Barn


08 september, 2013

Lek mer med Playmo

gutt leker med playmo

Petrus har begynt å leke rollelek. Du vet den leken hvor du kan se at de leker ut ulike roller eller erfaringer i leken. Petrus drar på sjørøvertokt, på campingtur, bruker briobanen og drar gjerne på ferie med tråbil, traktor eller sykkel. Han kan dra en tur på jobb også. På fødseledagen hans i forrige uke fikk han påfyll av Playmobil. Det er leker jeg har tilbrakt mange timer med, da jeg lekte med barna i barnehager jeg har arbeidet. Det var fest når det kom på bordet, med alle sine detaljer og småplukk. Så undertegnede gleder seg over at Petrus også liker å leke med disse lekene.

leker

Derfor var det fest her i forrige uke, da han både fikk påfyll av både Playmo og Briotog. Jeg er nemlig fan av at man kanskje ikke har en haug forskjellige leker, men at man har nok av det man leker mye med. Det er kjedlig å lage briotog om man går tom for skinner og leken blir mer allsidig med et godt utvalg av tilbehør til det leketøyet man bruker mest.

playmo

Jeg satt gladelig sammen de flotte gavene Petrus fikk etter at han hadde sovnet på bursdagen sin, og nå er spisestuebordet en verden av små mennesker, riddere, sjørøvere i båter, borger, i biler og på campingtur. Så takknemligheten er stor over de flotte gavene han fikk.

playmo

Da Petrus fikk disse geniale lekene som man kan bruke til allsidig lek og som på ingen måte er datostemplet, så ble en prestentasjon av disse en selvfølge De har ubegrenset levetid, så fremt man finner frem til et system som hindrer de minste detaljene å forsvinne inn i støvsugeren. Så om du trenger tips til leketøy som passer for barn fra tre år og oppover i alder, så slår jeg et slag for playmo og briotog. På lekmer.no finnes det playmobil og andre flotte leker om dere skulle ønske å handle inn til egne eller andres barn, ved å sitte hjemme i stua.

briotog

I et tidligere innlegg, da jeg lette etter prinsessekjole til Petrus, så var det på Lekmer.no jeg raskt og enkelt fikk handlet de varene jeg ønsket, – både kjole, piratutstyr og annet utstyr. Og om du tar en tur innom nettbutikken, så kan du finne klær og annet utstyr som barn og barnefamilier trenger. Liker fo røvrig butikkens navn, da jeg synes barn og voksne nettopp skal leke mer :)

Petrine :)


Karsten Isacksen har sagt at man er voksen når man har tilgitt foreldrene sine. Med det så mener han vel at vi alle får med oss opplevelser på godt og vondt fra de som har satt oss til verden. Som voksen kan man få metaperspektiv på barnedommen, og ved å se den fra utsiden kan man se noe man er spesielt fornøyd med. Jeg gjør i alle fall det, og deler noe av det med dere.

Jeg vokste opp på 60//70 – tallet, på en tid hvor det norske samfunnet var på full fart fremover. Jeg hadde få leker, en sovedukke, en Tjorven dukke og en apekatt. Jeg hadde tegnesaker og koppstell, en symaskin og en del ting til. Og jeg hadde foreldre som ga meg den beste barndommen de kunne gi.

Jeg er glad for at de:

INTRODUSERTE MEG FOR BØKER:

Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lese bøker var dagligdags. Foreldrene mine leste for meg og for sin egendel, og den første skribenten jeg husker at jeg hadde et forhold til var Einar Skjæråsen. Han kom fra Trysil, som pappa, og vi hadde en diktsamling av han i bokhylla. Jeg var ikke gamlejenta da jeg kunne diktet LYKKE utenat.

Åtte øyne i hverandre,
fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring ei lykke;
Vesla, Påsan, Far og Mor!

Åtte hendre hektet sammen
til en ring kring stort og smått
herregud, om hele vide verden,
hadde det så godt.

Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat det diktet, men jeg vet at blant annet den boken gjorde meg kjempeglad i bøker. Jeg liker å drømme meg inn i en ukjent verden,  både gjennom romaner, noveller og faglitteratur. Så takk for at dere skapte leseglede hos meg.

TOK MEG MED PÅ TURER:

Familien min var ofte på farta. Foreldrene mine likte å være ute, sommer som vinter. Så jeg er et av de barna som ofte var på tur i helgene, enten ute med båten, i skogen, på stranda eller i marka på ski. I feriene var vi enten på fisketur, på Norgesturne eller på besøk hos familie på Hedmarken. Fellesnevneren er at jeg fikk ulike typer opplevelser og ulike erfaringer. Jeg er fortsatt glad i å være ute, og tro meg: Det å ikke skulle være ute hver eneste dag var noe jeg savnet da jeg fikk en arbeidsplass hvor vi i større grad oppholder oss innendørs. Kanskje barndommens erfaringer har ført til at jeg fortsatt liker å være i bevegelse, både her hjemme og i verden?

ALDRI SNAKKET STYGT OM NOEN ANDRE:

Som voksen er jeg imponert over at foreldrene mine ikke har snakket stygt om andre i mitt nærvær. Om jeg huffet meg over noe eller noen, så fikk jeg alltid et svar om at oftest så har hver og en en grunn til å handle slik de gjør. Når man vokser opp og kommer i andre miljøer, så kan man være bli imponert over at man er oppfostret med denne holdningen til andre mennesker og ikke holdninger som innebærer at det er helt på sin plass å kritisere, dømme og klage over andre på grunnlag av sin egne subjektive opplevelse. Jeg er nok ikke like flink som foreldrene mine, men jeg har en bevissthet i forhold til det og jobber med saken. Det fordi jeg tror det ligger bøttevis av mellommennekelighet i å fremsnakke i stedet for å baksnakke.

DISKUTERTE MED MEG:

Gjennom å få lov til å ytre mine meninger, samtidig som jeg fikk høre deres så lærte jeg at en sak har flere sider og jeg lærte å skille sak og person. Jeg sier ikke herved at jeg er utlært og at jeg aldri fller i min egne lille følelsesboble, men jeg sier at jeg har fått med meg erfaring som jeg synes at jeg har hatt nytte av senere i livet.

GA MEG FØLELSEN AV Å HØRE TIL OG AT JEG BLE TELT MED:

Jo, jeg har kranglet med foreldrene mine! Jeg har synes de har hatt de teiteste meningene som kan tenkes og jeg har vært urimelig mot dem og de mot meg. Uansett hvilken temperatur situasjonen hadde, så ga de meg alltid en følelse av jeg var en del av dem, det var plass til meg og jeg var en selfølgelig del av deres opplevelser. Jeg kan ikke huske at de hadde kjæresteturer eller gjorde mye uten meg. Jeg kan ikke huske at de har uffet seg over meg og sagt de har vært slitne av maset mitt, kravene jeg kom med eller lignende. NÅ er det jo slik at hukommelsen er selektiv, men følelsen jeg sitter igjen med er ekte og min egen: De var glad for og i meg.

LOT MEG SPARE TIL DET JEG ØNSKET MEG:

Nå var jeg barn i en annen tid enn i dag, så det å spare til det man ønsket seg var nok mer nødvendig enn det er nå. Jeg husker at jeg satte meg et mål, at vi var i butikken å så på deg jeg sparte til og at vi inngikk avtale om hvor mye jeg skulle spare og hvor mye de skulle bidra med. Jeg klarer faktisk den dag i dag å kjenne på spenninngen i å se at syltetøyglasset ble fylt og ikke minst gleden ved å bytte det inn til noe spesielt. Jeg kjøpte blant annet en rød dukkevogn, merket var Simo og den sto på øverste hylle i butikken. Jeg helte alle småpengene mine på disket og fikk dette røde vidunderet i innbytte. Hvilken glede da og hvilket minne nå. Som voksen er det en erfaring som har kommet godt med gjennom livet. Jeg lærte noe om økonomi, jeg lærte mye om tall og jeg lærte at alt er mulig, bare man legger en plan.  Nå er jeg mor i en annen tid, men jeg håper at jeg klarer å lære Petrus noe om økonomistyring.  Jeg kunne nok listet opp masse mer, men jeg tok de første fem tingene som falt meg inn. Jeg ser at jeg setter mer pris på dette som voksne, og at jeg ønsker å videreføre noe av dette til min Petrus.

Har du med deg minner og erfaringer fra barndommen, som du gjerne vil formidle videre til dine barn?

Petrine


22 august, 2013

Torsdagstema: Værstinger

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.  Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
«Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det?»
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden, og de fleste med det….

Petrine


06 juni, 2013

Seile med vinden

Når det blåser i fra øst er det ikke alltid det blir regn og ruskevær.

Yr har lovt pent og varmt dag i dag, mens storm mente det skulle bli regn.

Det regner ikke, men det er kaldt vind.

Den vet Petrus og Petrinemannen å utnytte.

De har lekt seg på stranden med Petrus sin drage,

til begges store glede så kom den seg opp over fjorden.

Da jeg var liten så hadde vi ikke alltid en ferdigkjøpt drage,

men da nød får fattig kvinne til å spinne,

så lagde vi oss drager ved hjelp av plastposer og snor.

Jeg fant frem de flotte kulturkortene våre, fra Barenbokforlaget.no

 

Dragelek på stranden er en knallmorsom aktivitet.

 Ha en glad søndag i eller utenfor vinden !

Petrine


02 juni, 2013

Seile med vinden

fly drage på stranda

Når det blåser i fra øst er det ikke alltid det blir regn og ruskevær.
Yr har lovt pent og varmt dag i dag, mens storm mente det skulle bli regn.
Det regner ikke, men det er kaldt vind.
Den vet Petrus og Petrinemannen å utnytte.
De har lekt seg på stranden med Petrus sin drage, til begges store glede så kom den seg opp over fjorden.

Da jeg var liten så hadde vi ikke alltid en ferdigkjøpt drage, men da nød får fattig kvinne til å spinne,
så lagde vi oss drager ved hjelp av plastposer og snor.
Jeg fant frem de flotte kulturkortene våre, fra Barenbokforlaget.no

drage drage2

Jeg fant et kort med en oppskrift på drager.
Jeg forsøkte å ta bilde av det med mer eller mindre hell,
men om du har lyst til å lage en så kan man med litt velvilje finne oppskriften her.

fly drage på stranda

Dragelek på stranden er en knallmorsom aktivitet.

Ha en glad søndag i eller utenfor vinden !

Petrine


Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)


10 april, 2013

Prins vil ikke

Jeg tror at eventyret om Prinsesse VIL IKKE,
egentlig heter : Prins VIL IKKE!
Jeg tror nemlig det handler om en liten to – åring:
Han vil absolutt ingen ting.
 Det han ville i sta
det vil han ABSOLUTT ikke NÅ.
NEEEEIIIII, skriker han
og løper avgårde.
Alltid og hele tiden!!
Selv om vi henter han inn
og det blir som vi har bestemt,
så har vi den sammen scenen
ved neste overgang av aktivitet.
Han er to år,
han kan påvikre verden.
Det trener han på.
Han er to år og skal orientere seg
i vår kultur,  – familien og samfunnets.
Han er to år og skal finne ut hva som er greit
og hva som ikke er fult så ok.
Han er to år og må finne ut hvor grensen går.
Det er to – åringens lodd.
og en VIKTIG del av utviklingen
Det går over en gang….
og inn til da så er jeg glad jeg ikke har parykk.
Det kunne være at jeg i oppgitthetens øyeblikk
kunne komme til å dra av meg håret.
Noen med to åringer der ute som kjenner seg igjen?
Petrine

Det var en liten reportasje i Tønsberg Blad før jul.
Den handlet om hva det beste foreldre kan gi sine barn.
Viktige punkt hvor det er foreldres oppgave å være på giversiden.
Barna ønsker seg tid og oppmerksomhet .

Jeg har tatt utgangspunkt i disse punktene, ved å bruke de i overskriften.
Deretter har jeg gjort de til mine ved at jeg tolker de på min måte.

1) Endeløs kjærlighet.
Vi må prøve etter beste evne å lære barna våre at vi er glade i dem i lys av de egenskaper og den personen barnet er. Det vil si uavhengig av hva det presterer eller gjør.
Vis at barnet betyr veldig mye for deg,

2) Gi barnet omsorg
Barn trenger hjelp til å få dekket grunnelggende behov for mat, søvn, renslighet og rutiner.
Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barnet til å være mett, få nok søn, være riktig kledd, til å føle seg vel og til å se til at barnet har det bra. Når det grunnelggende er i varetatt så kan barnet være opptatt av å oppleve verden med og gjennom omsrogspersoonene. Barn er gode på å observere de voksnes tilbakemeldinger gjennom blikk og kroppsspråk. De titter ofte på de voksne for å få en tilbakemelding på hva de er opptatt med for øyeblikket. Faktisk veldig ofte.
Vis at du bryr deg.

3) Anerkjennelse
Barna liker at du bekrefter deres handlinger og at du lar de eie sin egen opplevelse av situasjoen. Det vil si at vi bekrefter at de ble lei seg, ble glad eller forvirret selv om vi ikke ser situasjonen som barnet.
» Jeg ser du ble lei deg, vil du ha trøst ? «, er et eksempel på det.
Du kan også anerkjenne med kroppen,
som med et blikk, et smil og tomler opp.

Du anerkjenner også vedat du møter barnet der det er ved å være opptat av hva de er opptatt av,melde deg inn i situasjoner og være nysgjerrig på både barnet og det dere er oppatt av.

4) Snakk med barnet
Har du tenkt på at det er forskjell på å snakke med og til barnet.
Når jeg har det veldig travelt så har jeg lett for å snakke til Petrus. Spesielt om morgenen når vi har det ravelt. Da skal logistikken opp, og da blir det mange instrukser:
«Fort deg, mamma skal rekke jobben» 
«Vent med å spise snø til du kommer hjem fra barnehagen, jeg har ikke tid til å vente på deg»
( Jeg velger mine kamper, og nekter jeg han å spise snø, så vil han spise det i smug :) )
På vei hjem fra barnehagen så er jeg mindre stresset og da snakker vi alltid sammen. Vi forteller hverandre hva vi har vært med på i løpet av dagen, snakker om hva vi er opptatt av ( les: Petrus) og synger gjerne noen sanger som minstemann har friskt i minnet. Da har vi tid og da er mitt fokus helt og holdent på oss to. Og jeg forsøker å drive historien videre.
Noen ganger er det rett og slett ikke nødvendig. Da bobler minstemann over av ord, og min eneste oppgave er å bekrefte at jeg hører på.

5) Vær tålmodig
Det er godt vi er to foreldre her i huset om dagen.
Minsten er to år.
Han har stålvilje, utforskertrang og en autopilot som sier og gjør det motsatte av det vi har foreslått, bestemt eller har lyst til å gjøre. Jeg tror ikke tanken er oppom hodet en gang før handlingen er utført. Det kan kreve sin mann, – eller kvinne!

Noen dager er gode for både han og de rundt.
Andre dager så settes tålmodiheten på prøve.
Det er da man skulle hatt en slik krem å smøre seg med, en slik tålmodighetskrem.
Det er ikke alltid jeg er pedagogisk og klarer å være tålmodig, for eksempel når jeg for femte gang under måltidet for krydret maten med en toårs gammel utgave av arten Homo Sapiens.
Det finnes heldigvis dager hvor jeg husker på at motstanden mye handler utvikling. Om å finne ut hvem man er i denne verden, og jeg derfor ikke river meg i håret over å komme til kort, men gir postitive tilbakemelinger, ser han i situasjonen og prøver å finne alternative løsninger for at vi begge eller alle skal kommer vel i havn.

6) Stol på barnet
Ha tillitt til at barnet mestrer situasjonen. La det forsøke seg  og hjelp det om det trenger assistanse underveis.  Jeg synes det er mange voksne som hindrer barna i deres utvikling ved at de er redd for at de skal skade seg på et eller annet vis. Kjenner du barnet ditt, og lar det forsøke seg ved at du er der for å ta det i mot, hjelpe det videre også videre så får det erfaring på at det mestrer og det får utviklet både selvbilde og selvtillit underveis. Det er også viktig at du lar det få gradvis ansvar slik at det har noe å strekke seg etter. Og her er balasegangen hårfin, for det er viktig at barnet får en følelse av å komme i havv, det vil si opplever mestring.

del opplevelser

7) Del gode opplevelser.
Jeg har en tro på at man utvikles best gjennom erfaringer.
Jeg har en tro på at felles opllevelser knytter bånd.
Å oppleve noe sammen med barnet/ barna er derfor viktig for barns utvikling,
den fysiske, den psykiske, den sosiale, den språklige og den intelektuelle.
Vi er ikke mega gode på å dra ut for å fylle på med opplevelser,
men vi gjør det med jevnlig.
Er vi ikke på farta så leker vi sammen,
vi baker og vi lager mat sammen.
Det er stas både for foreldre og barn.
Oppelveler er alt vi gjør sammen, uahengig om det er hjemme eller borte.

Ha en glad lørdag!

Petrine


pølse i vaffel

Her i huset har vi forskjellig perspektiv og interessefelt om dagen.
Petrinemannen gleder seg til at fotballsesongen er i gang,
og han ser frem til å ta med seg Petrus, noen leker
og godt mot opp på stadion.
Minsten har lært seg å rope:
» Kom  igjen, kællær!»,
og han har lært at pølse i vaffel er fotballmat.

Petrus har hatt sin første dag i barnehagen etter en
stillesittende pause. Han gleder seg til over å være sammen med
vennene sine. For det er i barnehagen han har dem.
Det er i barnehagen han leker og tuller
Det er der han skaffer seg sosial erfaring
og glede sammen de som er like gamle som han.
Det er der han kommer seg på tur,
møter dyr og lærer barnekultur.

Petrine er glad for at dagene er lyse,
hun kjenner at hun har lyst på vårlige klær til både seg og minsten,
og hun er fristet til å ta han under armen og finne et fly til et varmt land,
med sol, sand og vann.

Hun er også opptatt av at hun skal komme ajour på jobben,
eksamen nærmer seg med stormskritt
og elevene er ute i praksisfeltet.

forside vg

Petrine er også opptatt av rapportene som er markedsført på Vg.
Hun er utdannet til å tro på barnehager.
Vg er til for å fortelle oss at det er ikke sikkert at
det er trygt eller sunt for barnet å være der.
Jeg er glad for at det settes fokus på
hvordan barn har det
både fysisk og
psykisk,

både i
barnehagen
og i samfunnet forøvrig.

Men jeg tror at bildet er mer nyansert enn hva en rapport kan si noe om,
samtidig som jeg er glad for at man forøker å finne ut metoder for å kvalitetessikre
den offentlige barnepassen i Norge.
Det skulle bare mangle,
de flest produkter blir testet og markedført ut fra resultatet.
Så hvorfor skal man ikke se hva man kan gjøre for at barn får det optimalt gjennom dagen,
hvor det blir passet av flotte mennesker,
som har viet sin arbeidtid til å ivare de tillittsfulle og aktive små.
Dessuten kan rapporten si noe om alt det flotte og målrettede arbeidet
som blir utført rundt om i Norge.

Daglig er mange barn.
som i likhet med Petrus,
glade for å møte sine venner i barnehagen.
Barna møter også voksne som de har blitt glad i.
De voksne som møter smil og tørker tårer,
som smører mat og som skifter bleier.
De voksne som forhåpentligvis liker jobben sin,
De som er tilstede
og som er bevisst den tid og det liv de forvalter hver dag.
Noe jeg har tro på!
Det fordi mange års erfaring har lært meg at
å jobbe i barnehage er ikke for hvem som helst.
Jeg vil tro at det er de som brenner for yrket sitt som forblir.
For tro meg,
det er mange flotte folk ute i felten,
de som hver dag møter våre små underverk igjen og igjen.
Med nysgjerrighet og glede,
med varme og humor
og med planer om hvordan dagen, uka
og året skal gjennomføres.
Jeg snakker av erfaring,
–  fra innsiden!

For de foreldrene som får vondt i magen av oppslaget i VG.
De som føler de ikke har noe valg i forhold til om de skal bruke barnehage eller ikke,
så kan kanskje rapporten som er publisert på folkehelseinstituttet være til trøst?

Rapporten er skrevet på et doktorgradstudie om barnehagebarn og utvikling.
Det er sett på  barnehager i lys av debatten som er om dagen.
Rapporten er entydig på at barnehagebarn har en særs god språkutvikling.
Barn som har en tidlig barnehagekarriere har en lav grad av forsinket språkutvikling.
Det vises til at  studier er mer tvetydige på hvordan barn i risikosonen utviler atferd.
Det konkluderes allikevel med at barn ikke får atferdsproblemer av å gå i barnehage.
Videre sies det at barnehagen stimulerer nysgjerrighet, kunnskap og mestring.
Det er understreket at kvaliteten på barnehagen er med på å påvirke resultatet,
slevfølgelig nok.

Da kvaliteten på hvordan barnehagen drives er en medvirkende faktor
på hva slags utbytte barn har,
så synes jeg det er greit at det blir satt søkelys på
hvordan de ulike barnehagene blir drevet.
Ikke for å henge de ut,
ikke for at foreldrene skal få dårlig samvittighet,
ikke for at personalet skal føle at de har gjort en dårlig jobb.
Men rett og slett fordi man kan få et verktøy for å se hva man må bli bedre på,
og hva man kan jobbe målrettet med
for å bli enda bedre.

Jeg heier på barnehagene!

og jeg gleder meg over våren.
de lyse dagene
og jeg ønsker ny garderobe.
Det mens gutta venter på fotball sesongen.
og jeg drømmer meg til sol og sommer!

Petrine :)


Da jeg tok utdannelse så hadde jeg barnevern som særemne.
Jeg fikk belyst temaet som kom til å røre følelsene mine den gang da
og
de gangene jeg har forholdt meg til små mennesker
som ikke har hatt optimale oppvekstmiljø i hjemmet.
Jeg har alltid vært offentlig ansatt. Jeg har vært og er forpliktet til å melde min bekymring for små barn og unge videre. Heldigvis så ble jeg sendt på et kurs om barnevern, som gikk over to år, da jeg var relativt nyutdannet. Det gjorde at jeg ble flinkere til å ta kontakt med etaten om jeg var redd for barnas ve og vel. Noen ganger har jeg tatt kontakt for å drøfte situasjonen og beskrive barnet anonymt, andre ganger for å sende en melding.  Jeg ser på barnevernet som en støttespiller i småbarnsfamiliers liv, hvis ytterste konsekvens er å flytte barnet fra hjemmet.
Jeg har tatt kontakt med barnevernet
både som arbeidstaker og som privatperson.

Hver gang jeg møtte et barn
som bukket unna for et stryk på kinnet,
som har hatt tomme, utrykksløse og litt døde øyne,
som har mer enn en dags skitt på klær og kropp,
som klamrer seg til meg eller tar ekstremt avstand fra meg
som dytter uhemmet i seg maten som blir servert på en måte som tilsier at mat ikke er dagligdags
eller som på andre måter får det til å ringe en bjelle i ryggmargen min,
da ble jeg grepet.
Jeg fikk en klump i magen.
En klump bygget på en uggen følelse.
Jeg får  også en uggen følelse på vegne av de barna jeg kanskje ikke så.

Jeg kan ikke si at andre saker ikke har grepet meg som Christoffer saken.
Det handler kanskje om at jeg har hatt barn på fanget
som har opplevd helt ekstreme og helt utenkelige ting.
Den har fått meg til
å forsøke å forstå det utenkelige,
til å føle avsky
og til å kjenne på maktesløshet, gråt og sinne
på vegne av et forsvarløst lite menneske.
Ekstremt ufattelig.

Sannheten er at det foregår barnemishandling i Norge, og kanskje i din omgangskrets.
Statistisk så utsettes ti prosent av alle barn for omsorgsvikt, vold eller misbruk.
Det er derfor naivt at vi ikke tror at det foregår i vårt miljø.
Min oppfordring til deg er at om du er i tvil, så ta heller en telefon for mye enn for lite til barnevernet.
Ingen ting er bedre enn at du tar feil, men det kan være at du har kjennskap til et barn som trenger hjelp til å få optimale oppvekstmiljø på hjemmebane.

Christoffer ble 8 år.
Han døde av skader han ble påført i hjemmet.
I den havn som skulle ivareta hans behov for omsorg og trygghet
hver dag, kveld og natt etter skole eller andre aktiviteter.
Stefaren ble dømt til åtte års fengsel for skadene han påførte Christoffer.
De skadene som førte til at han døde.
Han har blitt en symbol forsømte og lidende barn i Norge.

Stefaren har nok tidligere også vært voldelig mot sin stesønn,
da mennesker rundt Christoffer hadde reagert på merkser og sår på kroppen som
ikke er de man får ved å bare være et barn i aktivitet.
Observasjonene ble ikke meldt til barnevernet,
verken av nære personer, av lærere eller lege.
Utfallet kjenner vi til.

Det er flere enn meg som har blitt berørt av Christoffer saken.
En gruppe med enkeltpersoner har laget kampanjen «Ta barns parti«.
Sammen med Christoffer sin bestemor jobber de med å spre kompetanse
om vold og overgrep mot barn.
De har som mål å sende ut boken «Christoffer» til alle barnehager og Sfoer i Norge.
Sender en sms med kodeordet Christoffer til 2430 så gir du 120,-
Det dekker utgiftene til å sende ut en bok til en barnehage eller SFO.

På bloggen til Susanne Kalzua fant jeg et par videosnutter
fra kampanjen til Stine Sofie stiftlesen:
«For barnets beste, må du tenke det værste«.

Målet med den kampanjen er å
«å få flere til å innse at omsorgssvikt, vold og misbruk av barn er langt mer utbredt enn de tror, og få dem til å aktivt handle for å komme dette til livs.»

På Stine Sofie stiftelsens hjemmesider så finner man også en veileder som kortfattet sier hva som kan ligge under begrepene barnevern og omsorgssvikt, og de har en veileder som sier noe om symptomer man kan være til stede ved mishandling.

Suzanne Kalzua og fru Jacobsen med bloggen Mer enn bare en mammablogg inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Nettopp fordi de små barna er avhengig av voksne for å få den omsorg, trygghet og den oppvekst som de fortjener. Ta en titt på deres utdyping av temaet.

Vil du sende melding til barnevernet så kan du bruke skjemaet som du finner her.
Du kan også ringe til Alarmtelefonen for barn og unge på nummer 116 111.
Ønsker du mer informasjon kan du finne det på barnevernenet.no,
hos Stine Sofie Stiftelsen og på «Barnas parti»

Petrine


Page 22 of 25« First...10...2021222324...Last »