Blomst med vårlig gul farge
Jeg vet ikke om du har vært der, at du har vært så redd for en ting at du har latt være å gjøre det som får nakkehårene til å reise seg på nakken din og knuten til å slå krøll i magen. Jeg har hatt det slik i forhold til å kjøre bil. For veldig mange år siden så traff bilen jeg satt en annen bil på E 6, eller det var egentlig omvendt. Den traff oss, om jeg skal være korrekt. Uten at det har så mye å si for utfallet av smellet. Vi var heldigvis fysisk uskadd alle sammen, likevel har jeg tatt med et par ting fra opplevelsen. Det ene er nemlig at jeg enda klarer å se bildelene seile opp i luften, snu seg rundt og lande i sakte film. Jeg vet ikke om du har vært med på det før, men noen ganger i livet så går ting så fort at man ser det v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. Snodig nok så virker slike ting som tar et tidels sekund som en evighet. Den andre skaden på meg var at jeg et år etter på var livredd for å kjøre bil. En peride i livet så hadde jeg fått en trillion knepp på skritt-telleren og var miljøvennlig som få: Jeg gikk, gikk og gikk. Kunne jeg unngå bilen så gjorde jeg det, – også å sitte på.

Men, sånn kunne det ikke være, så systematisk arbeidet jeg meg tilbake bak rattet. Jeg har etter det kjørt utallige år og til og med slappet av og kost meg på kjøreturen.  Alt var borte helt til jeg fikk Petrus. Seriøst, følelser blir så overdimensjonert når man blir mamma, – også redselen for at noe skulle  gå galt på veien. Men, jeg kjører hver dag og føler at det å tenke seg om før man setter ut på veien er helt innafor. Det hemmer meg ikke i dagliglivet.

I fjor da vi dro på vinterfereie så brukte vi en evighet til fjells, . og det var ikke bare magen som hadde knytt seg. Knokene var hvite av å holde seg fast i rattet, kjeven var fastlåst av å ta seg sammen og øynene ønsket seg et filter som kunne skille vei og grøft fra hverandre der alt var hvitt og snøen laver ned. Det gikk fint, – også alle turer vi har tatt etter det.

Helt til i går, – vi skulle til fjells, det snødde og var guffent. På avisa sto det at det var svært glatte veier.
Og her sitter jeg, hjemme, med en gutt som gleder seg til å gå i bursdag i stedet og med en dårlig samvittighet fordi min redsel stoppet en hel familie ( De kunne dratt uten meg da) og fordi jeg lot angstmonsteret vinne.
Jeg vet ikke om det er så mye bedre…

Er det bare meg som kan la redselen styre? – en gang i mellom ?

Petrine :)

Takk for at du leste …

Om du vil bli opptatt på viktige og uviktige tanker så trykker du liker på facebooksiden min :) For jeg blir glad for nye følgere


blåser såpebobler

Vi har to gutter her.

To flotte gutter!!

De er ulike, litt som Solan og Ludvig på en måte.
Den ene tenker seg om, er grundig og kan gjerne lese seg opp på det han trenger informasjon på. Han kan sine fag og han er bunnsolid. Han er samvittighetsfull og gjør det som forventes.  Han er den eldste av de to. En god gutt, en flott fyr!

Samvittighetsfull er nok også minstemann! Han har oversikt over hva han skal og han holder også sine avtaler.  Men, –  han tilnærmer seg kunnskap og kompetanse litt mer etter tilfeldighetsmetoden enn storebroren sin. Han er litt mer fartsfylt, han setter utfor og tar med seg de erfaringene han blir utsatt for. Det er han vi hører roper yippy når han setter utfor en ny skibakke som han ikke ser bunnen av. Vi hører at han ler når han lander med et brak på et sted lengre ned. Det er også han som vi ser gående med et målebånd, som er god med sag og hammer og som etter et lite blikk kan se hvordan ting bør løses. Han er stort sett å finne ute eller på rommet sitt hvor han lager oppfinnelser med kniv, saks, lim, papp og planker. –  Om han ikke kommer ut fra kjøkkenet med en egensnekret dessert bestående av rørt bringebær, krem og smeltet sjokolade. Den eldste finner vi ofte lesende, på lekser eller annen litteratur, – han er en racer på språk, han er skoleflink og han ønsker seg molykylsett til jul.

De er flotte begge to, – de kan masse og de har evne til å tilegne seg kunnskap og kompetanse. De har det som trengs for å nå dit de vil. Den enen fordi han er samvittigsfull, gjør lekser og leser til han kan det. Og han har et stort interessefelt. Den andre lærer gjennom å være aktiv, arbeide praktisk og prøve seg frem.

Den ene er like god som den andre,

kanskje?

Nå har den yngste fått et brev fra skolen. Han skal skrives inn til uka, – til hans store glede og min store skepsis. Jeg kjenner at det er noe som stritter i mot. Jeg har ikke lyst til at gutten min skal begynne på skolen. Det handler nok om flere ting. Det ene er nok at jeg er grunnutdannet førskolelærer, eller barnehagelærer som det heter nå, – og jeg har sett hvor mye kompetanse barn har tilegnet seg gjennom lek og samspill, gjennom å prøve og feile og gjennom å få lov til å være aktive forskere. Og, det er den manglende aktive tilnærmingen til hva man skal lære som gjør meg skeptisk. Ut fra mitt ståsted så er skolen mer tilpasset den eldste gutten her enn den yngste. Og, det er ikke bare min gutt som lærer beste ved å være aktiv, det er veldig mange med han, og vår gutts styrke er at han kan tilpasse seg det som forventes av han. Så han vil klare seg, men om han tilegner seg kompetansen og kunnskapen så praktisk og allsidig som han liker. Det er jeg mer i tvil om.

Nå sier jeg ikke at jeg mener lærerne gjør en dårlig jobb. Jeg vet nemlig at det er en gedigen haug med utrolig dyktige lærere i den norske skolen, – med gode eller dårlige karakterer i matte. Jeg vet at de legger ned time etter time, dag etter dag og uke etter uke for at barn og unge skal få utviklet sine evner. Jeg vet at det jobbes masse og til alle døgnets timer for at undervisningen skal være variert, fengende og tilpasset de ulike elevene, så min skepsis er ikke knyttet til de som gjør jobben. Den er knyttet til  rammene de arbeider under. Når sant skal sies så har jeg faktisk vært på skoler som ivaretar leken og allsidigheten, men det krever nok, tilstedeværende og kompetent personale og en ramme som tilsier at allsidighet skal ivaretas.

For fra mitt ståsted så ser skolen ut som en plass hvor det blir heiet på det teoretiske, det til tross for at man glemmer det man hører, husker det man ser og lærer det man erfarer.  Allerede på slutten av 1800 – tallet så var det en pedagog som fastslo at den måten man lærer best på er ved å aktiv i forhold til det man trenger kompetanse på. Jeg mener nemlig at kompetansen man sitter igjen med er viktigere enn kunnskapen, – for etter min mening som har kunnskap ingen ting å si om du ikke ser hvor og når du kan bruke den. Det er først når kunnskapen har blitt kompetanse at den er verdifull og meningsfull for personen, for arbeidsplassen og samfunnet.

Men, tilbake til kjernen her. Jeg er skeptisk til at 5 åringen min skal begynne på skolen. Jeg er skeptisk til at de nye læreplaner har fjernet rammene om at det første året skulle ivareta barnas lek. Den er byttet til fordel for noe annet. Ikke det at det ikke var læringsmål før de nye planene heller, men da var tilnærmingsmåten annerledes. I L 97 var det lovfestet at en stor del av tilnærmingen til skolen og målene var gjennom lek. Men, i målet om å gjøre skolen bedre så har jeg sett formingssaler forsvinne i takt med at rammene om lek ble strøket.  Hva med alle de barna som faktisk er kreative, praktiske og lite teoretiske. Har ikke en forbedret skole plass til de?

Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er for at skolen skal kvalitetssikres, og om det oppfattes slik så er det feil, men for meg er realsjoner, tid, lek og variasjon begreper som jeg knytter til kvalitet.

Jeg har stor tro på at for at man skal kunne fremme utvikling så må lærer og elev kjenne til hverandre. Jeg har en stor tro på at den tryggheten, respekten og kjennskapen man får ved å være sammen er gode styrker i et klasserom. Ved å vite hvor skoen trykker, ved å vite hvem du har noe med å gjøre og ved å vite om hva som fenger kan være god kompetanse når man skal lede en hel gjeng til utvikling.  Det viktige ansvaret her i verden, – det å holde på nysgjerrigheten, beholde styrken i at man vet hva man kan og gleden over mestring. Jeg tror nemlig at mestring, glede og nysgjerrighet er det som kan styrke skolen. Jeg vet heldigvis at den eldste gutten her har opplevd alt dette gjennom sine skoleår, – og jeg ser at det har passet han utmerket.

Det som gjør vondt i hjertet mitt er at det er opp til læreren om de små fem og seksåringene skal sitte stille det meste av skoledagen. Jeg vet om mange barn som den ene dagen har løpt, lett etter erfaringer og skaffet seg kompetanse aktivt ved hjelp av egen utforskning i barnehagen og neste dag startet skoleløpet. Fra den dagen har de sittet på en stol ved en pult og for det meste mottatt informasjon fra enten bøker, lærer eller nettet. Det passer noen og ikke andre, og det får ikke innpass i min tro på aktiv tilnærming til kompetanse.

Noen opplever mestringen best ved å være aktiv.
Mestring skaper motivasjon!
Motivasjon skaper initiativ og
initiativ skaper kreativitet og læring!

Nå kan det kanskje virke som om jeg er redd for at min lille gutt kommer til å falle ut av skolen, noe jeg verken tror eller håper på. Men, jeg ser at skolen vil kunne forme han bort fra noe han er. Jeg er redd den i liten grad vil heie på det han virkelig er god på. Det å være aktiv, det å tilnærme seg praktisk til det han lærer og det til å finne egne kreative løsninger.

Det er det jeg egentlig stiller et spørsmål ved er likhetstanken.
Det er en god tanke at vi alle skal ha det likt, at alle skal ha like muligheter og at alle skal lære det sammen, men har man tatt høyde for at barna som skal inn i den samme formen er forskjellig?

Jeg har en fem åring her. Han gleder seg til skolestart og jeg skal ikke ødelegge det for han, men jeg kjenner at jeg er i overkant spent på om han fortsatt vil være den glade og lettlærte gutten om han skal tilnærme seg all kunnskap sittende på en stol

( Ja, jeg vet at det finnes variasjoner over temaet undervisning og bevegelse, men jeg har bekymrede tanker alikevel, – kanskje helt unødvendig.)

Er det bare jeg som har så sterke tanker mot en skolestart? Og hva er deres erfaringer, – får barna tid og rom til å leke og lære praktisk?

Petrine :)


Den gode jakka til min livbøye, pappa

Det er et år siden i dag. <3
Et år har allerede godt siden pappa fikk fred fra sykdom og smerte. Jeg ble fri for redsel og omtanke for hvordan han hadde det og klarte seg.  Den blandingen av få føle sorg og samtidig styrke er snodig. Jeg ønsket at han ikke hadde det vondt og samtidig så er ikke alltid minner en fullgod erstatning for den beste pappaen. Jeg savner han, jeg kan ta meg i å gråte, jeg savner tilhørighet, den næreste familie og den styrken den gamle mannen var i mitt liv. Samtidig er jeg glad for at han fikk det som han ønsket, – å få hvile.

I dag er det et år siden <3

Pappas gode og gamle kofte

Kofta hans

Den gamle jakka, kofta, stranda og vannet

 

Da jeg pakket sammen livet hans i esker, så fant jeg en og annen ting som jeg måtte ta vare på fordi jeg forbant gode følelser med denne. Og jeg har nå et plagg jeg setter stor pris på.

Jeg har tatt vare på og bruker gjerne pappa sin kofte. Den som er strikket til akkurat han, den jeg husker han brukte gjennom barndommen min og også den siste tiden han levde. Den han hadde på ferier, på turer i marka eller når vi var på båttur. Derfor var jeg på tyveritokt da ei vakker venninne la et dikt av Kolbein Falkeid på facebooksiden sin. Det var som skrevet til meg, pappa og forholdet til hans jakke. Jeg deler gjerne diktet med deg. ( takk for lånet Kristin <3 )

SMÅTING
Ingenting lukter så godt som fars jakke
da man liten var

– Søndagsturjakken!

Den hang over stolen og luktet
usvikelig trygt av svette og granbar
og FAR

En ganske trist og lykkelig lukt
Den beste man visste
– lyngkvast i jakkeslaget
Man kunne bore seg inn i den
glad og gråtferdig redd for å miste.
Kolbein Falk

 

Har du en ting som betyr spesielt mye for deg?

  • og sånn på tampen må jeg nevne at det er Petrus sin halt års dag, – viktig må du viten <3

 

Petrine <3

 


malemaester klatt i klatt

Det finnes dager da Petrus ikke vet hva han skal finne på. Ikke at de står i kø, altså, for han er ganske så full av ideer. Men, når det skjer så er det slik at jeg kan foreslå til også jeg er tom for forslag. Derfor satt jeg meg ned en dag da han holdt på å male og lagde følgende liste med forslag over aktiviteter. Kanskje den kan gi ideer til deg også..

med hov på straden

  1. Mal med tre utvalgte farger
  2. Finn en blomst og mal den
  3. Lag et skummelt bilde, et gladbilde eller et bilde fra noe du gjorde i går
  4. Finn frem mp3 – spilleren og lytt til en lydbok
  5. Hør på musikk og dans
  6. Dra på biblioteket
  7. Gå en tur på stranden og finn fem ting du synes er pene
  8. Gå på skattejakt i skogen
  9. Lag en dessert
  10. Lag en pizza
  11. Bak boller og inviter noen venner
  12. Tegn en paradis og hink i vei
  13. Tegn det morsomste du vet
  14. Få noen til å tegne rundt kroppen din på et stort papir, – tegn så på klær, sko, ansikt, negler etv
  15. Dra på stranden for å mate ender eller svaner
  16. Bygg med lego
  17. Lag noe med Plus Plus
  18. Lag hytter med pledd eller finn frem leketeltet
  19. Gå ut og tegn noe du ser, for eksempel huset ditt, et tre, en statue eller lignende
  20. Ta med kamera ut og gå på fotosafari
  21. lek i familiekroken
  22. Gå i svømmehallen eller ned på stranden for å bade
  23. Finn frem dragen din og la den fly
  24. Lag popcorn, finn frem en film og lek at du er på kino
  25. Spill wii i 30 minutter
  26. Lek med Playmobil
  27. Rull nedover gresset og kjenn hvor svimmel du blir
  28. GÅ til en lekeplass  i nærmiljøet
  29. rydd rommet ditt
  30. Finn frem tre leker du kan gi til andre
  31. Lag en historie, – få en til å skrive den ned og lese den for deg etterpå
  32. Lag papirfly
  33. Lær å sykle eller ta en sykkeltur
  34. Ta med malersakene dine ut
  35. Lag hjemmelagde såpebobler og se hvor store du kan få dem
  36. Gå en tur
  37. Finn et tre som du kan klatre i
  38. Ta med en voksen på fisketur
  39. Lag en papirbåt og se om du får den til å flyte
  40. Lek med vann, – fyll opp vasken eller badekaret inne, bruk pytter, bekker eller baljer ute.
  41. Gå på biblioteket
  42. Les en bok
  43. Ta med malersaker ut, – gøy å male direkte i snøen for eksempel
  44. Tegn med kritt på svabergene eller på asfalten
  45. Lær deg en ny lek, – få hjelp av en voksen
  46. spill et spill
  47. lag et kort eller et brev og send til noen du er glad i
  48. spør de voksne om de vil være med på en busstur
  49. Dra på krabbefiske
  50. Lag et sandslott eller en hel landsby i sanden
  51. Spill badmington, boccia, kubb eller andre spill som man egner seg ute
  52. Lag en akekonkurranse

fisketur - vakker høstdag

Har du tips til aktiviteter som slår an og som vi kan føre på lista vår?

Petrine :)

 


28 februar, 2016

Å gi penger til en tigger

Du møter de sikkert like ofte som meg.
De som trofast fyller arbeidstiden, -der de står eller sitter på den samme plassen time etter time, dag etter dag. Ikke vet jeg om de opplever at de har gode eller dårlige dager på jobben, men de er der.
Hver eneste dag!

De er trofaste,selv om kulda biter og jeg løper for å komme inn i butikken eller den forvarmede bilen min. Jeg som kan dra hjem til peiskos og kakao,  – til trygge rammer og familieliv. Hvor de skal, hvem de skal møte eller hva de skal spise det vet jeg ingen ting om.
Men, jeg vet en ting.

De er trofaste og jeg tipper de har en dårlig timelønn.

Han jeg møter oftest, – han ser på meg, han smiler og han hilser alltid. Jeg hilser og smiler tilbake. Om ikke noe annet så deler jeg i alle fall ut noen varme blikk. Uten at jeg tror han blir varmere av den grunn. Og ikke får han mer til livets føde heller. En gang i blant stopper jeg og kjøper bladet han selger, – og da blir smilet bredere og vi opplever oss som litt rikere begge to. Han fordi han fikk litt kroner i kassa og jeg fordi jeg har fått et bredt smil og litt lesestoff. Men, det er måte på hvor mange like blader jeg trenger…

Noen ganger putter jeg penger i et beger,- og det får meg ikke til å føle meg rikere. Ikke at det får meg til å føle meg fattigere heller, men jeg føler meg fatterslig. Jeg opplever det ikke som godt å gi penger i en kopp. Det handler ikke om at jeg har vondt for å dele, – det har jeg ikke, men det handler om at jeg føler den andres verdighet blir krenket. Det kan være at jeg overfører mine følelser til den som ber om hjelp, – men jeg tror at jeg ville føle meg tråkket på om jeg måtte sitte på bakken med en kopp foran meg for å mette meg eller familien. Jeg vet at jeg ikke ville like det.
Kanskje det er derfor jeg får en klump i magen de gangene jeg putter penger i en kopp i forbifarten?
Kanskje det er derfor det er lettere å kjøpe et blad eller overføre penger på en konto?
Kanskje det hjelper å ikke kjenne på at jeg er av de privilegerte og føler meg takknemlig for at jeg er født og bor akkurat her, – det er vondt å erkjenne at verden er urettferdig.

Jeg får overhøre klumpen i magen og dele neste gang også!

Men, er det bare jeg som føler meg litt råtten når jeg gir penger til noen som fryser der de time etter time fyller arbeidsplassen sin,
– på en liten kvadratmeter asfalt !

Petrine :)


27 februar, 2016

Å leke med vann

Siluett på stranden og ved isen

God lørdag til dere!

Jeg er fortsatt slappfisk og ikke helt i hundre, men jeg våget meg en liten tur ned på stranda sammen med resten av gjengen. Og, gjett hva som fenget Petrus, – jo en pinne, isen og vannet. Han fikk ikke lov til å gå utover på den tynne hinna, selv om jeg husker at det var spennende å kjenne på knasing under føttene da jeg gikk på isen som liten. Det da helst på sølepytter. Jeg husker forresten en gang at det var et sluk under isen på noe jeg trodde var en pytt. Plutselig sto med vann til livet etter at isen faktisk sprakk. Brr, jeg husker enda hva jeg hadde på meg og at det var superkaldt :) så noen ting gjør mer inntrykk enn andre :)

Lek med vann og is

så vannspruten står

slår i stykker isen og vannet spruter

I dag holdt Petrus seg helt inne på stranden, i alle fall det meste av tiden. Og det er noe med det han finner i naturen. Det fenger alltid til lek Han kastet sten, han kastet pinner, slo hull i isen mens han sang:

«En pinne for Hemsedal, en pinne for Hafjell, en pinne for Trysil og en pinne for landet!»
Pinner kan være til glede på den ene og den andre måten, sier jeg bare og konstanterer at Petrus knytter begrepet til en kjepp ;)

Jeg vet inget element som kan fenge barn mer enn vann jeg :) – foruten snø. Men det er jo også snø på en måte.

svaner på sjøen, - svanesjøen

En god lørdag ønskes dere alle <3

Petrine

( og ja, jeg øver meg på å ta bilder av vann som spruter :) Jeg går jo på kurset til Vibeke Alvestad Johansen som heter fra auto til manuell innstilling. Anbefaler det så gjerne)

 

 

 


26 februar, 2016

Å synes synd på seg selv

Natthimmel

Det virket litt mørkt i morges
Plutselig så rant det i strie strømmer fra nesa.
Det kom med et lite knips, – og vips så var jeg snufsete.
Stakkars meg, – enda en ferie med sykdom! ( selvmedlidenhet på sin plass :) )
Jeg er verdensmester å legge sykdom til ferie.

I dag har jeg en femåring hjemme fra barnehagen fordi han har lyst til å ha fri i ferien.
Jeg tenker at det kan bli kjedelig for han,- inntil han sier:

«Mamma, om du blir sulten eller noe, så si det til meg. Jeg kan ordne det! Ikke koke kaffe da!»

#omsorg
#Empati
#morblirrørt
#Darennertåreneogså

Vi klarer oss nok gjennom dagen og så håper jeg at jeg også blir frisk igjen ved et lite knips.
Det er jo noe som heter easy come, easy go..

Og det er jo ingen sak å være ute av form når man har en gogutt som har gode tanker om å ordne opp.
Han fikk lov til å være med pappa etterhvert, – stas.

Petrine

 

 


gul ballongferd

Jeg har lenge tenkt at jeg skal skrive dette innlegget: Jeg har hatt lyst til å skrive positivt om bevisste valg og om mammarollen -men jeg har kviet fordi man kan bli arrestert som en av eller av mammapolitiet. Jeg vet ikke hva mammapolitiet er, heldigvis, men jeg har hatt et ønske om å skrive et innlegg om å lage rammer for barna sine. Jeg har faktisk tro på både kompetanse og kunnskap, samtidig som jeg har tro på at man skal slappe av, ikke sikte mot stjernene, ha en ro på at man er gode nok som foreldre og absolutt ikke kritisere eller å være bedreviter. Dessuten bør man ikke være på vakt all the time om man har noen få holdepunkter som man synes er viktige. Og med det som utgangspunkt kommer innlegget her og nå.

Petrus er en flott fyr

Jeg har en grei gutt. En som legger seg klokken 1900 og sover til ca 0800, om ikke vekkerklokker og arbeidsdager drar han ut av drømmeverden. Han vasker hendene etter dobesøk, pusser tennene tre minutter hver eneste kveld og spiser litt til hvert måltid. Gutten vår blir hyper om han ikke får lagt seg, – og når han er på steder han er ukjent eller sammen folk han er usikker på. Ellers så kan han holde  seg gående i lek i timevis, – i alle fall om det innbefatter lim, papp, tau, saks, maling, planker, spiker eller sag.

Jeg er mamma til en flott gutt. Før han ble født så var jeg redd for tre ting, – at jeg ikke likte han, at han ikke utviklet seg til å være sosial og at han ikke var nysgjerrig.

Heldigvis så likte jeg han godt. Jeg liker humoren han, smilet hans og farten gjennom dagen. Han er en liten utforsker og forholder seg ikke alltid til skrevene eller uskrevne regler, – men alt i alt så vet han hvor det er normalt å stoppe der han jublende fyker gjennom dagen og livet.

Petrus er også glad i mennesker og han planter seg selv sammen med de han liker å være med, de han har lyst til å bli kjent med eller der hvor andre barn leker. Han liker å være der det skjer, – og han oppsøker stedene. Alikevel så tror jeg han har litt koll på hvor mye som er nok, selv om jeg ser mine grenser går før Petrus sine. Men, han er sosial , noe jeg liker fordi jeg tror at det er lurt å være en del av en gjeng. Det fordi man sammen andre så står sterkere.

Petrus er en planlegger, han er en liten forsker og han har en driv som får han til å være i farta, – til å prøve og feile, til å finne på løsninger og til å la kreativiteten virke. Han er heldigvis nysgjerrig, – og derfor vil han finne ut av ting, viktige eller uviktige. Han vil tøye mine og egne grenser, noe som vil gi både han og meg nye erfaringer og ny kompetanse som vi kanskje kan bruke til noe senere i livet.

Han er en flott gutt, han Petrus!! – og jeg hadde ingen ting å engste meg for.

Ja, også jeg vil ha fri

Nå sier jeg ikke at jeg ikke blir sliten av han, – det blir jeg!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke kan blir frustrert over å ikke få lukke dodøra en gang før jeg skal være tilgjenglig, jeg vil også være i fred!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke trenger egentid, – det er faktisk ved å være helt alene jeg henter meg inn.
Nå sier jeg ikke at jeg aldri blir sint eller maser, du skulle bare vite. Jeg fyller alle punktene på listen over å hva som kan gå galt når man lever tett innpå andre mennesker, – voksne eller barn. Jeg er ikke en optimal mamma i enhver situasjon, men jeg er den beste jeg kan være og en gang i blant så tenker jeg at jeg er helt utenfor det som er greit til og med. Men, jeg gjør så godt jeg kan, jeg er god til å snakke i ettertid og jeg sier gjerne unnskyld og mener det om jeg har bommet. Jeg har en forening om hva som er riktig for meg og har tenkt gjennom forventingene før jeg ble mamma, – og de var nok langt ut på siden enn mange andre.

Mine forventninger til mammarollen

La meg forklare:

Da jeg var student så begynte jeg å arbeide som støttekontakt, – og har gjort det i over tyve år. Det vil si at jeg har stått i stormen lenge før jeg ble mamma selv,
– jeg har brukt kløkt for å få en som spretter utover Oslofjorden på isflak tilbake,
– jeg har våket over barn som har blitt holdt våken av lopper i blodet eller store epileptiske anfall,
– jeg har håpet at barnet har vett på å holde seg fast når det har hengt i toppen av det høyeste treet
– eller at det har lært noe når vi har gått tilbake med ting og tang som er stjålet.
Dette er et mikrolite knippe av hva jeg hadde prøvd før jeg ble mamma ,- i tillegg så har jeg arbeidet over 20 år som pedagog. Det gjorde at jeg tenkte at det å bli mamma kunne bli skikkelig krevende, – en 24/7 jobb. Jeg hadde også en formening om at jeg kunne bli trigget på det mest utenkelige. Jeg så ikke for meg blondesengetøy og trilleturer, jeg så for meg livet i våken tilstand! I full fart! Jeg så for meg at jeg kunne få ansvar for et barn som kunne være langt utenfor min normal.

Mine mål som mamma

Jeg hadde derfor noen få ønsker og mål for Petrus:
1) Han skulle få tid og ro til å være hjemme. Jeg har møtt mange slitne barn i jobben min i barnehagen, – og mange av de var lite glade. Jeg ønsket at barnet mitt skulle være fornøyd.
2) Han skulle sove hjemme og helst til samme tid hver eneste kveld. Ja, folk opplevde oss som sære da vi hadde som mål å få pjokken i seng hjemme før syv, selv i bursdager og andre sammenhenger. Men, vi visste at tempoet økte og at han ville våkne mye tidligere om han ikke fikk søvnen sin.
3) Han skulle ha en viss oversikt over dagen vår, – vi har en nogenlunde fast rutine på dagene våre.
4) Han skulle vite at jeg holder ord, – og det gjør jeg oftest.
5) Av faste rutiner ønsket jeg at han sov nok, vasket hender, pusset tenner og helst spise mat. Nå var jeg en musespiser som barn, uten at jeg var spesielt mye syk eller sliten av den grunn, så jeg er rimelig avlappet til matinntaket bare det er litt næring i det som puttes inn i kroppen. Jeg er streng på sukker, godteri og kaker.

Hvordan tidligere erfaringer har påvirket valgene og forventningene mine

Det jeg lærte meg i arbeidet med mengder meg barn gjennom mange, mange år er at forandring ikke alltid fryder. Jeg har sett at uoversiktlige situasjoner, at overganger fra en aktivitet til en annen, fra en sesong til en annen og at alt som krevde små eller store forandringer kunne skape frustrasjon: Den kunne komme til uttrykk i sinne, gråt eller i et tempo som slår en verdensmester i sprint ned  i støvlene.
Min forventning til mammarollen var at jeg kunne møte det uventede og min erfaring tilsa at med en struktur på dagen så kunne alt gå mye lettere. Det er noe av årsaken til at jeg vasket hendene til gutten etter hvert bleieskift fra han var en 8 – 9 mnd og at vi puttet en tannbørste i munnen hans før han i det hele tatt fikk tenner. Kanskje det er derfor jeg aldri har mast om verken tannpuss eller håndvask. Valgene han har hatt er hvilken såpe, hvilken tannbørste eller tannpasta han skal bruke. ( Ja, vi har en haug tannbørster og en variasjon i tannpastaer) . Hva som er årsaken til at vi gutten vår gjør som vi forventer er jeg ikke sikker på, men at det handler om både personlighet og rammer,-  det har jeg tro på.

Hvordan vi har det

Så på en måte har vi en gutt som passer inn i A4 livet, han gjør som det forventes og er en grei gutt. Han har sovet hele natten siden han var en drøy måned, han sov til og med tre timer midt på dagen, så mor kunne velge å gå lange turer med han i vognen, lese eller sove. Han kommer når vi spiser, men det kan være at han må avslutte det han holder på med først. Han spiser fisk, grønnsaker og det som blir servert. Nesten, – han spiser nemlig ikke en eneste bit kjøtt!! Sånn var han,- og sånn har vi det..

..og i tillegg har vi putekriger, hopping i sofaen, trening på stuegulvet og leker overalt. Det er helt greit, – for jeg liker bevegelse, jeg liker driv og jeg har tro på lek. Derfor bruker jeg ikke mye energi på å bli sliten av det. Alt til sin tid, heter det. Og jeg tror ikke han hopper i sofaen, i alle fall ikke borte, når han er 25 år. Jeg tror det går over lenge før det.

…vi har også meningsytringer og en gutt som ikke alltid har de samme mål og ønsker som oss. Han kan bli sint og lei seg, – også det synes jeg er greit. Som sagt jeg var redd for at han ikke kom til å bli sosial eller mangle nysgjerrighet, – og derfor er jeg glad for hans planer, hans tæl og hans driv, selv om det gjør at vi ikke alltid er enige og heller ikke kommer til en løsning som vi begge kan trives med. Noen ganger er det Petrus og andre ganger er det jeg som trekker det lengste strået.
Jeg er en av de som tror at vi kan hjelpe barn og unge ved å kunne noe om oppdragelse, – pedagogikk er nemlig læren om oppdragelse. Jeg har tro på at om jeg vet hvor veien går så er jeg en bedre veiviser for gutten min. Jeg har tro på at om jeg har variasjon i måter å møte andre på og løse situasjoner på, så kan de store kampene utebli og jeg har en grunnleggende tro på at de rutinene, rammene eller grensene som er stabile er til hjelp, – uten at jeg vil arrestere de som mener det motsatte av den grunn.  Jeg bygger min tro på fulltreffere og skivbom gjennom mange års samspill med barn og unge, – og ja, jeg tar på meg noe av æren for at Petrus er så fin som han er. Enten fordi han er utstyrt med mine gode gener ( eller Petrinemannens?) eller fordi de bevisste valgene vi har tatt har blitt sådd i god jord. Kanskje det til og med har sammenheng med at forventningene jeg hadde ikke var rosenrøde og at vi har fått en gutt som sover mye? Kanskje, – det og kanskje andre ting…

Vi har i alle fall en fin gutt her. Det synes jeg selv om vi ikke alltid er enige, selv om vi har støv i krokene og selv om jeg kan røske meg i håret eller ønske meg til en annen planet. Jeg hadde store og brutale forventninger til foreldrerollen, – og jeg er faktisk glad for at de ikke ble innfridd. Jeg har fått et levende menneske å være med, et som tenker og løser ting ulikt fra meg, men han er mer enn helt ok likevel.

Takk for du leste <3

Petrine


Page 52 of 67« First...102030...5051525354...60...Last »