Valg av vogn

Det var den praktiske siden av Petrine som overtok styringen da det handlet om å  velge vogn. Den skulle være stor. Petrus skulle sove ute hver dag. Og vi dro ut på vognjakt.

Vi fant store og fine sovevogner i Danmark. Jeg mener de het altanvogner og var fra Odder. De var gigantiske, og jeg forstår hvorfor den het altanvogn. Ikke noe å drasse rundt på. Men et tips til alle som trenger en stoooor sovevogn til barnehagen. Men du trenger en enda større bil for å få den hjem.

Her i Norge endte vi på Simo Duo. Det er den største som er til salgs her i landet. Vi skulle ha en god vogn som Petrus kan sove ute i, selv på vinteren godt plassert i en voksipose. Også om han tar en lur på dagen etter fylte tre. Om den holder til det, er nok tvilende. Men foreløbig holder den godt mål. Vogna er god å trille, den har kjempegode reflekser og jeg kan velge at Petrus ser på meg når vi er ute å går.

Samspill  med omsorgspersoner er noe av det viktigste i små barns liv. De blir korrigert og bekreftet gjennom foresattes relasjon til dem.  De leser blikk, de ser på oss når de gjør noe og de vil at vi skal se og oppleve det samme som dem.

I innlegget «en helt vanlig aktivitet», så handler det nettopp gjentakelse og bekreftelse fra mamma til lille Petrus. Han liker og trenger oppmerksomheten. Det han sier blir bekreftet ved at det man tror han vil formidle gjentas. Det fremmer språkferdighetene. Så det beste du kan gi ditt barn er å er å SE det. Jeg ser at det er fagpersonen Petrine som snakker. Og jeg vet at hun også glipper i aktiv tilstedeværelse. Men de valg som er tatt er nettopp for å ivareta den viktige kommunikasjonen mellom oss og Petrus best mulig. Vi har en liten trille til Petrus, og i den sitter han vendt fra meg. Hvordan kan jeg da se hva han er opptatt av, tolke hva han forsøker å si samt gi respons og forklaringer underveis. Jeg har faktisk ikke funnet en trille hvor barnet sitter vendt mot oss.

Vi har i det store og hele vært fornøyd med valg av vogn til Petrus. Men da han var ti uker så ble jeg stående over fire avganger på Sentralbanestasjonen, (les: over to timer) fordi det ikke var plass til en ordinær Simo – vogn på Nsb sine tog. Da ønsket jeg meg en liten moderne sak. For å gråte på perrongen fordi jeg ikke kom hjem med den lille gutten, for at vi ble gående å vente og fordi vi ble sendt fra perrong til perrong i elleve kalde, det skulle jeg være foruten. Jeg har ikke tatt tog med vogn etter det. Nå velger jeg mindre miljøvennligløsning: BIL

Og en annen del av historien er at vi valgte bil ut fra vogna. Vi måtte jo ha plass til både den, hundebur og eventuelt bagasje :) Det kan jeg eventuelt fortelle om en annen gang.

Petrine :)


Du liker kanskje også å lese dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.