E r det gutten eller systemet det er noe galt med

Jeg kjenner en gutt, la oss kalle han Petrus, som jeg  kaller alle barn jeg refererer til her på bloggen. Han trivdes ikke med å starte på skolen. Han har nedtelling til skoletiden er over, han savner leken, han savner å kunne ta seg en dag fri for å kose seg og han synes ting er alt for kjedelig. Denne Petrus er en ung gutt, født sent på året og er nesten et helt år yngre enn noen av de har gåt i klasse med.

Med dette innlegget så referer jeg ikke til enkeltpersoner, en spesiell skole og jeg er ikke ute etter alle de ansatte som forsøker å gjøre alle elevenes dager gode, – og som legger godt til rette for læring innen de rammer de har. Det jeg ønsker å si at det ikke trengs mer mistilitt til lærere, men det trengs flere av de inn i skolen. Å bli sett, å være trygg, oppleve varme, møte respekt og ha tid er grunnleggende behov i tillegg til det å få nok aktivitet, søvn og ernæring. Og først når alt dette er på plass kan utvikling skje. Derfor trenger lærere å heies på og det trengs nok av de.

Det er tre grunner til at jeg velger å skrive/dele dette alikevel:
1) Jeg tror på relasjon som det viktigste i skolen
2) Jeg tror på lek er læring
3) Jeg tror at skolen trenger fornying, men jeg tror at det ikke handler om måling av verken elever eller lærere.

Denne gutten har vært glad i å være i barnehagen. Han har de aller fleste dagene hatt lyst til å gå i barnehagen. De rundt han hadde aldri hørt at han synes ting var kjedelig. Men, med skolestart fikk de et nytt begrep inn i huset, – han synes skolen er kjedelig. Han synes det er greit å lære i- er og s – er, og er superstolt over å skrive på tavla, det er ikke det, men han synes det er kjeeeeedelig. Tidligere hadde de hyggelige ettermiddager,  men med lekser kom krigen og kjøpslåing. De har nevnt  det for andre og alle sier.. ja, sånn var det hos oss også, – det går nok over.

Men, som den grubleren jeg er så lurer jeg på om det går over fordi de resignerer eller fordi motivasjonen er oppadgående etter hvert. Babyer som ikke blir hørt når de gråter slutter faktisk å gråte, – vil det si at barn som kjeder seg på skolen gir opp. Og hvilken motivasjon til å lære faktiske er manglede lyst? Men, håpet er jo at de etterhvert modnes og skolen blir stedet hvor man faktisk lærer og tilegner seg kompetanse.

Da jeg så » Fra barn til borger» på Nrk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ikke ønsker at barnet mitt skal bli en borger. Ikke fordi han ikke skal bli en voksen mann med en jobb han kan trives, ikke fordi han ikke skal oppdras til å ta ansvar for seg selv og ikke fordi jeg mener skolegang er dumt og bortkastet.
Nei da! Jeg mener at utdannelse er av det gode! Jeg mener at vi skal holde på plikten alle har til å lære seg grunnleggende skoleferdigheter, men jeg mener jammen at skolessystemet går på tvers av både aldersutvikling, sosialt samspill og hvordan man lærer om dokumentaren er representativ for hvordan vi møter fem og seksåringene i skolen.

Kroppen er i voldsom vekst.

For det første. Om man kjenner til en seksåring og dens utvikling, så er det en kjempeforandring i kroppen. De blir lenger og kroppen trenger bevegelse for å få musklene og sener til å bli like lange. Det kan bety at barna ikke får til slike dagligdagse ting som de tidligere har mestret. Det å ta på seg sokker, kneppe igjen knapper og koordinering kan bli vanskelig: Det til tross for at de fikk det til før.

Dessuten så krever en kropp i voldsom vekst å være i bevegelse.  Kroppen trenger å oppøver koordinasjon igjen og det er ikke naturlig for en seksåring å sitte i ro. Alikevel så blir de tatt ut fra leken de har kjent til i mange år for å stillesittende ta i mot den informasjon som noen andre har bestemt at de skal tilegne seg. OG både stillesitting og det å motta informasjon er ikke typisk for en lærende seksåring. Ikke for barn i andre aldre heller, for den saks skyld!

Jeg vil gi leken og bevegelsen tilbake til seksåringene!!!

Barn lærer best ved å være i farta

Om man har lest om læring så har man sett at vi lærer best når vi er motiverte. Barn er naturlig nysgjerrige. Nysgjerrigheten er motivator i seg selv om barna får lov til å forske og være aktivt med i innlæringen. I dokumentaren på Nrk så er det lite rom for egen aktivitet. Det er lite rom for å være i bevegelse og når de først skal gå tur så er det heller ikke da rom for å snakke med de som går før eller etter deg i rekka. Nå forstår jeg at man må ha en struktur eller orden når man er få voksne og mange barn som skal på tur. Jeg har jo flyttet grupper av barn gjennom mange år tider, men aldri uten at samtaler. Humor har vært en del av turen og dagen forøvrig. For en annen ting jeg reagerer på når jeg ser programmet den scenen hvor et barn ler og fjaser og den voksne forteller de at de ikke skal være barnslige. Hallo, hvem skal være barnslige om ikke barn skal være det? Hvor kommer begrepet fra, tro?

Hjernen og elevene trenger avbrekk og pause for å lære mest mulig .

Dere skjønner jeg jobber i videregående skole. Jeg har overtatt mye dårlig skoleerfaring. Jeg har spurt utallige ganger om når det glapp og de fleste sier at det var når de startet på grunnskolen
Så si meg en ting, – bør skolen sees på andre måter enn opp mot prestasjon, burde man heller sette fokus på læring, relasjoner og allsidige tilnærmingsmetoder til stoffet?

Burde de som lager læreplaner og styringsdokumenter for å fremme læring, motivasjon og nærvær, se på relasjoner, putte tilbake lek og egendriv, fylle klasserom med nok lærere , se at det første leveåret er vel så viktig for barns læring, som skoleårene og ikke minst gi mulighet til å bruke mer enn en kvadratmeter pult som læringsarena?

For det å bli sett, det å bli møtt som den man er og få lov til å lære på hvilken måte som passer en best, det fremmer den kompetansen som Norge trenger. Nå kan det høres ut som om jeg ikke tror på kompetansemål, – og det er ikke sant.  Jeg vet at vi må sikre kompetansen elevene skal ha, sikre innhold i undervisningen og få barn og unge godt i mål, men må alle gjennom nåløyet på den samme måten?

Jeg kjenner en som underviser, som er god på å gi elevene frie rammer. De får presentert stoffet i korte trekk, men for å tilegne seg kompetansen er de fri til hvordan de vil jobbe og hvordan de vil presentere kompetansen de har tilegnet seg. Det krever tillitt og evnen til å miste kontroll fra læreren og det krever egendriv fra elevene selv. Og akkurat derfor må vi ikke miste egendriven og leken. For Norge vil vel at den kommende generasjon skal ha evnen til å tilegne seg relevant kompetanse, skal kunne planlegge, ta ansvar og ha et driv fremover. For vi ønsker et Norge i vekst, – og da er menneskene bak roret det viktigste!

For DE UNGES SKYLD: Ikke drep denne driven!!!

– La barn leke og lære med trygge, gode og varme lærere rundt seg. Som mamma så vet jeg at gutten min trives best om han er trygg, om han blir sett, om han får veiledning, om han får hjelp til å rydde opp i floker og om han får rom til lek og aktivitet. Og ikke minst rom for humor… for han elsker å tulle, – men det er det er nok noen som ser på det som støy og ikke som en grunneleggende egenskap hos enkelt personer. For i et klasserom hvor alle må ta hensyn til alle, så må man ha en viss ro. Jeg vet det, men å ha humor er ikke å være en bråkmaker. Det må være rom for litt latter i blant . Det gjør allting så mye lettere.

Og, ja, jeg er også den læreren som må håndtere tre tusen, firehundre og femtitre ulike problemstillinger, som også må kreve ro og konsentrasjon og som må lirke for å finne ut hvordan hver enkelt lærer. Jeg har også en timeplan som ramme og har et klasserom som er ganske så fylt. Jeg treffer noen ganger den og noen andre ganger den med undervisningen min . Men, jeg er en lærer på en liten skole, med mindre grupper enn det som er vanlig og vi har ofte litt høyere voksentetthet. Jeg vet at vi ikke kan gjøre mirakler, vi bommer og treffer og vi gjør som resten av lærestanden det beste vi kan for våre elever, men jeg har et kort på hånden!  Relasjonen, – I en mindre gruppe er det lettere å bli kjent med hverandre. Elever med lærere og lærere med elever. Og da vet man at alle har noe godt ved seg, – noe som igjen påvirker gode holdninger, skaper trygghet og rom for ulikhet Det er etter min mening det viktigste for å bygge rammene for læring. Som elevene sier: Det er først her jeg har blitt sett, sånn på ordentlig!

Min bønn til de som styrer landet og dens skoler, la målingstallene ligge til industrien, – for verken barn eller lærere er maskiner De skal og kan ikke måles i prestasjoner, men heies opp og frem av lærere som liker jobben sin, som evner å være i samspill og som selvfølgelig kan fagene sine, fordi de er valgt  fra egne interesser!

Dette innlegget er skrevet for en stund siden, og jeg kom på det da jeg  hørte at statsbudsjettet ga rom for flere lærere i grunnskolen. Takk,  – et lite skritt i riktig retning.

Petrine

og nå kunne jeg fortsatt med hva jeg mener om seksåringer i skolen, men det passer nok bedre i et annet innlegg :D

 

Har drodlet over dette tidligere i Innlegget Å være en mamma som bekymrer seg til skolestart 

LagreLagre


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. Flere lærere og mindre klasser har jeg trua på. Det er jo også en grunn til at det fleste barn liker stasjonsbasert TIEY undervisning hvor de bytter stasjon hvert 20 min. Det gir variasjon. Og lekser burde vært avskaffet for lengst.

  2. Jeg har også tro på mindre klasser og gjerne flere lærere. Ikke store grupper på 60-80 som det er noen skoler. Mindre grupper vil skape trygghet på en helt annen måte tenker jeg. Trygge barn igjen skaper et trygt lærermiljøt. Variasjon er nok også viktig, ikke at man blir sittende med samme fag/oppgave flere timer.

    Jeg er også enig med Louise, lekser burde vært avskaffet for lenge siden!

  3. Signerer dette!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *