Våger jeg gripe inn?

Norges Lover

Bildet er hentet her.

Våger jeg å gripe inn? Tja, det gjør jeg.

På vei til jobb i dag, (samkjøring, lang pendlervei) så snakket vi om å sette grenser. Det for egne barn og for andres barn. Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. Det er nok en yrkesskade. Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. Forklare og holde hva jeg lover. Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger slik at de blir gangelige og dugelige voksene, en gang i verden. Det med bakgrunn i min tro på at barn som både kan gi og ta er ønsket som venner, lagspillere og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung går over mine grenser. Det til tross for at andre kan synes den samme handlingen er greit. Barn kan forskjell på borte og hjemme. De kan forskjell på mamma og pappa. DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre og de kan lære hvordan man skal oppføre seg på ulike steder. Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. Jeg mener at det er de som skal gi respons når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne de har god relasjon til, for å se hva vi mener. (Har du tenkt over det?)
Og blant annet da må vi sende de signalene vi mener er riktig.

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker så vil jeg stoppe han, for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ. Ser jeg at han gir rom for andre i leken, at han vil dele og er opptatt av de andre barna, så vil jeg nikke og smile. Kanskje til og med klappe. Petrus elsker nemlig aplaus. Små tegn, som er viktige og som bør sitte på rett plass.  Det fra de er små.  Det er jo da oppdragelsen starter.  Det er da de små ber om korrigering.

Men barna blir eldre, og de vil ikke ta med seg foreldrene i alle sammenhenger.  Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er tillatt hos oss. Og jeg vil bruke det som argument. Dette synes ikke jeg er greit… Dette er kanskje greit hos mange andre, men ikke hos oss.

Så svaret er JA! Jeg våger å gripe inn når det gjelder barna. Men når jeg synes at de voksne bør våkne opp, og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, finne alternative leker, roe det ned etc, ja, da er jeg for feig. Jeg er også for feig til å si fra til de voksne som ikke svarer når jeg ber barnet mitt hilse eller si ha det. Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, på besøk hos bekjente eller i andre sammenhenger. Det er mange voksne som ikke svarer. De kan snu ryggen til.

Da får jeg lyst til å spørre hvordan de tenker at mitt og deres barn skal lære høflighet når de som voksne ikke responderer på et barn Da har jeg lyst til å si at han er et viktig menneske selv om han bare er 85 cm høy. Da er jeg også for feig. For feig til å si: «Petrus sier Hei, kan du svare?» Det er jo ikke min oppgave å oppdra dem eller deres barn. Jeg famler nok med hensyn til de jeg har en oppdragende rolle til. Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. De man ikke har sterke følelser til. De man ikke kjenner nyansene i peronlighet  eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, veilede eller sette klare grenser. Holde avtaler og finne løsninger. Jeg treffer og bommer, og krysser fingrene for at resultatet blir godt nok :) Og at de barna som krysser min vei blir hyggelige og ønsket i vennskap som gleder.

Petrine :)


Du liker kanskje også å lese dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.