Barn


10 april, 2013

Prins vil ikke

Jeg tror at eventyret om Prinsesse VIL IKKE,
egentlig heter : Prins VIL IKKE!
Jeg tror nemlig det handler om en liten to – åring:
Han vil absolutt ingen ting.
 Det han ville i sta
det vil han ABSOLUTT ikke NÅ.
NEEEEIIIII, skriker han
og løper avgårde.
Alltid og hele tiden!!
Selv om vi henter han inn
og det blir som vi har bestemt,
så har vi den sammen scenen
ved neste overgang av aktivitet.
Han er to år,
han kan påvikre verden.
Det trener han på.
Han er to år og skal orientere seg
i vår kultur,  – familien og samfunnets.
Han er to år og skal finne ut hva som er greit
og hva som ikke er fult så ok.
Han er to år og må finne ut hvor grensen går.
Det er to – åringens lodd.
og en VIKTIG del av utviklingen
Det går over en gang….
og inn til da så er jeg glad jeg ikke har parykk.
Det kunne være at jeg i oppgitthetens øyeblikk
kunne komme til å dra av meg håret.
Noen med to åringer der ute som kjenner seg igjen?
Petrine

Det var en liten reportasje i Tønsberg Blad før jul.
Den handlet om hva det beste foreldre kan gi sine barn.
Viktige punkt hvor det er foreldres oppgave å være på giversiden.
Barna ønsker seg tid og oppmerksomhet .

Jeg har tatt utgangspunkt i disse punktene, ved å bruke de i overskriften.
Deretter har jeg gjort de til mine ved at jeg tolker de på min måte.

1) Endeløs kjærlighet.
Vi må prøve etter beste evne å lære barna våre at vi er glade i dem i lys av de egenskaper og den personen barnet er. Det vil si uavhengig av hva det presterer eller gjør.
Vis at barnet betyr veldig mye for deg,

2) Gi barnet omsorg
Barn trenger hjelp til å få dekket grunnelggende behov for mat, søvn, renslighet og rutiner.
Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barnet til å være mett, få nok søn, være riktig kledd, til å føle seg vel og til å se til at barnet har det bra. Når det grunnelggende er i varetatt så kan barnet være opptatt av å oppleve verden med og gjennom omsrogspersoonene. Barn er gode på å observere de voksnes tilbakemeldinger gjennom blikk og kroppsspråk. De titter ofte på de voksne for å få en tilbakemelding på hva de er opptatt med for øyeblikket. Faktisk veldig ofte.
Vis at du bryr deg.

3) Anerkjennelse
Barna liker at du bekrefter deres handlinger og at du lar de eie sin egen opplevelse av situasjoen. Det vil si at vi bekrefter at de ble lei seg, ble glad eller forvirret selv om vi ikke ser situasjonen som barnet.
» Jeg ser du ble lei deg, vil du ha trøst ? «, er et eksempel på det.
Du kan også anerkjenne med kroppen,
som med et blikk, et smil og tomler opp.

Du anerkjenner også vedat du møter barnet der det er ved å være opptat av hva de er opptatt av,melde deg inn i situasjoner og være nysgjerrig på både barnet og det dere er oppatt av.

4) Snakk med barnet
Har du tenkt på at det er forskjell på å snakke med og til barnet.
Når jeg har det veldig travelt så har jeg lett for å snakke til Petrus. Spesielt om morgenen når vi har det ravelt. Da skal logistikken opp, og da blir det mange instrukser:
«Fort deg, mamma skal rekke jobben» 
«Vent med å spise snø til du kommer hjem fra barnehagen, jeg har ikke tid til å vente på deg»
( Jeg velger mine kamper, og nekter jeg han å spise snø, så vil han spise det i smug :) )
På vei hjem fra barnehagen så er jeg mindre stresset og da snakker vi alltid sammen. Vi forteller hverandre hva vi har vært med på i løpet av dagen, snakker om hva vi er opptatt av ( les: Petrus) og synger gjerne noen sanger som minstemann har friskt i minnet. Da har vi tid og da er mitt fokus helt og holdent på oss to. Og jeg forsøker å drive historien videre.
Noen ganger er det rett og slett ikke nødvendig. Da bobler minstemann over av ord, og min eneste oppgave er å bekrefte at jeg hører på.

5) Vær tålmodig
Det er godt vi er to foreldre her i huset om dagen.
Minsten er to år.
Han har stålvilje, utforskertrang og en autopilot som sier og gjør det motsatte av det vi har foreslått, bestemt eller har lyst til å gjøre. Jeg tror ikke tanken er oppom hodet en gang før handlingen er utført. Det kan kreve sin mann, – eller kvinne!

Noen dager er gode for både han og de rundt.
Andre dager så settes tålmodiheten på prøve.
Det er da man skulle hatt en slik krem å smøre seg med, en slik tålmodighetskrem.
Det er ikke alltid jeg er pedagogisk og klarer å være tålmodig, for eksempel når jeg for femte gang under måltidet for krydret maten med en toårs gammel utgave av arten Homo Sapiens.
Det finnes heldigvis dager hvor jeg husker på at motstanden mye handler utvikling. Om å finne ut hvem man er i denne verden, og jeg derfor ikke river meg i håret over å komme til kort, men gir postitive tilbakemelinger, ser han i situasjonen og prøver å finne alternative løsninger for at vi begge eller alle skal kommer vel i havn.

6) Stol på barnet
Ha tillitt til at barnet mestrer situasjonen. La det forsøke seg  og hjelp det om det trenger assistanse underveis.  Jeg synes det er mange voksne som hindrer barna i deres utvikling ved at de er redd for at de skal skade seg på et eller annet vis. Kjenner du barnet ditt, og lar det forsøke seg ved at du er der for å ta det i mot, hjelpe det videre også videre så får det erfaring på at det mestrer og det får utviklet både selvbilde og selvtillit underveis. Det er også viktig at du lar det få gradvis ansvar slik at det har noe å strekke seg etter. Og her er balasegangen hårfin, for det er viktig at barnet får en følelse av å komme i havv, det vil si opplever mestring.

del opplevelser

7) Del gode opplevelser.
Jeg har en tro på at man utvikles best gjennom erfaringer.
Jeg har en tro på at felles opllevelser knytter bånd.
Å oppleve noe sammen med barnet/ barna er derfor viktig for barns utvikling,
den fysiske, den psykiske, den sosiale, den språklige og den intelektuelle.
Vi er ikke mega gode på å dra ut for å fylle på med opplevelser,
men vi gjør det med jevnlig.
Er vi ikke på farta så leker vi sammen,
vi baker og vi lager mat sammen.
Det er stas både for foreldre og barn.
Oppelveler er alt vi gjør sammen, uahengig om det er hjemme eller borte.

Ha en glad lørdag!

Petrine


pølse i vaffel

Her i huset har vi forskjellig perspektiv og interessefelt om dagen.
Petrinemannen gleder seg til at fotballsesongen er i gang,
og han ser frem til å ta med seg Petrus, noen leker
og godt mot opp på stadion.
Minsten har lært seg å rope:
» Kom  igjen, kællær!»,
og han har lært at pølse i vaffel er fotballmat.

Petrus har hatt sin første dag i barnehagen etter en
stillesittende pause. Han gleder seg til over å være sammen med
vennene sine. For det er i barnehagen han har dem.
Det er i barnehagen han leker og tuller
Det er der han skaffer seg sosial erfaring
og glede sammen de som er like gamle som han.
Det er der han kommer seg på tur,
møter dyr og lærer barnekultur.

Petrine er glad for at dagene er lyse,
hun kjenner at hun har lyst på vårlige klær til både seg og minsten,
og hun er fristet til å ta han under armen og finne et fly til et varmt land,
med sol, sand og vann.

Hun er også opptatt av at hun skal komme ajour på jobben,
eksamen nærmer seg med stormskritt
og elevene er ute i praksisfeltet.

forside vg

Petrine er også opptatt av rapportene som er markedsført på Vg.
Hun er utdannet til å tro på barnehager.
Vg er til for å fortelle oss at det er ikke sikkert at
det er trygt eller sunt for barnet å være der.
Jeg er glad for at det settes fokus på
hvordan barn har det
både fysisk og
psykisk,

både i
barnehagen
og i samfunnet forøvrig.

Men jeg tror at bildet er mer nyansert enn hva en rapport kan si noe om,
samtidig som jeg er glad for at man forøker å finne ut metoder for å kvalitetessikre
den offentlige barnepassen i Norge.
Det skulle bare mangle,
de flest produkter blir testet og markedført ut fra resultatet.
Så hvorfor skal man ikke se hva man kan gjøre for at barn får det optimalt gjennom dagen,
hvor det blir passet av flotte mennesker,
som har viet sin arbeidtid til å ivare de tillittsfulle og aktive små.
Dessuten kan rapporten si noe om alt det flotte og målrettede arbeidet
som blir utført rundt om i Norge.

Daglig er mange barn.
som i likhet med Petrus,
glade for å møte sine venner i barnehagen.
Barna møter også voksne som de har blitt glad i.
De voksne som møter smil og tørker tårer,
som smører mat og som skifter bleier.
De voksne som forhåpentligvis liker jobben sin,
De som er tilstede
og som er bevisst den tid og det liv de forvalter hver dag.
Noe jeg har tro på!
Det fordi mange års erfaring har lært meg at
å jobbe i barnehage er ikke for hvem som helst.
Jeg vil tro at det er de som brenner for yrket sitt som forblir.
For tro meg,
det er mange flotte folk ute i felten,
de som hver dag møter våre små underverk igjen og igjen.
Med nysgjerrighet og glede,
med varme og humor
og med planer om hvordan dagen, uka
og året skal gjennomføres.
Jeg snakker av erfaring,
–  fra innsiden!

For de foreldrene som får vondt i magen av oppslaget i VG.
De som føler de ikke har noe valg i forhold til om de skal bruke barnehage eller ikke,
så kan kanskje rapporten som er publisert på folkehelseinstituttet være til trøst?

Rapporten er skrevet på et doktorgradstudie om barnehagebarn og utvikling.
Det er sett på  barnehager i lys av debatten som er om dagen.
Rapporten er entydig på at barnehagebarn har en særs god språkutvikling.
Barn som har en tidlig barnehagekarriere har en lav grad av forsinket språkutvikling.
Det vises til at  studier er mer tvetydige på hvordan barn i risikosonen utviler atferd.
Det konkluderes allikevel med at barn ikke får atferdsproblemer av å gå i barnehage.
Videre sies det at barnehagen stimulerer nysgjerrighet, kunnskap og mestring.
Det er understreket at kvaliteten på barnehagen er med på å påvirke resultatet,
slevfølgelig nok.

Da kvaliteten på hvordan barnehagen drives er en medvirkende faktor
på hva slags utbytte barn har,
så synes jeg det er greit at det blir satt søkelys på
hvordan de ulike barnehagene blir drevet.
Ikke for å henge de ut,
ikke for at foreldrene skal få dårlig samvittighet,
ikke for at personalet skal føle at de har gjort en dårlig jobb.
Men rett og slett fordi man kan få et verktøy for å se hva man må bli bedre på,
og hva man kan jobbe målrettet med
for å bli enda bedre.

Jeg heier på barnehagene!

og jeg gleder meg over våren.
de lyse dagene
og jeg ønsker ny garderobe.
Det mens gutta venter på fotball sesongen.
og jeg drømmer meg til sol og sommer!

Petrine :)


Da jeg tok utdannelse så hadde jeg barnevern som særemne.
Jeg fikk belyst temaet som kom til å røre følelsene mine den gang da
og
de gangene jeg har forholdt meg til små mennesker
som ikke har hatt optimale oppvekstmiljø i hjemmet.
Jeg har alltid vært offentlig ansatt. Jeg har vært og er forpliktet til å melde min bekymring for små barn og unge videre. Heldigvis så ble jeg sendt på et kurs om barnevern, som gikk over to år, da jeg var relativt nyutdannet. Det gjorde at jeg ble flinkere til å ta kontakt med etaten om jeg var redd for barnas ve og vel. Noen ganger har jeg tatt kontakt for å drøfte situasjonen og beskrive barnet anonymt, andre ganger for å sende en melding.  Jeg ser på barnevernet som en støttespiller i småbarnsfamiliers liv, hvis ytterste konsekvens er å flytte barnet fra hjemmet.
Jeg har tatt kontakt med barnevernet
både som arbeidstaker og som privatperson.

Hver gang jeg møtte et barn
som bukket unna for et stryk på kinnet,
som har hatt tomme, utrykksløse og litt døde øyne,
som har mer enn en dags skitt på klær og kropp,
som klamrer seg til meg eller tar ekstremt avstand fra meg
som dytter uhemmet i seg maten som blir servert på en måte som tilsier at mat ikke er dagligdags
eller som på andre måter får det til å ringe en bjelle i ryggmargen min,
da ble jeg grepet.
Jeg fikk en klump i magen.
En klump bygget på en uggen følelse.
Jeg får  også en uggen følelse på vegne av de barna jeg kanskje ikke så.

Jeg kan ikke si at andre saker ikke har grepet meg som Christoffer saken.
Det handler kanskje om at jeg har hatt barn på fanget
som har opplevd helt ekstreme og helt utenkelige ting.
Den har fått meg til
å forsøke å forstå det utenkelige,
til å føle avsky
og til å kjenne på maktesløshet, gråt og sinne
på vegne av et forsvarløst lite menneske.
Ekstremt ufattelig.

Sannheten er at det foregår barnemishandling i Norge, og kanskje i din omgangskrets.
Statistisk så utsettes ti prosent av alle barn for omsorgsvikt, vold eller misbruk.
Det er derfor naivt at vi ikke tror at det foregår i vårt miljø.
Min oppfordring til deg er at om du er i tvil, så ta heller en telefon for mye enn for lite til barnevernet.
Ingen ting er bedre enn at du tar feil, men det kan være at du har kjennskap til et barn som trenger hjelp til å få optimale oppvekstmiljø på hjemmebane.

Christoffer ble 8 år.
Han døde av skader han ble påført i hjemmet.
I den havn som skulle ivareta hans behov for omsorg og trygghet
hver dag, kveld og natt etter skole eller andre aktiviteter.
Stefaren ble dømt til åtte års fengsel for skadene han påførte Christoffer.
De skadene som førte til at han døde.
Han har blitt en symbol forsømte og lidende barn i Norge.

Stefaren har nok tidligere også vært voldelig mot sin stesønn,
da mennesker rundt Christoffer hadde reagert på merkser og sår på kroppen som
ikke er de man får ved å bare være et barn i aktivitet.
Observasjonene ble ikke meldt til barnevernet,
verken av nære personer, av lærere eller lege.
Utfallet kjenner vi til.

Det er flere enn meg som har blitt berørt av Christoffer saken.
En gruppe med enkeltpersoner har laget kampanjen «Ta barns parti«.
Sammen med Christoffer sin bestemor jobber de med å spre kompetanse
om vold og overgrep mot barn.
De har som mål å sende ut boken «Christoffer» til alle barnehager og Sfoer i Norge.
Sender en sms med kodeordet Christoffer til 2430 så gir du 120,-
Det dekker utgiftene til å sende ut en bok til en barnehage eller SFO.

På bloggen til Susanne Kalzua fant jeg et par videosnutter
fra kampanjen til Stine Sofie stiftlesen:
«For barnets beste, må du tenke det værste«.

Målet med den kampanjen er å
«å få flere til å innse at omsorgssvikt, vold og misbruk av barn er langt mer utbredt enn de tror, og få dem til å aktivt handle for å komme dette til livs.»

På Stine Sofie stiftelsens hjemmesider så finner man også en veileder som kortfattet sier hva som kan ligge under begrepene barnevern og omsorgssvikt, og de har en veileder som sier noe om symptomer man kan være til stede ved mishandling.

Suzanne Kalzua og fru Jacobsen med bloggen Mer enn bare en mammablogg inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Nettopp fordi de små barna er avhengig av voksne for å få den omsorg, trygghet og den oppvekst som de fortjener. Ta en titt på deres utdyping av temaet.

Vil du sende melding til barnevernet så kan du bruke skjemaet som du finner her.
Du kan også ringe til Alarmtelefonen for barn og unge på nummer 116 111.
Ønsker du mer informasjon kan du finne det på barnevernenet.no,
hos Stine Sofie Stiftelsen og på «Barnas parti»

Petrine


barn og hund

Liten Petrus og Petrinehunden

«Hei, Petrus!
Har du noen venner i barnehagen,» spør bestefar.
Han hadde hørt at venner var en forebyggende faktor mot mobbing.
Petrus fortalte hvem han leker med i barnehagen, og om hvem som er glad for å leke med han.
Det er noen han ønsker å være sammen med,
og som ønsker å være med han.
Ut fra hans perspektiv.

Petrus er to år.
Til høsten skal han flytte over på ny avdeling.
Akkurat som mange på hans alder.
Det er barnehagens rammer som skal bestemme
hvilke barn han skal dele store deler av hverdagen med .
Men….
tar rammene vare på de små og vennene deres?

Jeg har tro på vennskap som starter tidlig i livet.
Jeg har tro på at barn er viktig for barn.
Jeg vil at barn skal holde på de vennskapene som han trives i.
«Er du sosial kompetent og nysgjerrig så vil man få masse positiv livserfaring», er min filosofi.
(Kanskje jeg er over middels opptatt av det sosiale
og av gode klær for barn ?
Sukk!)

barn og hund

Petrus og Petrinehunden venter på mamma

Jeg måtte inn å lese om småbarn og vennskap.
Forkning viser at vennskap mellom barn er viktig for deres utvikling og velbefinne
samt at samspill med vennene rangeres høyest av barn i barnehage og skole.
Jeg fant en doktoravhandling som sier at barn ned i toårs alder har evnen til å gå inn i vennskap.
En vennerealsjon hos en barn rommer en glede over å være sammen, felleskap og opplevelsen av å skape en mening sammen. Barn gjør som oss voksne, de velger ofte de likesinnede og de man har felles opplevelser sammen med som venner. Vennskap mellom de minste barna er ikke bare idyll, det er gjennom disse relasjonene man også får trening på å løse konflikter eller å komme med kompromiss. De vennene man er mye sammen med er de som man oftest har konlikter med også, fordi man bruker mer energi på de man bryr seg om. Styrken i vennskapene er at barna finner hverandre igjen etter en konflikt.

Det er ikke så lett å kartlegge de små barnas vennskap,
da de stadig er i bevegelse, noe de også skal være.
Det kan komme til uttrykk ved at de deler opplevelser,
de møter hverandre i garderoben,
de ler av de samme tingene
og hermer etter hverandre.

Et barn kan ha flere vennskap,
hvor sampillet og leken er ulik ut fra hvem de leker med.
Det vil si at ulike barn representerer ulik lek.
Derfor skal man ikke rangere hvilket vennskap som er viktigst for disse små.
Barn trenger ulik lek, og ulike relasjoner.
Og de trenger venner.

Rapporten understreker at man så langt man kan skal ivareta barns vennskap.
Forskningen viser også at vi ikke skal glatte over barnets sorg over vennen som blir borte eller som avviser, ved at vi sier : «Du får snart en ny venn eller du finner noen andre å leke med».
Det viser seg at barnet vil ha et reelt savn.
Barn kan ha lett for å finne nye venner, men
ingen kan erstatte vennen som er borte.

barn og hund i vannkanten

Petrus blir tre år.
Han reprensenterer alle de barn som
fra høsten skal bytte barnehageavdeling.
Jeg har et bilde av at han har noen å leke med
og at han ikke er en som til enhver tid blir utestengt i leken.
Jeg tror han er en som kan passe inn både her og der,
men jeg vet ikke det er hans ønske.
Han ville nok helst vært sammen alle de barna han er sammen med nå,
men må han velge så har han nok absolutt noen favoritter.
Jeg håper at relasjonskompetansen til personalet rundt om hører barnas sin stemme,
selv om de ikke uttaler seg verbalt,
og at de også neste høst leker med sine nåværende favoritter.
Vi, som foredlre kan notere oss bak øret at vi er med på å bygge oppunder vennskap barnet har.

Petrine :)


09 januar, 2013

Phu, på handletur

Vår lille Petrus er en flott fyr.
Han er viljesterk og glad.
Eller, ikke alltid glad.
Han kan være sint også.
Illesint :

Vi måtte handle.
Petrus og jeg er enige om at det er kjedelig.
Men mat må man ha.

Så derfor tok vi turen til butikken.
Petrus fikk en lite handlevogn, som vi hadde avtalt på forhånd.
Han fylte den med varer og alt gikk bra
helt til han så et annet barn i butikken på handletur med sin mor.
Barnet hadde fått is.

Der kom første knutepunktet.
Petrus får ikke is eller annet godteri i butikker.
Det ville han jo ha, han så jo at det faktisk var fult mulig.
Etter iherdig forhandling så ble vi enige om at han skulle få pære når vi kom hjem.

Vi gikk til kassen ,
Vi stilte oss i køen.
Den lange køen.

Da det nesten var vår tur, så fikk minsten andre planer.
Han gikk dermed ut av køen, med handlevognen.
Den ble holdt igjen av en voksenperson som anså seg ferdig med handlingen,
etter at betalingen var unnagjort.
Det vil si at varene måtte holde seg i nærheten av betalingsterminalen,
og ikke ta seg en sightseeing mellom hylleradene.

Resultatet ble en høylytt gutt og en varm mamma.
Pluss mange voksne som kom med råd og hjelpende hender.
Petrus er selektiv på hvem som får snakke med han, så soslisten økte volumet.
Da en mann forsøkte å løfte han så var det en riktig voldsom cresendo.
Hadde vært kjekt om ørepropper hadde blitt utdelt ved inngangen :)

Petrine fikk betalt, fikk roet gutten og pakket varene,
i den rekkefølgen!
Vi fikk satt fra oss hadlevogna og var på vei ut på parkeringsplassen.
Men der måtte han holde en hånd, da jeg vet at små mennesker i liten grad synes bak en bil
Det endte med at den illsinte gutten ble båret ut i bilen og «brekt»ned i setet.
Og så var han fornøyd resten av den dagen.

Det er meget, meget sjelden vi opplever slike kamper med Petrus.
Jeg regner med at det er mange som har opplevd lignende situasjoner og som kjenner seg igjen.
Og som meg har vært lykkerlig når man kommer seg unna og i ro.

Petrine :)


Jeg var på vei ut av et kjøpesenter. Foran meg gikk det en mor med en gutt. En gutt som var et hode høyere enn Petrus. Han hadde blitt dresset opp til morgendagens store skrekkfest. Han hadde en djevelgaffel i den ene hånden og en pose i den andre hånden. Mammaen skrøt av utstyret, og jeg kjente det bød meg imot. Jeg kjente at bare tanken på å kle lille Petrus ut som «Mannen med Ljåen» eller andre ulumskheter  fikk det til å knyte seg i magen. Jeg kjente at jeg ønsker at Petrus skal bruke fantasien slik at vi kan skape karnevalsutstyret selv.  Da selvfølgelig i febuar…

Jeg håpet at han skal holde seg unna Halloween og at han i stedet vil kle på seg selbuvotter og lusekofte i romjulen  for å gå julebukk. Så kom jeg til å tenke på moren til Marcus i boken: «Gutter er gutter». Hun levde en generasjon etter sønnen sin, og kledde han som han var født før krigen. Med fotform sko og praktiske klær. Hun boikottet Mac Donalds og kjøpepress, var i psykisk ubalanse og ville oppdra sønnene ut fra sine verdier. Og der sto jeg og kjente igjen noen av verdiene og tankene. Hjelpes!

Jeg kjøpte inn litt til knask, så får jeg se om jeg finner på noen knep for å holde Petrus unna en djevelsk tilnærming til Halloween når den dagen kommer……

…….en gang i fremtiden.

Har du ikke lest Gutter er gutter, så anbefaler jeg den. Nick Hornby har skrevet en bok som rommer alt av følelser, les den og dere vil forstå hva jeg snakker om. By the Way, det er Will som er hovedpersonen i boka. Han er singel og på kronisk jakt etter dame. Samtidig så bruker han tid med Marcus og er hans veileder på blant annet mote og musikk.

Petrine


11 oktober, 2012

Rabling og sånn

Petrus er glad i å tegne. I ny og ne tar han blyanten, fargene eller kulepennen fatt. Han streker opp bananer, båter, biler og traktorer. På tegneark, på aviser, på brev, på bordplater, på Ipad – en,  på vegger og gulv. Han er alltid fornøyd med resultatet. Mammaen heier på figurene. Når sant skal sies så jubler hun ikke over alle alternativ til tegneark. Petrine tenker på Lillebrors vise når hun ser på Petrus sine kunstverk.  Hun tenker at Alf Prøysen har fanget et stadie i tegneutviklingen når han forteller om at det bare er Lillebror som kan se at det er «en sau som har ull.» Petrus har nok kommet til Lillebror sitt stadie.

Det blir sagt at barns tegninger illustrerer deres oppfattelse av verdenen. Om jeg tenker helt konkret på det, så blir jeg bekymret over hva som foregår i Petrus sitt hode. Det er nemlig kruseduller som kommer til uttrykk på arket, til tross for at han husker hva han skal gjøre i morgen og hva han gjorde i går. Men han er jo opptatt frukt, av kjøretøy og av det vi opplever i hverdagen. Og det er jo det han forteller at han tegner. Det sammenfaller med tegneutviklingen.

Barn begynner nemlig først å tegne med store bevegelser. Helt fra skulderen og med hele armen. De bruker stor plass, og de lager svingende rabbel. Deretter bruker de armen fra albuen og ned, før de tenger med håndleddet. Alt dette blir rabbel. Først svingrabbel og deretter rundrabbel. Det passer med barnets motoriske evne til å styre blyanten. Tilfeldig rabbel kalles det når barnet setter ulike formede streker rundt omkring.

Petrus setter jo som sagt streker rundt omkring. Dog ikke alltid på ark. Det at Petrus har tilfeldige former på strekene sine og at han benevner hva han kreerer. Han er på et forstadie til virkelig tegning. Barna vokser til, utvikles og skaffer seg mer erfaring. De tegner ofte noe de har i tankene. Figurene bygger de ofte over samme form. Selv er jeg kjempe svak for Hodefotinger, de første tegninger barn lager av mennesker. Ofte med bare hode og ben. Noen har sprikende fingre. Jeg har fått mange slike gjennom tidene. Jeg har gjemt noen unna. Jeg har gjemt de godt. Så godt at jeg ikke finner de igjen, akkurat nå.

Etter hvert som barn utvikler seg så forandrer tegningene seg. Tegningene får flere detaljer, de illustrerer mer av virkeligheten og de får mer riktige proposjoner. By the way: Barna styrer tegneredskapet med fingrene i et pinsettgrep, om du skulle lure på det :)

Ha en fargeglad dag !

Petrine :)

Ps, om du har lyst til å heie på Petrus sin tegneferdigheter, så har dere muligheten her.


Petrus er ikke glad i bilsetet sitt. Det vil si han er ikke glad i stroppene over skulderen. Vi har en maktkamp, bokstavelig talt. Han klarer på en eller annen finuerlig måte å presse skuldrene sammen, og får dermed selene ned på armene. Vi stopper, drar de tilbake og strammer til. Noen ganger slutter det etter et stopp, og andre ganger må det flere stopp til.

Vi som foreldre har jo et ansvar for at barna våre sitter forsvarlig i bilen(e) Det er lovpålagt gjennom Vegtrafikkloven. Barnet skal være sikret med ekstra sikkerhetsutstyr til det er 135 – 150 cm eller frem til de veier 36 kilo. Etter det skal de festes i bilens sikkerhetsseler. Frem til de er 4 år så bør de sitte bakovervendt. Jeg kan sitte her på min høye hest å si noe om det, samtidig som jeg må innnrømme at vi i den ene bilen vår vinglet et bakovervendt sete frem og tilbake. Det virker stødigere den andre veien…

Dermed brukes den ene bilen til langtur og den andre til turer innenfor bygrensen. Om Petrus er med. Det fordi et barn er fem ganger sikrere festet ved en kollisjon i et bakovervendt enn i et forovervendt. En undersøkelse sier at 35 % av barn i alderen 1 – 4 år sitter bakovervendt, og noen barn er faktisk ikke sikret i det hele tatt. Det til tross for at det foreligger opplysninger som at forkjellen mellom bakovervendt eller forovervendt festet barn kan være katastrofal. Det kan være snakk om et blåmerke kontra en brukket nakke. «Grøss og gru» med tanke på at vi handler på tvers av alle anbefalinger ved henting og levering i barnehagen med en av bilene.

Denne filmsnutten viser forskjellen på forovervendt og bakovervendt sete: http://www.youtube.com/v/eSvCogiauiw&fs=1&source=uds

Da vi skulle kjøpe et større sete til Petrus så søkte jeg etter test av barneseter. Din side har i 2012 gjennomført en tilsvarende test. Resultatet har de publisert på sine nettsider. Der presenteres de beste og de dårligste bilsetene for barn. Du kommer til testen om du trykker her. Alle disse ordene fordi jeg egentlig lette etter noe som kunne holde skulderstroppene sammen, slik at vår lille pode ikke kan klare å leke slangemenneske på vei ut av bilsetet sitt. Sånn kan det gå.

Petrine

Etter at jeg la ut dette innlegget så kom det en reportasje på Nrk om sikring av barn i bil. Ta en titt her.


17 september, 2012

Nok en gang barnehager og Vg

På lørdag så tok Vg til ordet igjen. De fortalte at barnehage er skadelig for de minste barna. Det setter i gang tankegangen hos meg. Barnehager har blitt en del av mange barns oppvekst. Det er et resultat av en samfunnendring fra hjemmeværende mødre til at de nå er yrkesaktive. Derfor er det bra at man setter fokus på hvordan barnehagen virker på små barn. Det er både riktig og viktig. Det for å kvalitetssikre det tilbudet som blir gitt til de små barna som møter institusjonslivet.  Det må være utgangspunktet for debatten, for jeg tror barnehager har kommet for å bli. Så la oss slippe å skape dårlig samvittighet til de mødre og fedre som ønsket at de kunne velge en annen løsning til barna sine enn de har valgt.

 

De små barna er avhengig av tilstedeværende voksne som ser de.  Voksne som setter samspillet med dem i fokus. De voksne som aktivt prøver å finne ut hvem dette lille individet er og hva det trives med. De små barna er avhenging av relasjonen de har med de voksne. Det gjelder samspillet de har med alle omsorgspersoner de er sammen med. Det finnes personalet i en barnehage som er mestre til å fange opp nyanser og hvert enkelts barn særegenhet og det finnes mødre som setter seg selv først og i fokus. De er kanskje ikke er spesielt gode på å lese barnet sitt. Uansett hvor barnet måtte befinne seg i oppveksten, så er de avhenig av å bli satt i høysetet, til å å få dekket behovet for søvn, mat og kke minst for kjærlighet. De har krav til å få tilbakemeldinger på hvem de er, slik at de skaper et godt selvbilde og får selvtillitt til å prøve nye ting. Miljøet de vokser opp i skal legge tilrette for utvikling gjennom aktivitet, helst i samspill med andre. Her tror jeg at hjem og barnehage kan utfylle hverandre. Det er mange barn som trives med å være i barnehagen hvor det er barn å leke med. Barnehagen kan også la de barna som vokser opp i en polstret barndom, gjennom foreldre som fjerner alle vansker og ser farer overalt for barnet sitt, få rom til å forske ut verden i et tilrettelagt miljø.

 

Jeg er en av de som ønsker å jobbe, men jeg har også lyst til å ha tid med gutten min. Jeg synes det var skikkelig urettferdig at jeg skulle begynne å jobbe da alle rutiner hadde kommet på plass og leken tok større plass i minstens liv. Jeg var ikke den som ga fra meg permisjonstid til pappaen uten en klump i halsen. Vi valgte utvidet pappapermisjon, og etter hvert halv plass i barnehagen, fordi vi ville ha tid med gutten vår. Samtidig er vi foreldre som ser at barnhagen har noe flott å tilby gutten vår:  Noe som kommer i tillgg til det vi som foreldre kan gi. Den troen vi har på barnehager overtok ikke Petrus umiddelbart. Vi har jo erfaring med at gutten vår ikke fant sin plass i barnehagen til å begynne med. Det til tross for at han i månedsvis dro på ukentlige besøk med pappa og til tross for at han hadde halv plass i barnehagen. Barnehagen tok grep: De passet på at det var faste voksne som fulgte han gjennom dagen. Vipps, så hadde vi en annen gutt. Nå vil han nemlig fortsette å leke hver gang vi kommer. Heldigvis! Eksempelet mitt er med på å underbygge min oppfattelse om at tilknytning og samspill med voksne de er trygg på er viktig for små barn, uansett hvor de befinner seg.

 

Jeg heier på tilknytning og sampill.

Jeg heier på forskning som setter fokus på hva som kan forbedres i barnehagen.

Jeg heier på å bevisstgjøre foreldre og personale på at det viktigste man kan gi barn er tilstedværelse og TID!

Jeg ser at jeg i mindre grad enn Vg setter fingeren på bakgrunnen til de som skal ivareta våre håpefulle små. Det betyr ikke at jeg synes det er uvesentlig, men jeg mener at kompetansen som viser seg i samspillet med barna er det det til 7. og sist handler om.

Petrine


Page 22 of 24« First...10...2021222324