tema


Da jeg tok utdannelse så hadde jeg barnevern som særemne.
Jeg fikk belyst temaet som kom til å røre følelsene mine den gang da
og
de gangene jeg har forholdt meg til små mennesker
som ikke har hatt optimale oppvekstmiljø i hjemmet.
Jeg har alltid vært offentlig ansatt. Jeg har vært og er forpliktet til å melde min bekymring for små barn og unge videre. Heldigvis så ble jeg sendt på et kurs om barnevern, som gikk over to år, da jeg var relativt nyutdannet. Det gjorde at jeg ble flinkere til å ta kontakt med etaten om jeg var redd for barnas ve og vel. Noen ganger har jeg tatt kontakt for å drøfte situasjonen og beskrive barnet anonymt, andre ganger for å sende en melding.  Jeg ser på barnevernet som en støttespiller i småbarnsfamiliers liv, hvis ytterste konsekvens er å flytte barnet fra hjemmet.
Jeg har tatt kontakt med barnevernet
både som arbeidstaker og som privatperson.

Hver gang jeg møtte et barn
som bukket unna for et stryk på kinnet,
som har hatt tomme, utrykksløse og litt døde øyne,
som har mer enn en dags skitt på klær og kropp,
som klamrer seg til meg eller tar ekstremt avstand fra meg
som dytter uhemmet i seg maten som blir servert på en måte som tilsier at mat ikke er dagligdags
eller som på andre måter får det til å ringe en bjelle i ryggmargen min,
da ble jeg grepet.
Jeg fikk en klump i magen.
En klump bygget på en uggen følelse.
Jeg får  også en uggen følelse på vegne av de barna jeg kanskje ikke så.

Jeg kan ikke si at andre saker ikke har grepet meg som Christoffer saken.
Det handler kanskje om at jeg har hatt barn på fanget
som har opplevd helt ekstreme og helt utenkelige ting.
Den har fått meg til
å forsøke å forstå det utenkelige,
til å føle avsky
og til å kjenne på maktesløshet, gråt og sinne
på vegne av et forsvarløst lite menneske.
Ekstremt ufattelig.

Sannheten er at det foregår barnemishandling i Norge, og kanskje i din omgangskrets.
Statistisk så utsettes ti prosent av alle barn for omsorgsvikt, vold eller misbruk.
Det er derfor naivt at vi ikke tror at det foregår i vårt miljø.
Min oppfordring til deg er at om du er i tvil, så ta heller en telefon for mye enn for lite til barnevernet.
Ingen ting er bedre enn at du tar feil, men det kan være at du har kjennskap til et barn som trenger hjelp til å få optimale oppvekstmiljø på hjemmebane.

Christoffer ble 8 år.
Han døde av skader han ble påført i hjemmet.
I den havn som skulle ivareta hans behov for omsorg og trygghet
hver dag, kveld og natt etter skole eller andre aktiviteter.
Stefaren ble dømt til åtte års fengsel for skadene han påførte Christoffer.
De skadene som førte til at han døde.
Han har blitt en symbol forsømte og lidende barn i Norge.

Stefaren har nok tidligere også vært voldelig mot sin stesønn,
da mennesker rundt Christoffer hadde reagert på merkser og sår på kroppen som
ikke er de man får ved å bare være et barn i aktivitet.
Observasjonene ble ikke meldt til barnevernet,
verken av nære personer, av lærere eller lege.
Utfallet kjenner vi til.

Det er flere enn meg som har blitt berørt av Christoffer saken.
En gruppe med enkeltpersoner har laget kampanjen «Ta barns parti«.
Sammen med Christoffer sin bestemor jobber de med å spre kompetanse
om vold og overgrep mot barn.
De har som mål å sende ut boken «Christoffer» til alle barnehager og Sfoer i Norge.
Sender en sms med kodeordet Christoffer til 2430 så gir du 120,-
Det dekker utgiftene til å sende ut en bok til en barnehage eller SFO.

På bloggen til Susanne Kalzua fant jeg et par videosnutter
fra kampanjen til Stine Sofie stiftlesen:
«For barnets beste, må du tenke det værste«.

Målet med den kampanjen er å
«å få flere til å innse at omsorgssvikt, vold og misbruk av barn er langt mer utbredt enn de tror, og få dem til å aktivt handle for å komme dette til livs.»

På Stine Sofie stiftelsens hjemmesider så finner man også en veileder som kortfattet sier hva som kan ligge under begrepene barnevern og omsorgssvikt, og de har en veileder som sier noe om symptomer man kan være til stede ved mishandling.

Suzanne Kalzua og fru Jacobsen med bloggen Mer enn bare en mammablogg inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Nettopp fordi de små barna er avhengig av voksne for å få den omsorg, trygghet og den oppvekst som de fortjener. Ta en titt på deres utdyping av temaet.

Vil du sende melding til barnevernet så kan du bruke skjemaet som du finner her.
Du kan også ringe til Alarmtelefonen for barn og unge på nummer 116 111.
Ønsker du mer informasjon kan du finne det på barnevernenet.no,
hos Stine Sofie Stiftelsen og på «Barnas parti»

Petrine


Her i huset har vi et blandet forhold til Idol.
Petrine blir flau på enkelte deltakeres vegne.
Hun har lyst til å bytte kanal når noen uvitende om sitt manglende talent
står foran dommerne og synger.
En ting er at de synger for dommerne,
men en annen side av saken er at unge mennesker stiller seg for hogg,
for Norge og fedrelandet.

Enkelte av deltakerne er nok der som et tapt veddmål,
som en del av et udrikningslag,
men mange er der for å bli en superstjerne.
Her i huset står de innledende rundene på i ny og ne
da Petrinemannen og 11 – åringen gleder seg over andres fiasko.
De ler rått og lar seg underholde av mennesker som ikke treffer tonen,
som roper som kråker og som på ingen måte presenterer musikk.
Mens det knyter seg i undertegnedes mage.

Jeg synger masse,
vel vitende om at jeg har vansker med å treffe tonen,
ikke holder på melodien og at jeg ikke kunne vært en deltaker i et lignende program.
Jeg hører det,
jeg har fått tilbakemeldinger på det
og jeg er ikke misfornøyd med hvem jeg er alikevel.
Jeg synger med den stemmen jeg har,
til hjemmebruk.

Petrus er glad i å synge,
og jeg oppfordrer han til å gjøre det.
Da han er utstyrt med foreldre som ikke er så gode på sang,
så går han heldigvis i en barnehage som er det,
han har gått på babaysang,
han får påfyll gjennom cd-er
og
fra en storebror som treffer tonene og holder melodien.
I håp om at han skal utvikle den musikalske siden ved seg,
fordi han liker det.
Men om han blir like god på å uttrykke seg musikalsk som sine foreldre,
så håper jeg at jeg skal veilede han bort fra å tro på at han kan gjøre sang som sitt levebrød.
Og bort fra å drite seg ut for hele vårt folk.

Og her er dagens kjerne,
Hvor er foreldrene til de unge menneskene som står på audition?
Hører de ikke at det totalt er blottet for alt en superstjerne i Idol innehar?
Hvordan gi barn godt og sunt selvbilde, med en god posjon selvinnsikt?
Hvordan støtte barna sine slik at de vet hva de er gode på,
slik at de sensurer seg bort fra tanken om å trå inn i Kurt Nilsens fotspor
om de er helt ubrukelige på hans arena?

Resultatet av manglende selvinnsikt er
at jeg gjemmer meg bak putene,
mens resten av gjengen er jublende glade for de innledende rundene i Idol.

Ha en god dag, med eller uten deltakelse i Idol.

Petrine :)


barn og hund

Liten Petrus og Petrinehunden

«Hei, Petrus!
Har du noen venner i barnehagen,» spør bestefar.
Han hadde hørt at venner var en forebyggende faktor mot mobbing.
Petrus fortalte hvem han leker med i barnehagen, og om hvem som er glad for å leke med han.
Det er noen han ønsker å være sammen med,
og som ønsker å være med han.
Ut fra hans perspektiv.

Petrus er to år.
Til høsten skal han flytte over på ny avdeling.
Akkurat som mange på hans alder.
Det er barnehagens rammer som skal bestemme
hvilke barn han skal dele store deler av hverdagen med .
Men….
tar rammene vare på de små og vennene deres?

Jeg har tro på vennskap som starter tidlig i livet.
Jeg har tro på at barn er viktig for barn.
Jeg vil at barn skal holde på de vennskapene som han trives i.
«Er du sosial kompetent og nysgjerrig så vil man få masse positiv livserfaring», er min filosofi.
(Kanskje jeg er over middels opptatt av det sosiale
og av gode klær for barn ?
Sukk!)

barn og hund

Petrus og Petrinehunden venter på mamma

Jeg måtte inn å lese om småbarn og vennskap.
Forkning viser at vennskap mellom barn er viktig for deres utvikling og velbefinne
samt at samspill med vennene rangeres høyest av barn i barnehage og skole.
Jeg fant en doktoravhandling som sier at barn ned i toårs alder har evnen til å gå inn i vennskap.
En vennerealsjon hos en barn rommer en glede over å være sammen, felleskap og opplevelsen av å skape en mening sammen. Barn gjør som oss voksne, de velger ofte de likesinnede og de man har felles opplevelser sammen med som venner. Vennskap mellom de minste barna er ikke bare idyll, det er gjennom disse relasjonene man også får trening på å løse konflikter eller å komme med kompromiss. De vennene man er mye sammen med er de som man oftest har konlikter med også, fordi man bruker mer energi på de man bryr seg om. Styrken i vennskapene er at barna finner hverandre igjen etter en konflikt.

Det er ikke så lett å kartlegge de små barnas vennskap,
da de stadig er i bevegelse, noe de også skal være.
Det kan komme til uttrykk ved at de deler opplevelser,
de møter hverandre i garderoben,
de ler av de samme tingene
og hermer etter hverandre.

Et barn kan ha flere vennskap,
hvor sampillet og leken er ulik ut fra hvem de leker med.
Det vil si at ulike barn representerer ulik lek.
Derfor skal man ikke rangere hvilket vennskap som er viktigst for disse små.
Barn trenger ulik lek, og ulike relasjoner.
Og de trenger venner.

Rapporten understreker at man så langt man kan skal ivareta barns vennskap.
Forskningen viser også at vi ikke skal glatte over barnets sorg over vennen som blir borte eller som avviser, ved at vi sier : «Du får snart en ny venn eller du finner noen andre å leke med».
Det viser seg at barnet vil ha et reelt savn.
Barn kan ha lett for å finne nye venner, men
ingen kan erstatte vennen som er borte.

barn og hund i vannkanten

Petrus blir tre år.
Han reprensenterer alle de barn som
fra høsten skal bytte barnehageavdeling.
Jeg har et bilde av at han har noen å leke med
og at han ikke er en som til enhver tid blir utestengt i leken.
Jeg tror han er en som kan passe inn både her og der,
men jeg vet ikke det er hans ønske.
Han ville nok helst vært sammen alle de barna han er sammen med nå,
men må han velge så har han nok absolutt noen favoritter.
Jeg håper at relasjonskompetansen til personalet rundt om hører barnas sin stemme,
selv om de ikke uttaler seg verbalt,
og at de også neste høst leker med sine nåværende favoritter.
Vi, som foredlre kan notere oss bak øret at vi er med på å bygge oppunder vennskap barnet har.

Petrine :)


Det fineste ordet jeg vet er TAKK!
Så lite og så stort,
det hele på en gang!

Det er det ordet jeg vil dedikere til foreldrene mine
og til mennesker som har vært der for og med meg.
Takk for kjærlighet, opplevelser, omsorg og erfaringer!
Det er det ordet jeg bruker daglig
etter maten og i møte med andre personer.
Et ord jeg er glad for å høre.

Jeg blir takknemlig!

Barn
for meg er ordet knyttet til arbeid, til sorg og mest av alt til bøttervis av glede.
Jeg har jobbet og møtt livsgalde barn i hele mitt yrkesaktive liv.
(selv om de jeg møter i løpet av arbeidsdagen nå synes at de er voksne)
De er flotte små menneskene
som målrettet viser verden hvem de er
og som jakter på lek, glede og som tilegner seg masse ny erfaring.

Glede
rett og slett til å bli glad av.
Dessuten kan det smitte :)

Overraskelse
Jeg har nevnt det tidligere og jeg nevner det igjen:
Jeg elsker overraskelser.
Jeg har også lært at når man blir overrasket med å oppleve noe på feil sted
så vil man huske dette bedre enn det vi til daglig opplever.
Det lærte jeg i en time som startet med at læreren satt oppe på kateteret og stelte føttene sine.
Jeg tror det var flere enn meg som ble overrasket, men det er en annen sak. ..

Jeg gleder meg over om noen kan komme med overraskende elementer,
over små og uventede tilbakemeldinger og
selvfølgelig om noen overrasker meg med en hilsen i posten, en gave, et besøk +,+,+.

Og derfor liker jeg en Netcom-reklame:
Historien starter på bursdagen min,
og det var faktisk datoen som fikk meg til å følge med.
Jeg trodde det var klipp fra ulike steder på den datoen.
Det var noe mye bedre.
Unge mennesker møter opp på et dagsenter eller lignede
og gir gamle mennesker uventede oppleveler.
De tar de med på kino.

Jeg liker tanken,
gleden som spres
og overraskelseselementet

Petrine


legoklosser
I dag var jeg litt tregere enn gutta ut av huset.
Det var forandring på rutinen.
Petrus ville være hjemme.

Hjemme fra den barnehagen han trives godt i,
fra den barnehagen hvor han har venner som han liker å leke med
og fra den barnehagen som har et stabilt personale!
Hurra!

Mange års barnehagejobbing har gitt meg den erfaring
at det er en etat med en del sykdom.
Der er smittebærende barn.
Det er løft, trøst og påkledning!
Viktige omsorgssituasjoner!
Situasjoner som kan
gi slitasje om personalet ikke bruker kroppen
sin etter ergonomiske prinsipper.

Så jeg er jublende glad når jeg leverer Petrus om morgenen,
de dagene det er min oppgave.
Jeg treffer på kjente fjes.

klem

Jeg er glad for stabiliteten for min lille sønn.
Jeg er også glad for at det betyr at bemanningen
i store deler av dagen, uka og året er optimal.
Det fokuseres nemlig på barnehagebemanning nå om dagen.
Det er snakk om at det skal bli flere barn per personale,
og at det da er fare for at det ikke er mer enn pass av barna som ivaretas.
Det hevdes den viktige omsorgen,
som barn er avhengig av,
ikke er optimal om ikke bemanningen er god nok.
Selvfølgelig, sier jeg!

Tilstedeværende voksne som gir av seg selv og trives i jobben sin,
det er barna avhengig av.
Våre barn!

På den ene side trengs det personalet til de pedagogiske oppgavene.
(Barnehagen er lovforpliktet til å fremme lek og utvikling. jfr barnehagloven og rammeplanen)
De ansatte har likeledes ansvar for barnas stell og omsorg,
samtidig som de skal ha ferier, pauser og alt som er ivaretatt av arbeidsmiljøloven.
Selvfølgelig!

Bemmaningen sitt ansvar.

Jeg er bekymret!

Oppgavene skal også ivaretas når personalet er sykt,
det er ferie og det er andre årsaker til at personalet ikke er tilgjenglig arbeidskraft.
Jeg vet at det er forskjell på lovbestemt og reel bemanning!
Jeg tror at det går barnehagepersonale rundt i det ganske land,
som synes de ikke får gjort arbeidsoppgavene sine
og at de ikke har tid til barna de hver dag skal se og ha et samspill med.

Tilstedeværende personale krever jeg som forelder:
Jeg vil at barnet mitt skal bli sett som den flotte fyren han er,
I tillegg til at han er en av barna på en barnehageavdeling.
Han er et enkeltindivid i en gruppe.
Han bør behandles som det,
slik at han får den kompetansen han trenger
for å være seg selv samtidig som han skal mestre å være med andre.
Jeg vet at det på den ene side handler om at personalet er kompetent nok
til å være med på å løfte barna videre på utviklingsstigen.
Det ved å være sammen med dem og derigjennom får vite hva de kan,
hva de trives med og hva som skal til for å fremme netopp dette barnets kompetanse.
Personalet bør også ha den store oversikten over hele barnegruppa
og over at personalets oppgaver blir ivaretatt.
(Alle kan ikke jobbe i barnehage, men det er en annen sak…)

På den annen side handler det om tid og mennesker nok til å få det til.
Det betyr at personale skal være der for barna.
Jeg som forelder betaler for det!
Jeg som forelder forlanger det!

Det skremmende er:
Mange barnehager er underbannet,
enkeltdager eller over tid.
Det blir ikke umiddelbart satt inn vikar ved fravær.
Det selv med mer enn et personale borte fra avdelingen.
Smertegrensen for å få inn mer arbeidskraft er noen steder er laaangt over hva som er godt nok.
Jeg vil tro at det er mange barnehager
som i løpet av en dag, uke eller et år
går med en bemanning
som er langt under lovens krav.

Personalet utfører jobben sin etter beste evne.
Men….
Det er nok dessverre en del foreldre som ikke får det tilbudet de betaler for.

For å finne ut av det,
så må man være litt aktiv,
om man tror det er mye fravær.
Spør!

Still spørsmål om dere lurer på hvordan bemanningen i barnehagen deres er.
Om den er avskrekkende lav i forhold til loven,
så er det bare dere som kan gjøre noe med det.
Det er dere som betaler for tilbudet
og som kan kontakte politikere
for å kreve valuta
for pengene.

Personalet gjør så godt de kan
Så stå på for god grunnbemanning
og for at den samme bemanningen ivaretas ved personalfravær!
Det er barna våre det gjelder !

Petrine

Innlegget er mer subjektiv enn statistisk dokumentert, og dukket opp etter samtaler med flere som arbeider i ulike barnehager rundt om


04 juni, 2012

Kjære,Carl Ivar!

Det har kommet meg for øret at du vil selge barnehagene i Oslo. Det for å redusere kommunens gjeld, slik at avdragende kan brukes for eksempel i eldreomsorgen eller til veier.  Det fordi du ikke ser noen prinsipiell forskjell på å selge hvitevarer, drive  resturant eller drive en barnehage. Butikk er butikk!

Så langt følger jeg deg!

Men deretter: Fortjenesten på å selge en vaskemaskin kan man umiddelbart måle. Selve maskinen vil være forringet i løpet av noen år.
Varigheten på et resturantbesøk er bare noen timer, og eieren kan telle opp omsetningen i kroner og øre.

Min forståelse av butikken barnehage er at fortjenesten ikke kan måles her og nå. Jeg tenker at utgiftsposten vil være en investering for fremtiden. Om barnehagen er med på å forme empatiske og sosiale vesener, så kan det sees på som avdrag som kan levere i eldreomsorgen om noen år.

Jeg skal ikke diskutere privatisering eller offentlig drift.

Jeg skal ikke stille spørsmål om Norge skal velge mellom å ivareta deg, og de andre eldre, eller min lille Petrus !

Eller om velferdssamfunnet Norge har ansvaret for flere enn akkurat deg eller meg?

Jeg skal ikke undre meg over om jeg forstår deg riktig når jeg leser at pengene skal brukes til veier, de eldre eller andre samfunnsoppgaver, men ikke til barnehage.

Men jeg stiller spørsmål med sammenligningene dine! Fordi jeg ikke kan se at verdiskapningen kan sammenlignes!

Dagens innlegg ble vel litt politisk basert på en klønete uttalelse? Men mennesker kan på ingen måte sammenlignes med ting, uansett om det sikkert ikke var konkret ment..

Petrine


 

Elevene mine skal snart opp til eksamen.
Jeg håper at de har selvtillitt på det de kan,
men viktigere er det at selvfølelsen deres er god.
To nærliggende begrep,
men som ikke betyr helt det samme.

For meg handler selvfølelse om hvordan man ser på seg selv.
Det vil si hvordan man kjenner seg selv,
hvem man er og hva man står for.
Altomfattende på en måte.
Det totale bilde på seg selv.

Selvbilde

Selvfølelse er dermed den indre styrken du har,
Din indre identitet vil
påvirke hvordan man takler feilskjær og stress.
For å styrke barns selvfølelse er det lurt
å anerkjenne hvem barnet er.
Bekrefte følelsene du leser i barnet,
og sette ord på hva du konkret observerer.

Om man ser et barn tegne så
kan du for eksempel si : Koser du deg når du tegner?
Vil du fortelle om tegningen?
I stedet for å si : så fin tegning.

Da roser man nemlig objektet og ikke barnet.
Og ros som ikke føles fortjent har ingen hensikt.

glede

Alfa omega for å styrke selvfølelsen er å
være anerkjennende i sitt samvær med den lille.
Ser man barnet er sint, så kan man sette ord på det,
Det er jo normalt og greit å bli lei eller sint,
men man behøver ikke å vinne frem med det.
Litt trøst er oftest på sin plass da :)
Kanskje også en bekreftelse på at vi skjønner hva det vil oppnå,
men at det ikke passer her og nå ..

Selvtillitt er for meg mer knyttet til prestasjoner.
Man kan ha et generelt dårlig selvbilde,
men alikevel vite at man for eksempel er god
i matematikk.
eller til å hoppe strikk.

lek og læring

Man kan ha et godt selvbilde,
men ha dårlig selvtillitt i ulike situasjoner.

 

Selvtilitten bygges eller svekkes dermed etter prestasjonsresultatene.
Om man definerer selvtillitt på samme måte som meg,
så vil man kunne styrke selvtillitten ved å få
barnet til å gjøre ting de kan mestre.
Det er flott om man strekker ferdighetene litt,
men man skal bli utfordret innenfor det man
får til.

Får man det ikke til ,
så vil man få mindre tro på seg selv
i denne situasjonen,
og i ytterste konsekvens
så vil de slutte å forsøke.

Dette var av den litt faglige varianten.
Det kan være at det kommer
flere små fagdrypp
i løpet av de neste to ukene,

 

Ha en fargerik dag, med eller uten selvtillitt,
men helst med en bunnsolid selvfølelse

 

Petrine :)

 


07 mai, 2012

Relasjoner

relasjoner

Jeg er JEG!
En viktig person.
Den viktigste i hele verden
Men jeg kan ikke være/
kan ikke
bli JEG
uten andre.

I så fall er jeg /
blir jeg
ingenting
– usynlig-
og det vil jeg ikke være.

I forhold til deg –
den viktigste personen
i hele verden

KYSS MEG !
A Nyquist

Bildet og diktet av Arild Nyquist henger på kjøkkenet i det Petrinske hjem. Det for å minne oss på hvor avhengige vi er av hverandre og hvor viktige vi er for den andres opplevelse av seg selv.

Petrine leser om realsjoner. Om det samspillet vi har til andre.Om hvor avgjørende det er med trygge, ivaretagende mennesker for utvikling. Om de som tar vare på oss, ser oss med positive øyne, tror på oss og gir tilbakemelding! Små barn er avhengig av de voksne for å få mat, søvn og tørre klær og varme. De er så avhengig av samspillet at de kan gå tilbake i utvikling om dette er godt nok.

Gjennom sosiale relasjoner får man anerkjennelse. Man blir verdsatt for den man er, får tilbakemeldinger og trygghet. Viktige elementer for utvikling.

Med nyfødte og spebarn er samspillet preget av bekreftelse gjennom handlinger som dekker behovene de små ber om å få hjelp til. Vi gjentar lyder, gir mat, løfter opp og koser ut fra hvordan vi kjenner barnet. Etter hvert bekrefter vi  det de gjør,  det de sier  og forsterker det vi ønsker  mer direkte gjennom ord, kroppsspråk og handlinger. Det vesentligste er at vi ser barnet.

Se det og anerkjenne det for hva det er, hva de ønsker hva det gjør og hva det faktisk kan. Våre reaksjoner avgjør og er grunnlaget for barnets selvoppfattelse. Det vil si hvordan barnet ser på seg og verdsetter seg selv.

Dette var et lite dykk inn i mitt hode, akkurat NÅ.

Litt teoritungt, kanskje!

Petrine :)


For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne.  Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.

Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:

Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :

Hjertet mitt ble varmt av glede

«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»

Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»

Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!

Petrine :)


27 april, 2012

Petrine SKRIKER

I dag snakket jeg med en bekjent. Hun fortalte om et barn som skal bytte skole. Det er ikke noe uvanlig i skolebytte. Men …

Dette barnet skal bytte skole fordi det i 5 år har blitt mobbet på nærmiljøskolen. Det til tross for at det har vært kjent for både lærere og foreldrene. Både for foreldrene  til barnet som har blitt mobbet og til de som har mobbet.

Petrine kjenner at mammahjertet blør: Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus skal møte barn som vil hevde seg i verden ved å tråkke andre ned. Og hun håper at han ikke skal hevde seg ved å tråkke på andre. Hun får vondt av barnet som skal bytte opplæringssted i håp om å få gode og glade dager. Det vakre barnet som har kommet hjem med sår, knuste briller og vonde erfaringer. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at barn er barn værst. Og hun kjenner at hun blir SINT  for at voksne mennesker ikke har klart å stoppe atferden.

Hun kjenner adrenalinet øke og temperamentet blir litt mer synlig enn vanlig. HUN HAR LYST Å SKRIKE TIL DET PEDAGOGIKSE PERSONALET; DERE HAR EN JOBB Å GJØRE; OG DERE BURDE HA KOMPETANSE TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!

I all verden hvilket barn i alderen 6 – 12 år er sterkere og har mer kompetanse og list enn en skoles personale? Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og kronisk veilede en 6 åring? Den 6 åringen som nå er 11!!!! Vet man hvem som er mobberen, og man jobber med saken, så er man vel kroninsk tilstede? Man setter vel ord på og har hyppige møter både med familien til barnet som blir mobbet og ikke minst mobberens/mobbernes familier? Eller?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne saken, om mobbing og om de voksnes ansvar. Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!! Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller andre voksne som er innblandet i saken. Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer. Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.

Phuu, godt å få luftet ventilene. Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :) Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet …

Petrine :)

Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag! Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )

Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen.
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing
KJetil og KJArtans tips mot mobbing


Page 9 of 9« First...56789