Petrine skrek, og fikk svar…..

For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne.  Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.

Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:

Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :

Hjertet mitt ble varmt av glede

«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»

Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»

Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!

Petrine :)


Du liker kanskje også å lese dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *