Barn


liten gutt i arveklær

Petrus i farta for å se på selen. Det i arvedress, hjemmestrikket lue, årets innkjøp av votter og støvler.

Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går. Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.

Kaluza mente, som meg,  at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på. («Kule gensere med Lynet McQueen», sitat Petrus.) Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak:  Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.

Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker. Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk, også de passive og frosne.

Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min.  På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende en klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve. Og vi vil ha trygge og sosiale barn, som kan omgåes andre, vil vi ikke?

Uavhengig av hva de andre har på seg! Eller?

I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som  tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.

Så jeg SKRIKER TIL DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD: SKJERP DERE!

Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!

Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter:  Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket, fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i , så styr unna.

Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær, men det er ikke sant. Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen: Jeg er opptatt av at klærne skal puste, de skal holde fuktighet ute, de skal holde barnet riktig tempereret og de skal være gode å bevege seg i. Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig! Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg.   Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker! Det liker jeg!

Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle. Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det  prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i! Der har du oss, med eller uten merkelapp!


30 oktober, 2013

Mor ble svar skyldig ….

Vår lille pode er glad i rutiner.
Det har ført til at vi har enkle dager, kvelder og netter.
Bare vi gjør som vi pleier, så gjør han som vi forventer….
i alle fall det meste av tiden.

For et par uker siden så tok han kveldsbadet,
fikk på pysjen og når tannpuss sto for tur,
så avslo han den med følgende kommentar:
«Trenger ikke pusse tenna! Jeg har svelget Karius og Baktus!»
Det ble en lattermild mamma som fikk tatt tannpussen til tross for at hun var svar skyldig!

Petrine :)


16 september, 2013

Et år, to år og TRE ÅR!!!

liten gutt tre år

Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.

trassig treåring

Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.

Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.

gutt tre år

Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom.  Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…

Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…

små føtter

Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!

Petrine :)


08 september, 2013

Lek mer med Playmo

gutt leker med playmo

Petrus har begynt å leke rollelek. Du vet den leken hvor du kan se at de leker ut ulike roller eller erfaringer i leken. Petrus drar på sjørøvertokt, på campingtur, bruker briobanen og drar gjerne på ferie med tråbil, traktor eller sykkel. Han kan dra en tur på jobb også. På fødseledagen hans i forrige uke fikk han påfyll av Playmobil. Det er leker jeg har tilbrakt mange timer med, da jeg lekte med barna i barnehager jeg har arbeidet. Det var fest når det kom på bordet, med alle sine detaljer og småplukk. Så undertegnede gleder seg over at Petrus også liker å leke med disse lekene.

leker

Derfor var det fest her i forrige uke, da han både fikk påfyll av både Playmo og Briotog. Jeg er nemlig fan av at man kanskje ikke har en haug forskjellige leker, men at man har nok av det man leker mye med. Det er kjedlig å lage briotog om man går tom for skinner og leken blir mer allsidig med et godt utvalg av tilbehør til det leketøyet man bruker mest.

playmo

Jeg satt gladelig sammen de flotte gavene Petrus fikk etter at han hadde sovnet på bursdagen sin, og nå er spisestuebordet en verden av små mennesker, riddere, sjørøvere i båter, borger, i biler og på campingtur. Så takknemligheten er stor over de flotte gavene han fikk.

playmo

Da Petrus fikk disse geniale lekene som man kan bruke til allsidig lek og som på ingen måte er datostemplet, så ble en prestentasjon av disse en selvfølge De har ubegrenset levetid, så fremt man finner frem til et system som hindrer de minste detaljene å forsvinne inn i støvsugeren. Så om du trenger tips til leketøy som passer for barn fra tre år og oppover i alder, så slår jeg et slag for playmo og briotog. På lekmer.no finnes det playmobil og andre flotte leker om dere skulle ønske å handle inn til egne eller andres barn, ved å sitte hjemme i stua.

briotog

I et tidligere innlegg, da jeg lette etter prinsessekjole til Petrus, så var det på Lekmer.no jeg raskt og enkelt fikk handlet de varene jeg ønsket, – både kjole, piratutstyr og annet utstyr. Og om du tar en tur innom nettbutikken, så kan du finne klær og annet utstyr som barn og barnefamilier trenger. Liker fo røvrig butikkens navn, da jeg synes barn og voksne nettopp skal leke mer :)

Petrine :)


Karsten Isacksen har sagt at man er voksen når man har tilgitt foreldrene sine. Med det så mener han vel at vi alle får med oss opplevelser på godt og vondt fra de som har satt oss til verden. Som voksen kan man få metaperspektiv på barnedommen, og ved å se den fra utsiden kan man se noe man er spesielt fornøyd med. Jeg gjør i alle fall det, og deler noe av det med dere.

Jeg vokste opp på 60//70 – tallet, på en tid hvor det norske samfunnet var på full fart fremover. Jeg hadde få leker, en sovedukke, en Tjorven dukke og en apekatt. Jeg hadde tegnesaker og koppstell, en symaskin og en del ting til. Og jeg hadde foreldre som ga meg den beste barndommen de kunne gi.

Jeg er glad for at de:

INTRODUSERTE MEG FOR BØKER:

Jeg vokste opp i et hjem hvor det å lese bøker var dagligdags. Foreldrene mine leste for meg og for sin egendel, og den første skribenten jeg husker at jeg hadde et forhold til var Einar Skjæråsen. Han kom fra Trysil, som pappa, og vi hadde en diktsamling av han i bokhylla. Jeg var ikke gamlejenta da jeg kunne diktet LYKKE utenat.

Åtte øyne i hverandre,
fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring ei lykke;
Vesla, Påsan, Far og Mor!

Åtte hendre hektet sammen
til en ring kring stort og smått
herregud, om hele vide verden,
hadde det så godt.

Jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat det diktet, men jeg vet at blant annet den boken gjorde meg kjempeglad i bøker. Jeg liker å drømme meg inn i en ukjent verden,  både gjennom romaner, noveller og faglitteratur. Så takk for at dere skapte leseglede hos meg.

TOK MEG MED PÅ TURER:

Familien min var ofte på farta. Foreldrene mine likte å være ute, sommer som vinter. Så jeg er et av de barna som ofte var på tur i helgene, enten ute med båten, i skogen, på stranda eller i marka på ski. I feriene var vi enten på fisketur, på Norgesturne eller på besøk hos familie på Hedmarken. Fellesnevneren er at jeg fikk ulike typer opplevelser og ulike erfaringer. Jeg er fortsatt glad i å være ute, og tro meg: Det å ikke skulle være ute hver eneste dag var noe jeg savnet da jeg fikk en arbeidsplass hvor vi i større grad oppholder oss innendørs. Kanskje barndommens erfaringer har ført til at jeg fortsatt liker å være i bevegelse, både her hjemme og i verden?

ALDRI SNAKKET STYGT OM NOEN ANDRE:

Som voksen er jeg imponert over at foreldrene mine ikke har snakket stygt om andre i mitt nærvær. Om jeg huffet meg over noe eller noen, så fikk jeg alltid et svar om at oftest så har hver og en en grunn til å handle slik de gjør. Når man vokser opp og kommer i andre miljøer, så kan man være bli imponert over at man er oppfostret med denne holdningen til andre mennesker og ikke holdninger som innebærer at det er helt på sin plass å kritisere, dømme og klage over andre på grunnlag av sin egne subjektive opplevelse. Jeg er nok ikke like flink som foreldrene mine, men jeg har en bevissthet i forhold til det og jobber med saken. Det fordi jeg tror det ligger bøttevis av mellommennekelighet i å fremsnakke i stedet for å baksnakke.

DISKUTERTE MED MEG:

Gjennom å få lov til å ytre mine meninger, samtidig som jeg fikk høre deres så lærte jeg at en sak har flere sider og jeg lærte å skille sak og person. Jeg sier ikke herved at jeg er utlært og at jeg aldri fller i min egne lille følelsesboble, men jeg sier at jeg har fått med meg erfaring som jeg synes at jeg har hatt nytte av senere i livet.

GA MEG FØLELSEN AV Å HØRE TIL OG AT JEG BLE TELT MED:

Jo, jeg har kranglet med foreldrene mine! Jeg har synes de har hatt de teiteste meningene som kan tenkes og jeg har vært urimelig mot dem og de mot meg. Uansett hvilken temperatur situasjonen hadde, så ga de meg alltid en følelse av jeg var en del av dem, det var plass til meg og jeg var en selfølgelig del av deres opplevelser. Jeg kan ikke huske at de hadde kjæresteturer eller gjorde mye uten meg. Jeg kan ikke huske at de har uffet seg over meg og sagt de har vært slitne av maset mitt, kravene jeg kom med eller lignende. NÅ er det jo slik at hukommelsen er selektiv, men følelsen jeg sitter igjen med er ekte og min egen: De var glad for og i meg.

LOT MEG SPARE TIL DET JEG ØNSKET MEG:

Nå var jeg barn i en annen tid enn i dag, så det å spare til det man ønsket seg var nok mer nødvendig enn det er nå. Jeg husker at jeg satte meg et mål, at vi var i butikken å så på deg jeg sparte til og at vi inngikk avtale om hvor mye jeg skulle spare og hvor mye de skulle bidra med. Jeg klarer faktisk den dag i dag å kjenne på spenninngen i å se at syltetøyglasset ble fylt og ikke minst gleden ved å bytte det inn til noe spesielt. Jeg kjøpte blant annet en rød dukkevogn, merket var Simo og den sto på øverste hylle i butikken. Jeg helte alle småpengene mine på disket og fikk dette røde vidunderet i innbytte. Hvilken glede da og hvilket minne nå. Som voksen er det en erfaring som har kommet godt med gjennom livet. Jeg lærte noe om økonomi, jeg lærte mye om tall og jeg lærte at alt er mulig, bare man legger en plan.  Nå er jeg mor i en annen tid, men jeg håper at jeg klarer å lære Petrus noe om økonomistyring.  Jeg kunne nok listet opp masse mer, men jeg tok de første fem tingene som falt meg inn. Jeg ser at jeg setter mer pris på dette som voksne, og at jeg ønsker å videreføre noe av dette til min Petrus.

Har du med deg minner og erfaringer fra barndommen, som du gjerne vil formidle videre til dine barn?

Petrine


22 august, 2013

Torsdagstema: Værstinger

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.  Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
«Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det?»
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden, og de fleste med det….

Petrine


06 juni, 2013

Seile med vinden

Når det blåser i fra øst er det ikke alltid det blir regn og ruskevær.

Yr har lovt pent og varmt dag i dag, mens storm mente det skulle bli regn.

Det regner ikke, men det er kaldt vind.

Den vet Petrus og Petrinemannen å utnytte.

De har lekt seg på stranden med Petrus sin drage,

til begges store glede så kom den seg opp over fjorden.

Da jeg var liten så hadde vi ikke alltid en ferdigkjøpt drage,

men da nød får fattig kvinne til å spinne,

så lagde vi oss drager ved hjelp av plastposer og snor.

Jeg fant frem de flotte kulturkortene våre, fra Barenbokforlaget.no

 

Dragelek på stranden er en knallmorsom aktivitet.

 Ha en glad søndag i eller utenfor vinden !

Petrine


02 juni, 2013

Seile med vinden

fly drage på stranda

Når det blåser i fra øst er det ikke alltid det blir regn og ruskevær.
Yr har lovt pent og varmt dag i dag, mens storm mente det skulle bli regn.
Det regner ikke, men det er kaldt vind.
Den vet Petrus og Petrinemannen å utnytte.
De har lekt seg på stranden med Petrus sin drage, til begges store glede så kom den seg opp over fjorden.

Da jeg var liten så hadde vi ikke alltid en ferdigkjøpt drage, men da nød får fattig kvinne til å spinne,
så lagde vi oss drager ved hjelp av plastposer og snor.
Jeg fant frem de flotte kulturkortene våre, fra Barenbokforlaget.no

drage drage2

Jeg fant et kort med en oppskrift på drager.
Jeg forsøkte å ta bilde av det med mer eller mindre hell,
men om du har lyst til å lage en så kan man med litt velvilje finne oppskriften her.

fly drage på stranda

Dragelek på stranden er en knallmorsom aktivitet.

Ha en glad søndag i eller utenfor vinden !

Petrine


Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)


10 april, 2013

Prins vil ikke

Jeg tror at eventyret om Prinsesse VIL IKKE,
egentlig heter : Prins VIL IKKE!
Jeg tror nemlig det handler om en liten to – åring:
Han vil absolutt ingen ting.
 Det han ville i sta
det vil han ABSOLUTT ikke NÅ.
NEEEEIIIII, skriker han
og løper avgårde.
Alltid og hele tiden!!
Selv om vi henter han inn
og det blir som vi har bestemt,
så har vi den sammen scenen
ved neste overgang av aktivitet.
Han er to år,
han kan påvikre verden.
Det trener han på.
Han er to år og skal orientere seg
i vår kultur,  – familien og samfunnets.
Han er to år og skal finne ut hva som er greit
og hva som ikke er fult så ok.
Han er to år og må finne ut hvor grensen går.
Det er to – åringens lodd.
og en VIKTIG del av utviklingen
Det går over en gang….
og inn til da så er jeg glad jeg ikke har parykk.
Det kunne være at jeg i oppgitthetens øyeblikk
kunne komme til å dra av meg håret.
Noen med to åringer der ute som kjenner seg igjen?
Petrine

Page 22 of 25« First...10...2021222324...Last »