller sykkel. Han kan dra en tur på jobb også. På fødseledagen hans i forrige uke fikk han påfyll av Playmobil. Det er leker jeg har tilbrakt mange timer med, da jeg lekte med barna i barnehager jeg har arbeidet. Det var fest når det kom på bordet, med alle sine detaljer og småplukk. Så undertegnede gleder seg over at Petrus også liker å leke med disse lekene.

leker

Derfor var det fest her i forrige uke, da han både fikk påfyll av både Playmo og Briotog. Jeg er nemlig fan av at man kanskje ikke har en haug forskjellige leker, men at man har nok av det man leker mye med. Det er kjedlig å lage briotog om man går tom for skinner og leken blir mer allsidig med et godt utvalg av tilbehør til det leketøyet man bruker mest.

playmo

Jeg satt gladelig sammen de flotte gavene Petrus fikk etter at han hadde sovnet på bursdagen sin, og nå er spisestuebordet en verden av små mennesker, riddere, sjørøvere i båter, borger, i biler og på campingtur. Så takknemligheten er stor over de flotte gavene han fikk.

playmo

Da Petrus fikk disse geniale lekene som man kan bruke til allsidig lek og som på ingen måte er datostemplet, så ble en prestentasjon av disse en selvfølge De har ubegrenset levetid, så fremt man finner frem til et system som hindrer de minste detaljene å forsvinne inn i støvsugeren. Så om du trenger tips til leketøy som passer for barn fra tre år og oppover i alder, så slår jeg et slag for playmo og briotog. På lekmer.no finnes det playmobil og andre flotte leker om dere skulle ønske å handle inn til egne eller andres barn, ved å sitte hjemme i stua.

briotog

I et tidligere innlegg, da jeg lette etter prinsessekjole til Petrus, så var det på Lekmer.no jeg raskt og enkelt fikk handlet de varene jeg ønsket, – både kjole, piratutstyr og annet utstyr. Og om du tar en tur innom nettbutikken, så kan du finne klær og annet utstyr som barn og barnefamilier trenger. Liker fo røvrig butikkens navn, da jeg synes barn og voksne nettopp skal leke mer :)

Petrine :)


Karsten Isacksen har sagt at man er voksen når man har tilgitt foreldrene sine. Med det så mener han vel at vi alle får med oss opplevelser på godt og vondt fra de som har satt oss til verden. Som voksen kan man få metaperspektiv på barnedommen, og ved å se den fra utsiden kan man se noe man er spesielt fornøyd med. Jeg gjør i alle fall det, og deler noe av det med dere.

Jeg vokste opp på 60//70 – tallet, på en tid hvor det norske samfunnet var på full fart fremover. Jeg hadde få leker, en sovedukke, en Tjorven dukke og en apekatt. Jeg hadde tegnesaker og koppstell, en symaskin og en del ting til. Og jeg hadde foreldre som ga meg den beste barndommen de kunne gi.

Jeg er glad for at de:

INTRODUSERTE MEG FOR BØKER:

Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lese bøker var dagligdags. Foreldrene mine leste for meg og for sin egendel, og den første skribenten jeg husker at jeg hadde et forhold til var Einar Skjæråsen. Han kom fra Trysil, som pappa, og vi hadde en diktsamling av han i bokhylla. Jeg var ikke gamlejenta da jeg kunne diktet LYKKE utenat.

Åtte øyne i hverandre,
fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring ei lykke;
Vesla, Påsan, Far og Mor!

Åtte hendre hektet sammen
til en ring kring stort og smått
herregud, om hele vide verden,
hadde det så godt.

Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat det diktet, men jeg vet at blant annet den boken gjorde meg kjempeglad i bøker. Jeg liker å drømme meg inn i en ukjent verden,  både gjennom romaner, noveller og faglitteratur. Så takk for at dere skapte leseglede hos meg.

TOK MEG MED PÅ TURER:

Familien min var ofte på farta. Foreldrene mine likte å være ute, sommer som vinter. Så jeg er et av de barna som ofte var på tur i helgene, enten ute med båten, i skogen, på stranda eller i marka på ski. I feriene var vi enten på fisketur, på Norgesturne eller på besøk hos familie på Hedmarken. Fellesnevneren er at jeg fikk ulike typer opplevelser og ulike erfaringer. Jeg er fortsatt glad i å være ute, og tro meg: Det å ikke skulle være ute hver eneste dag var noe jeg savnet da jeg fikk en arbeidsplass hvor vi i større grad oppholder oss innendørs. Kanskje barndommens erfaringer har ført til at jeg fortsatt liker å være i bevegelse, både her hjemme og i verden?

ALDRI SNAKKET STYGT OM NOEN ANDRE:

Som voksen er jeg imponert over at foreldrene mine ikke har snakket stygt om andre i mitt nærvær. Om jeg huffet meg over noe eller noen, så fikk jeg alltid et svar om at oftest så har hver og en en grunn til å handle slik de gjør. Når man vokser opp og kommer i andre miljøer, så kan man være bli imponert over at man er oppfostret med denne holdningen til andre mennesker og ikke holdninger som innebærer at det er helt på sin plass å kritisere, dømme og klage over andre på grunnlag av sin egne subjektive opplevelse. Jeg er nok ikke like flink som foreldrene mine, men jeg har en bevissthet i forhold til det og jobber med saken. Det fordi jeg tror det ligger bøttevis av mellommennekelighet i å fremsnakke i stedet for å baksnakke.

DISKUTERTE MED MEG:

Gjennom å få lov til å ytre mine meninger, samtidig som jeg fikk høre deres så lærte jeg at en sak har flere sider og jeg lærte å skille sak og person. Jeg sier ikke herved at jeg er utlært og at jeg aldri fller i min egne lille følelsesboble, men jeg sier at jeg har fått med meg erfaring som jeg synes at jeg har hatt nytte av senere i livet.

GA MEG FØLELSEN AV Å HØRE TIL OG AT JEG BLE TELT MED:

Jo, jeg har kranglet med foreldrene mine! Jeg har synes de har hatt de teiteste meningene som kan tenkes og jeg har vært urimelig mot dem og de mot meg. Uansett hvilken temperatur situasjonen hadde, så ga de meg alltid en følelse av jeg var en del av dem, det var plass til meg og jeg var en selfølgelig del av deres opplevelser. Jeg kan ikke huske at de hadde kjæresteturer eller gjorde mye uten meg. Jeg kan ikke huske at de har uffet seg over meg og sagt de har vært slitne av maset mitt, kravene jeg kom med eller lignende. NÅ er det jo slik at hukommelsen er selektiv, men følelsen jeg sitter igjen med er ekte og min egen: De var glad for og i meg.

LOT MEG SPARE TIL DET JEG ØNSKET MEG:

Nå var jeg barn i en annen tid enn i dag, så det å spare til det man ønsket seg var nok mer nødvendig enn det er nå. Jeg husker at jeg satte meg et mål, at vi var i butikken å så på deg jeg sparte til og at vi inngikk avtale om hvor mye jeg skulle spare og hvor mye de skulle bidra med. Jeg klarer faktisk den dag i dag å kjenne på spenninngen i å se at syltetøyglasset ble fylt og ikke minst gleden ved å bytte det inn til noe spesielt. Jeg kjøpte blant annet en rød dukkevogn, merket var Simo og den sto på øverste hylle i butikken. Jeg helte alle småpengene mine på disket og fikk dette røde vidunderet i innbytte. Hvilken glede da og hvilket minne nå. Som voksen er det en erfaring som har kommet godt med gjennom livet. Jeg lærte noe om økonomi, jeg lærte mye om tall og jeg lærte at alt er mulig, bare man legger en plan.  Nå er jeg mor i en annen tid, men jeg håper at jeg klarer å lære Petrus noe om økonomistyring.  Jeg kunne nok listet opp masse mer, men jeg tok de første fem tingene som falt meg inn. Jeg ser at jeg setter mer pris på dette som voksne, og at jeg ønsker å videreføre noe av dette til min Petrus.

Har du med deg minner og erfaringer fra barndommen, som du gjerne vil formidle videre til dine barn?

Petrine


22 august, 2013

Torsdagstema: Værstinger

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.  Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
«Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det?»
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden, og de fleste med det….

Petrine


krabbefiske

Det er utevær,
solen skinner og det blåser nordvest.
Det frister ikke å ligge langflat på stranden,
men været lokker oss til «Moloen»,
som vi kaller brygga på stedet der jeg bor.

krabbefiske

Vi hadde med bomullskledde klesklyper,
en stor bøtte,
en håv

krabbefiske

Vi var hele familien på tur,
og vi skulle fiske etter krabber.
Vi fikk mange krabber.
11 åringen fanget også
noen reker og en liten flyndre ned i bøtta.
Gøy med fangst,
og en anbefalingsverdi aktivitet
om du ønsker å kominere spenning med uteliv.

Petrine


Page 52 of 60« First...102030...5051525354...60...Last »