Barn


08 august, 2012

Oppstart og togtur

rose

 

Dagens innlegg er subjektivt og renner over av mammatanker:
Det første ble skrevet i går, og den siste notat i kveld :
Verden er opptatt av to lag!
To lag som skal kaste ballen i motstanderens mål.
Uvisst om Norge eller Brasil vinner, men jeg vet at det er nesten tomt på kafeen.
Jeg vet også at jeg sitter her og venter på at barnehagedagen til Petrus skal bli ferdig.
Og at det innebærer en klump i halsen.

Nok en gang leverte jeg en gutt som forandret seg radikalt på parkeringsplassen foran barnehagen
Vipps, borte var smilet, latteren og fjaset han hadde for seg i morges.
Borte var «stikke – fra -mammaleken»som han holdt med på vei til bilen.
Borte var ordene og livet i ansiktet hans.
Han svarte ikke når jeg spurte om noe.
Han kommenterte ikke alt jeg gjorde.
Noe som er høyst normalt.
(Det hender at jeg har tenkt: » Kan du ikke bare holde opp å be om feedback på det du sier et eneste sekund? «)

Da jeg skulle gå fra han i barnehagen var de voksne borte også.
De var i nærheten.
Der sto han i blå regndress, med tre fingre i munnen.
Han tittet på ingenting.
Jeg skulle i det minste ønske at han gråt, eller at han var så fornøyd at han tullet og fjaset.
Jeg måtte jo gå på et tidspunkt.
Jeg gikk med klump i halsen fra en gutt som tappert svelget gråten.
Han var så liten og alene…
Noe jeg følte jeg var alene om å se.

liten gutt med bamse

Det var vondt å gå.
Jeg ringte barnehagen!
He, he en ekskollega minnet meg på at det var en mulighet. ( Takk Rigmor !)
Heldigvis hadde en voksen gått tilbake til han.
Hun hadde sett at han var trist.
Da hadde han hadde grått så han hadde hikstet

HURRA!!

Etterpå hadde han vært glad. Det gjorde et mamma hjerte godt.

gutt spiller xylofon

Dette var i går.
Jeg var oppriktig glad for at han reagerte.
Vi som foreldre har jo hatt våre bekymringer fordi vi tror han blir oppfattet som et stille, lekende barn som bare tilpasser seg.
Heldigvis er han ikke bare slik.
Han er en som sterkt hever sin rett, selv om det ikke er det.
Det står faktisk i epikrisen fra sykehuset at han har sterkt temperament.
Derfor har vår bekymring vært stor, når vi ser en forandring, som vi oppfatter at INGEN andre ser.
He, he vi har nesten hatt en litt paranoid følelse av å bli oppfattet som gamle og hysteriske foreldre som har skapt et problem hos sønnen vår.
Vi er så gamle at det kan gro mose på oss.
Vi er opptatt av at barna skal ha det bra.
Vi har virkelig tro på barnehage.
Vi har ikke vonde følelser til å benytte barnehage til barnet vårt.
Gjennom erfaring så blir vi gode på å observere og vi kjenner derfor gutten vår.
Så det vi forteller har vært reelt.

Pjokken snakket og han var fornøyd da jeg hentet han i går.
Vel hjemme fortalte han om at han leste boka.
Han fortalte om fotball og drue.
Han kan spise et fruktfat alene, så det var nok lykke.
Det var godt for foreldrene da han forsøkte å synge noen sanger som vi verken forsto ord eller beveglese til.
Han hadde hatt det bra i barnehagen etter hvert.
I morgen så håper jeg han fra starten av får et fang, en å sparke ball med eller en som snakker litt ekstra med han. Han trenger hjelp i overgangen. Han fortjener å bli sett. Så han ikke blir stående med tre fingre i munnen og et tomt blikk..

Svtish over til noen annet :
Da Petrus var ti uker, så var vi på togtur til Hamar. Ved togbytte på Oslo S, så kom jeg ikke med det første toget, det andre toget eller det tredje toget fordi de ikke kunne ta med vogn. Det endte med at jeg tok et tog til et annet sted for å bli hentet der: Det var mer enn 10 minus, og jeg kunne ikke la den lille pjokken ligge i vogna i en evighet. Den gang da så bestemte jeg meg for å aldri mer ta NSB!! I dag brøt jeg prinsippet: Petrus har sett toget kjøre forbi hos besteforeldrene og har spurt om å få kjøre tog. Stakkars gutt, skulle han gå glipp av den kule erfaringen det er å kjøre tog? Det fordi mammaen han for en stund siden holdt på å fryse på seg brystbetennelse og kolbrand på grunn av  Norges Statsbaner? Nei, prinsipper er til å brytes: I dag har vi kjørt tog. Skikkelig stas.

Det var en haug å kommentere, fra mørke tunnelser til arbeidende gravemaskiner. Vi kjørte tog en vei, tok en liten pause og kjørte tilbake. Ved utgangspunktet kom neste bestilling: » Kjøre tog! Det skal vi ! En annen gang,..

Nå er jo prinsippet allerede brutt… og vi likte oss begge to…

Ha en knall fin torsdag !

Petrine :)


15 juli, 2012

Språkutvikling

Vi har som tidligere nevnt feriert i Frankrike.
Og vi lekte på stranden, som noen andre barnefamiler gjorde.
Og barn tar kontakt med barn: Lille Petrus fant ei lita venninne, som snakket fransk.
De var i aktivtet, lekte med hverandre og delte leker. Det uten å forstå noe av hva den andre sa.

Det er da man tenker over hvor godt man kan kommunisere uten ord,
og over hvor morsomt det er å tenke over at alle barn starter språkutviklingen på samme måte.
Det i det viktige samspillet mellom dem og omsorgspersonene.
Der man leser mimikk og har samspill med hverandre.
Starten på selve samtalen er at de voksne snakker til barnet og barnet babler tilbake.
Snodig at de første lydene til barn er like verden over.
Så om du starter livet i Vietnam, hvor språket bare består av et par stavelser, med ekstremt mange variasjoner på uttale,
eller her i Norge, hvor Øystein Sunde synger om Overbuljongpakkmesterassistent, så starter babyene sin tale med de samme lydene verden over…
Og så er det miljøet som bestemmer hvilket språk barnet skal få.

Når jeg tenker på språk, så tenker jeg på hva barnet har av erfaringer og har av forståelse for hva som er sagt og deres forståelse for verden.
Barnets verbale språk, det vil si hva det sier av ord, er en annen side av barnets språk og den siste siden er kroppsspråket.
Og når jeg snakker om språk, så tenker jeg på alt dette.

Vår lille Petrus han har en god språkforståelse,
det vil si at han gjennom ord og handlinger viser at han har forstått og har lært av de erfaringer han har med seg i det korte livet sitt.

Han har ei lita venninne. Hun har mega god uttale på ordene sine. Jeg vet ikke om den ene har bedre språk enn den andre, men jeg vet at språket handler om begge disse siden.

For eksempel :
Ball
Det er jo ordet ball, men det handler jo også om hva en ball kan brukes til. Og jo mer man har holdt på med ball, jo større er forståelsen av ordet ball.

Så for å stimulere barn til å bruke språket sitt så må du på den  ene side gi barnet erfaringer og på den annen side bruke språket sammen med dem.
Rim, regler, sanger og bøker kombinert med språklig samspill i dagligdagse situasjoner gir barn stimuli til å videreutvikle språket sitt.

Så snikk – snakk i vei :)

Et lite tips til… ikke korriger barnet om det uttaler feil, men gjenta ordet du tror barnet har uttalt.

Petrine :)


21 juni, 2012

En fattig trøst

Ungdom på 15 år
spiser ofte skorpene på brødskivene sine.
De spiser maten sin
uten å teste ut hvordan
den fungerer som et
alternativ til plastelina,
som erstatning for shampo
eller som et beskyttende lag på bordet,
før de putter det inn i munnen.

Jeg har noe å se frem mot :)

Petrine :)


barn i klatrevegg

I dag har Petrus hatt besøk av en gutt på 5 år. De har lekt sammen. Har vært i aktivitet hele tiden. De har husket, klatret, syklet, sparket ball og kjørt  tråbil. De har vært motorisk aktive, de har brukt kroppen sin, – spontant og med glede. Musklene blir styrket og utviklingen blir stimulert.

Det hevdes av barnets motoriske utvikling er viktig for barns selvbilde, for deres status blant venner og hvordan man kan løse praktiske oppgaver. De som er gode i fysiske aktiviteter får ofte mestringsfølelse. De blir ikke valgt sist som lagkamerater i gymmen på skolen. Mestringfølelsen fremmer mer bruk av kroppen, på den ene side fremmer det utvikling og styrking av muskler og ledd, og på den andre side styrkes den psykiske og fysiske utholdenhet.

barn i slengtau

Den første levetiden blir barnets bevegelser preget av reflekser. De automatiske ting barn gjør er en hjelp for å overleve.
Eksempler på det er :
De snur hodet til side, og begynner å suge.
De blunker for å beskyttet øynene for lys.
De beveger bena som om de går, når vi holder de loddrett.
Etter hvert vil disse bevegelsene bli viljestyrte, og utviklingen av ferdigheter vil foregå. Den motoriske utviklingen følger ofte et mønster som er avhengig av modning i nervesystemet og i muskelaturen. Modningen er avhenig av aktivitet, da bevegelsene stimulerer nervesystemet. Et barn klarer ikke å lære å gå før både muskelatur og nervesytemet er klar for det.

Jeg vil ikke komme inn på en oversikt over hva barn skal kunne på hvert alderstrinn, men en oppfordring til alle som har med barn å gjøre: Barn trenger et miljø som tillater at barna bruker kroppen på en allsidig måte. Som eksempel så gir skog og strender variasjon i muligheter. Der er det rom for ulik type lek. Der er det ujevnt underlag. Dette vil stimulere balanse, koordinasjon, retningssans og ikke minst gi mulighet til utforsking og mestring.

far og sønn på skitur

La barna være fysisk aktive, uansett hvor. Gevinsten er at barn får god kroppsbeherskelse, kroppsbevissthet, gode vaner og er med på å forebygge livsstilssykdommer i voksen alder..

Ha en mer eller midre aktiv hverdag :)

Petrine :)


Nok en faglig variant :)
Pittelitt om sosial kompetanse

Min definisjon på sosial kompetanse er:
Barns evne til å forholde seg til andre, i en sosial virkelighet.
Hvordan man samarbeider og hvilken atferd man har i ulike sammenhenger handler om barnets forutsetninger, de personene barnet omgås og miljøet det oppholder seg i. Som i all annen utviklingslære er det individuelle forskjeller.

Jeg våger å påstå at barnets sosiale utvikling kan ha noe å si når det gjelder vennskap og lagspill. Jo lettere man leser en sosial situasjon, jo raskere vil man repsondere på miljøet, forstå forventninger, miljøets regler, samt ta den plassen man kan i gruppa. Akkurat passe stor.

Den sosiale utviklingen, tror jeg starter med en gang barnet er født. Barnet søker kontakt med menneskene rundt seg. Det gir uttrykk for sine behov ved hjelp av blikk, kroppsspråk og lyder. Hvordan omsorgspersonene svarer på det lille barnets språk, vil påvirke den gryende sosiale utviklingen.

Derfor skal man være vár for små tegn hos det lille mennesket som er i dine omsorgshender. Vi som foresatte bør møte barnets behov konsekvent og kjærlig. Samholdet vil da styrkes og sampillet bygges. Noe som er viktig for barns utvikling, ikke bare den sosiale. Det vil si at den sosiale utviklingen er avhengig av tydelige, trygge og omsorgsfulle voksne. De vil påvirke barns selvbilde og selvtillitt, noe som igjen vil være avgjørende for hvordan et barn håndterer de ulike sosiale situasjonenes seire og nederlag.

Barns følelsesmessig og sosiale utvikling henger nøye sammen. Disse utviklingsformene er hele tiden i utvikling. Måten vi opplever og takler de ulike følelsene, sorg, sinne, glede, redsel og stolthet på endrer seg gjennom modning og erfaring.

Man utvikler sosial kompetanse hele livet. Det gjennom samspill med andre. Vi vil gjennom erfaring lære oss hva som er bra for oss selv, og andre, at de har empati og at de kan sette de grenser for seg selv.. Vårt mål er dermed at barn skal være trygge på seg selv, slik at de kan gi og ta i en sosial situasjon. De bør få et sett av de ferdigheter, de holdninger og den kunnskap de trenger for å oppleve mestring i  ulike miljøer.

For mestring gir grobunn for utvikling og motivasjon til å fortsette. Kombinert med gode relasjoner og et trygt miljø, så kan mirkaler skje :)

HA en MER eller MINDRE sosial kveld. Her skal joggeskoene på og alenetid i skoegen skal NYTES :)

Petrine :)


 

Elevene mine skal snart opp til eksamen.
Jeg håper at de har selvtillitt på det de kan,
men viktigere er det at selvfølelsen deres er god.
To nærliggende begrep,
men som ikke betyr helt det samme.

For meg handler selvfølelse om hvordan man ser på seg selv.
Det vil si hvordan man kjenner seg selv,
hvem man er og hva man står for.
Altomfattende på en måte.
Det totale bilde på seg selv.

Selvbilde

Selvfølelse er dermed den indre styrken du har,
Din indre identitet vil
påvirke hvordan man takler feilskjær og stress.
For å styrke barns selvfølelse er det lurt
å anerkjenne hvem barnet er.
Bekrefte følelsene du leser i barnet,
og sette ord på hva du konkret observerer.

Om man ser et barn tegne så
kan du for eksempel si : Koser du deg når du tegner?
Vil du fortelle om tegningen?
I stedet for å si : så fin tegning.

Da roser man nemlig objektet og ikke barnet.
Og ros som ikke føles fortjent har ingen hensikt.

glede

Alfa omega for å styrke selvfølelsen er å
være anerkjennende i sitt samvær med den lille.
Ser man barnet er sint, så kan man sette ord på det,
Det er jo normalt og greit å bli lei eller sint,
men man behøver ikke å vinne frem med det.
Litt trøst er oftest på sin plass da :)
Kanskje også en bekreftelse på at vi skjønner hva det vil oppnå,
men at det ikke passer her og nå ..

Selvtillitt er for meg mer knyttet til prestasjoner.
Man kan ha et generelt dårlig selvbilde,
men alikevel vite at man for eksempel er god
i matematikk.
eller til å hoppe strikk.

lek og læring

Man kan ha et godt selvbilde,
men ha dårlig selvtillitt i ulike situasjoner.

 

Selvtilitten bygges eller svekkes dermed etter prestasjonsresultatene.
Om man definerer selvtillitt på samme måte som meg,
så vil man kunne styrke selvtillitten ved å få
barnet til å gjøre ting de kan mestre.
Det er flott om man strekker ferdighetene litt,
men man skal bli utfordret innenfor det man
får til.

Får man det ikke til ,
så vil man få mindre tro på seg selv
i denne situasjonen,
og i ytterste konsekvens
så vil de slutte å forsøke.

Dette var av den litt faglige varianten.
Det kan være at det kommer
flere små fagdrypp
i løpet av de neste to ukene,

 

Ha en fargerik dag, med eller uten selvtillitt,
men helst med en bunnsolid selvfølelse

 

Petrine :)

 


15 mai, 2012

Utbrente barn

På god morgen Norge er temaet om at barn blir utbrente løftet.
Linken til innslaget er: http://www.tv2.no/gmn/dette-boer-du-gjoere-for-aa-unngaa-utbrente-barn-3782239.html

Utbrent som barn!
Det er skremmende, spør du meg.
Min illusjon er at små mennesker er proppfulle av energi og at de er i lekende aktivitet hele dagen.
Men vi som foreldregruppe organiserer bort leken og familielivet, påstås det.

Jeg har en illusjon om at den Petrinske familie ikke er for mye på farten. Og at vi gjør mye som familie. Hvordan er det hos dere? Balanserer dere med en timeplan hvis logistikk kan gi utbrente foreldre og barn? Er det slik vi har fått det, et liv hvor vi flykter fra det ene til det andre? Med det resultat at vi glemmer å ivareta det viktigste, – hverandre?
Jeg bare lurer!

Ta vare på hverandre! Det er den internasjonale familiedagen i dag :)

Petrine


… hvor er munnspillet som jeg hadde fire toner i ?

barn som gjemmer seg

 

Petrus gjemmer seg selv og ting :)

I det Petrinske hjem, har det vært tider hvor nøkler, mobiltelefon og lommebøker har hatt en tendens til å forsvinne. Og eieren til disse tingene har selvsagt vært Petrine. Hun har hatt mer i hodet enn i hendene, og har kvittet seg med det som har vært konkret.
Det på et tilfeldig og til tider ulogisk sted.

nøkler og lommebok

Nå har vi nye tider…

Petrus putter. Han putter i poser, han putter i vesker, han putter i skuffer og han putter i esker. Han har stor glede av organiseringen sin, og foreldrene er oftest glad for at gutten er fornøyd, men….

Når den helt nye tøffelen plutselig er helt forsvunnet, og den deilige og morsomme Reima-lua har forduftet, da må man lete..

Tøffelen fant vi ute i papirinnsamlingen, etter at Petrine husket på Petrus sin kontorjobb to dager før. Fra den dagen han sorterte og flyttet papirer, som mammaen kan gjøre. Det når strukturen eller motivasjonen mangler. Forskjellen er at han krydret det hele med en myk og god skinntøffel. Den som heldigvis kom til rette, for en ensom tøffel er ikke egnet til noe annet en putting..

Hvor lua er? Det er det ikke sikkert at vi noen gang får vite. Det kommer jo an på om han har «asta» den eller arkivert den på et hemmelig sted.

lue i eske

I morges skulle jeg ut å kaste noen pappesker etter gårsdagens handling, og heldigvis tok jeg i titt i dem, for der var den lydboken jeg savnet i går, en lue og en halvspist pære..

Ha en mer eller mindre organisert lørdag :)

Petrine


07 mai, 2012

Relasjoner

relasjoner

Jeg er JEG!
En viktig person.
Den viktigste i hele verden
Men jeg kan ikke være/
kan ikke
bli JEG
uten andre.

I så fall er jeg /
blir jeg
ingenting
– usynlig-
og det vil jeg ikke være.

I forhold til deg –
den viktigste personen
i hele verden

KYSS MEG !
A Nyquist

Bildet og diktet av Arild Nyquist henger på kjøkkenet i det Petrinske hjem. Det for å minne oss på hvor avhengige vi er av hverandre og hvor viktige vi er for den andres opplevelse av seg selv.

Petrine leser om realsjoner. Om det samspillet vi har til andre.Om hvor avgjørende det er med trygge, ivaretagende mennesker for utvikling. Om de som tar vare på oss, ser oss med positive øyne, tror på oss og gir tilbakemelding! Små barn er avhengig av de voksne for å få mat, søvn og tørre klær og varme. De er så avhengig av samspillet at de kan gå tilbake i utvikling om dette er godt nok.

Gjennom sosiale relasjoner får man anerkjennelse. Man blir verdsatt for den man er, får tilbakemeldinger og trygghet. Viktige elementer for utvikling.

Med nyfødte og spebarn er samspillet preget av bekreftelse gjennom handlinger som dekker behovene de små ber om å få hjelp til. Vi gjentar lyder, gir mat, løfter opp og koser ut fra hvordan vi kjenner barnet. Etter hvert bekrefter vi  det de gjør,  det de sier  og forsterker det vi ønsker  mer direkte gjennom ord, kroppsspråk og handlinger. Det vesentligste er at vi ser barnet.

Se det og anerkjenne det for hva det er, hva de ønsker hva det gjør og hva det faktisk kan. Våre reaksjoner avgjør og er grunnlaget for barnets selvoppfattelse. Det vil si hvordan barnet ser på seg og verdsetter seg selv.

Dette var et lite dykk inn i mitt hode, akkurat NÅ.

Litt teoritungt, kanskje!

Petrine :)


30 april, 2012

Våger jeg gripe inn?

Norges Lover

Bildet er hentet her.

Våger jeg å gripe inn? Tja, det gjør jeg.

På vei til jobb i dag, (samkjøring, lang pendlervei) så snakket vi om å sette grenser. Det for egne barn og for andres barn. Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. Det er nok en yrkesskade. Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. Forklare og holde hva jeg lover. Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger slik at de blir gangelige og dugelige voksene, en gang i verden. Det med bakgrunn i min tro på at barn som både kan gi og ta er ønsket som venner, lagspillere og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung går over mine grenser. Det til tross for at andre kan synes den samme handlingen er greit. Barn kan forskjell på borte og hjemme. De kan forskjell på mamma og pappa. DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre og de kan lære hvordan man skal oppføre seg på ulike steder. Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. Jeg mener at det er de som skal gi respons når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne de har god relasjon til, for å se hva vi mener. (Har du tenkt over det?)
Og blant annet da må vi sende de signalene vi mener er riktig.

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker så vil jeg stoppe han, for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ. Ser jeg at han gir rom for andre i leken, at han vil dele og er opptatt av de andre barna, så vil jeg nikke og smile. Kanskje til og med klappe. Petrus elsker nemlig aplaus. Små tegn, som er viktige og som bør sitte på rett plass.  Det fra de er små.  Det er jo da oppdragelsen starter.  Det er da de små ber om korrigering.

Men barna blir eldre, og de vil ikke ta med seg foreldrene i alle sammenhenger.  Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er tillatt hos oss. Og jeg vil bruke det som argument. Dette synes ikke jeg er greit… Dette er kanskje greit hos mange andre, men ikke hos oss.

Så svaret er JA! Jeg våger å gripe inn når det gjelder barna. Men når jeg synes at de voksne bør våkne opp, og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, finne alternative leker, roe det ned etc, ja, da er jeg for feig. Jeg er også for feig til å si fra til de voksne som ikke svarer når jeg ber barnet mitt hilse eller si ha det. Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, på besøk hos bekjente eller i andre sammenhenger. Det er mange voksne som ikke svarer. De kan snu ryggen til.

Da får jeg lyst til å spørre hvordan de tenker at mitt og deres barn skal lære høflighet når de som voksne ikke responderer på et barn Da har jeg lyst til å si at han er et viktig menneske selv om han bare er 85 cm høy. Da er jeg også for feig. For feig til å si: «Petrus sier Hei, kan du svare?» Det er jo ikke min oppgave å oppdra dem eller deres barn. Jeg famler nok med hensyn til de jeg har en oppdragende rolle til. Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. De man ikke har sterke følelser til. De man ikke kjenner nyansene i peronlighet  eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, veilede eller sette klare grenser. Holde avtaler og finne løsninger. Jeg treffer og bommer, og krysser fingrene for at resultatet blir godt nok :) Og at de barna som krysser min vei blir hyggelige og ønsket i vennskap som gleder.

Petrine :)


Page 24 of 25« First...10...2122232425